Varsling, den nye hevnen

Fra og med 2007 har begrepet varsling fått en egen paragraf i Arbeidsmiljøloven .

Her stilles det krav til at arbeidsgiver tilrettelegger for varsling, og det gis vern mot gjengjeldelse overfor de som varsler. Enhver skal altså kunne varsle om "kritikkverdige forhold" som det heter, uten å bli utsatt for straffereaksjoner fra arbeidsgiver. Varsler om dårlig arbeidsinnsats ligger øverst på varslernes ti-på-topp-liste

I USA blir halvparten av alle saker om økonomisk kriminalitet avslørt på grunn av varslere. I Norge mener både Økokrim og revisormiljøer at omfanget av økonomisk kriminalitet er stort og til dels økende.

Tilsynelatende er det altså utmerket at norske kommuner og private virksomheter tilrettelegger for varsling og etablerer rutiner over en lav sko, slik at alle fugler skal få synge ut om det de vil.

Men det har ikke hjulpet så mye. Dels fordi folk ikke tør å varsle når de bør, dels fordi noen varsler i vilden sky om forhold som ikke er kritikkverdige når det kommer til stykke.

Varsler om kollegers arbeidsinnsats og dårlig ledelse ligger øverst på varslernes ti på topp-liste. (Siviløkonomes tidsskrift Magma, nr. 2 2009).

Her finner vi anklager om at kolleger kommer for sent og går for tidlig, og at lederen er inkompetent. Altså høyst subjektive påstander som like gjerne kan være sladder, eller våpen i interne konflikter.

Først på 14. plass på listen kommer varsler om korrupsjon. Listen avslører full forvirring om hva som skal varsles om, og hva som rett og slett er alminnelig misnøye.

En av de første som så farene ved nye varslingsrutiner var bedriftsrådgiveren Øyvind Kvalnes. Vi står i fare for å innføre en tysterkultur i norske kommuner, skrev han i Aftenposten for to år siden.

Og samtidig er det altså et faktum at mange fortsatt ikke tør å varsle om de store alvorlige sakene, de som er knyttet til økonomi eller alvorlige tjenestefeil. Per Yngve Monsen måtte stå gjennom et tøft løp mot arbeidsgiveren Siemens. Kari Breirem betalte også en høy pris for sin varsling om kritikkverdige forhold i BAHR.

Vi trenger derfor eksterne kanaler som håndterer varsler, på samme måte som Arbeidstilsynet håndterer klager på arbeidsmiljøet. Vi trenger folk som kan skille skitt fra kanel, som samtidig verner varslerens identitet og som ikke har noen egeninteresse i få saken til å fremstå sånn eller slik.

Trolig er det mest effektive private aktører som er underlagt kontroll, for eksempel fra Arbeidstilsynet. Foreløpig er både Varslerinstituttet og advokatkontoret Steenstrup Stordrange på banen, sikkert også flere.

Det er svært viktig å få flere varsler om økonomisk kriminalitet, sosial dumping og tjenestefeil som går ut over publikum. Men det er like viktig å unngå at urettmessige varsler blir brukt som våpen sjefer og kolleger i mellom.