De syr klærne våre for to kroner timen

Klokken er litt over halv seks og det begynner å skumre i et av Bangalores industristrøk. Vi står 70–80 meter unna en av byens tekstilfabrikker sammen med K. R. Jayaram, leder i fagforeningen Gatwu. Vi venter på at tekstilarbeiderne skal bli ferdige med dagens arbeid ved symaskinene.

Fikk juling

Jayaram har kommet for å fortelle om deres rettigheter. Han vil ikke at vi skal gå nærmere fabrikken, det er nemlig ikke helt ufarlig. Da han nylig besøkte en annen fabrikk for å agitere, ble han strippet for alle klær bortsett fra underbuksene og deretter banket opp.

–Jeg har fortsatt vondt her, sier han og peker på det venstre kinnet.

Han frykter ikke for egen sikkerhet, men vil ikke at Aftenpostens utsendte skal få problemer.

Så kommer de første arbeiderne ut porten, og kort tid etter er hele gaten et fargerikt skue av sari-kledde kvinner. Mange stopper opp og lytter når Jayaram snakker.

Både denne og de rundt 1200 andre tekstilfabrikkene i Bangalore i India eksporterer mesteparten av klærne de syr til kjente, vestlige kjeder som H&M, GAP, Nike, Marks & Spencer, Wallmart, Tesco og en rekke andre.

En av tekstilarbeiderne, Rajnahnajma M. (32) forteller at hun tjener 136 rupi (18 kroner) dagen. Hun er eneforsørger for familien, som i tillegg til henne selv består av mann og fire barn.

–Bare til mat

–Lønnen rekker bare til mat, sier hun alvorlig og stryker seg over magen.

Hun er likevel blant de best betalte. I perioden 2001–2009 var den lovpålagte minstelønnen for tekstilarbeidere i India 71,5 rupi (9–10 kroner) dagen, men ble høynet til 127 rupi (17 kroner) i fjor etter press blant annet fra Gatwu. Nylig ble den senket igjen til 122 rupi. Flere fabrikker opererer likevel med minstelønn på 113 rupi (15 kroner). Nå blir det rettssak, og Gatwu håper å få fabrikkene til å respektere minstelønnen.

Uansett er det langt under hva det internasjonale nettverket Asia Floor Wage mener er levelønnen. En levelønn skal dekke mat, rent vann, husrom, klær, skolegang, helse og litt sparing. I India er den beregnet til 268 rupi (36 kroner) dagen – eller 6968 rupi (930 kroner) i måneden.

Stengte fabrikken

På vei tilbake til Gatwus kontor etter agitasjonen, møter Jayaram seks unge kvinner. Fabrikken de jobbet ved, ble stengt på dagen for en tid tilbake. Ifølge indisk lov og inngåtte avtaler har arbeiderne krav på erstatning. Men flere måneder har gått, og kvinnene har ikke sett noe til pengene. Nå vil de melde seg inn i Gatwu for at foreningen skal ta saken for dem.

–Det er vanlig at fabrikker stenger på dagen for å starte et annet sted. De stikker fra regninger og forpliktelsene overfor arbeiderne, sier Jayaram, som også påpeker at det et 18 års aldersgrense for denne typen arbeid.

Disse jentene var 16 da de startet, nå er de 20. –De har vært barnearbeidere, slår han fast.

Selv om fagorganisering er lovlig i India, har motstanden i tekstilbransjen vært sterk. Jayaram begynte selv i bransjen i 1979 og ble etter hvert svært opprørt over behandlingen av de ansatte. I 2000 opprettet han en intern fagforening på arbeidsplassen. Det var ikke populært hos ledelsen. Jayaram ble frosset ut og beskyldt for tyveri.

I 2006 startet han Gatwu. Hverdagen er tøff for Jayaram og de lokale tillitsvalgte på fabrikkene.

Må stå skolerett

Aftenposten får møte fem av den. De forteller at det som oftest er de som får svi hvis ledelsen er misfornøyd med noe. En vanlig avstraffelse er at den tillitsvalgte blir nektet å jobbe og må stå foran alle de andre – gjerne i flere timer.

–Vi tillitsvalgte må tåle mye, men det fører til at de andre får det bedre, sier Yamuna.

Jayaram mener det ikke er arbeiderlovene i India som er problemet.

–Arbeidervernet er bra, men implementeringen fungerer ikke. Fabrikkene respekterer ikke lovene.

Han forteller at seksuell og verbal trakassering, høye produksjonskrav, hyppige jobbytter og manglende kontrakter er vanlig.

En undersøkelse fra i fjor, gjort av de indiske organisasjonene Cividep og SOMO om tekstilarbeidernes kår i Bangalore, bekrefter at det til tross for økt fokus på arbeidsforhold ikke er blitt bedre – heller verre. Det rapporteres blant annet om manglende sykebetaling, lange arbeidsdager, ubetalt overtid og ansatte som får munnkurv når internasjonale kjøpere er på inspeksjon.

Håper på kleskjedene

For at det skal skje noe, mener Jayaram at de store merkevarekjedene og forbrukerne må stille krav om anstendige arbeidsforhold hos dem som produserer varene.

Krever ny minstelønn

H&M og Nike hevder de gjør mye for å sikre bedre forhold for tekstilarbeiderne, men medgir at utfordringene er store.

H&M og Nike er store i Norge og har solide overskudd. Begge er blant dem som får sydd klær i Bangalore. H&M skriver i en e-post at selskapet ser veldig alvorlig på at flere fabrikker nekter å betale den lovpålagte minstelønnen i India. Sammen med andre innkjøpere vil den svenske kleskjeden kreve at den nye minstelønnen utbetales omgående.

– Vi har også sendt brev til våre leverandører der vi ber dem betale ut den korrekte reviderte lønnen snarest, og vi har bedt om handlingsplan for dette, skriver H&M. H&M medgir at minstelønnen ofte ikke er til å leve av og hevder at selskapet jobber aktivt med å påvirke industrien og lovstifterne, for å revidere nivået på minstelønnen slik at det blir mulig å leve av den. H&M sier blant annet at selskapet er på 2500 fabrikkbesøk hvert år, hvorav 60 prosent er uanmeldte. H&M mener en av de største utfordringene er å bedre forholdene bakover i leverandørkjeden. Nike skriver i en e-post at de har kontaktet sine leverandører i Bangalore for å få dem til å innføre den nye minstelønnen for sine ansatte – og med tilbakevirkende kraft.

Nike mener det ikke finnes en felles akseptert definisjon av hva som er levelønn i de enkelte land og mener det må være opp til landets myndigheter å sette en riktig minstelønn. Nike oppgir at de krever at fabrikkene som leverer til dem, skal respektere denne. Nike sier selskapet lærer av sine suksesser og fiaskoer. Hovedutfordringen er å få til varige endringer.

– Groteske forhold i enkelte u-land

– Det er viktig å sette søkelyset på de groteske forholdene mange tekstilarbeidere jobber under i enkelte u-land. Vi forbrukere krever billigere og billigere klær, men vi må også se medaljens bakside – hvordan de har det, de som lager klærne våre, sier rådgiver Stein Kristiansen i LO-forbundet Handel og Kontor.

Selv om det tidligere også har vært satt søkelys på uholdbare arbeidsforhold i tekstilbransjen, er inntrykket hans at det ikke har blitt noe bedre.

– Finanskrisen har vært med på å forsterke de dårlige lønns- og arbeidsvilkårene i den tredje verden, sier han.

– Politiske regimer eller arbeidsgivere vil fremstille sitt land i et godt lys og innføre minstestandarder, blant annet på lønn – som er så lave at det ikke er til å leve av. Det er også arbeidsgivere som selv danner falske husforeninger for å gi inntrykk av at de ansatte er organisert.

Kristiansen håper den internasjonale kampanjen Clean Clothes Campaign skal øke bevisstheten og at folk reflekterer over konsekvensene av presset med billigere klær. Sammen med Framtiden i våre hender (FIVH) og Changemaker står Handel og Kontor bak den norske varianten, Rene Klær.

Carin Leffler i FIVH opplever også at fagforeninger i u-land opplever sterkt press.

– En jeg kjenner er nå leder i paraplyorganisasjonen for tekstilfagforeningene i Kambodsja. Begge hans to forgjengere ble tatt av dage. Om de ikke blir drapstruet, så risikerer de å bli banket opp, sparket eller svartelistet, sier Leffler som også koordinerer kampanjen Rene Klær.

– Det vi kjemper for, er retten til organisering og frie fagforeninger, lønn å leve av, kortere arbeidstid og faste kontrakter, sier hun.

– Men hvis forholdene skulle bli bedre i India, vil ikke da tekstilkjedene flytte mer av produksjonen til andre land hvor det er enda billigere?

– Det er jo alltid en fare for det. Men lønn til arbeiderne utgjør bare 0,5–3 prosent av kostnadene for et klesplagg, så selv om lønningene skulle gå betydelig opp, så vil det ikke slå så mye ut på prisen. Samtidig må man kunne forvente at de internasjonale kjedene er opptatt av kvalitet, tar etikk seriøst og ikke deltar i dette rotteracet, sier Leffler.