Du og jeg og Mito

Alfa Romeo Mito er fabrikkens minste bil. Den skal ta opp kampen med Mini, det krever funky design, men er det helt vellykket?

Først må jeg gjøre en ting klart, undertegnede liker Alfa Romeo.

Jeg liker dem fordi de ser bra ut, fordi de er gode å kjøre, de har personlighet og fordi de ikke er så nøye på om alt er like funksjonelt.

De kompromitterer ikke det visuelle på grunn av lasteterskler eller koppholdere. Dessverre virket det i mange år som om de også ga blaffen i holdbarhet, noe som har gitt dem et mildt sagt frynsete rykte. Det var nok en smule fortjent, men i dag er bilene like holdbare som naboens.

Siden de lanserte 156-modellen for rundt ti år siden, kom de seg og bort fra de visuelt lite heldige boksene som var merkets uttrykk i altfor mange år. De siste årene har de servert et knippe lekre biler som alle er enige om at er fine, men som få her til lands har kjøpt.

De har nok lidd under at folk jubler om hvordan de ser ut, for så å gå over gaten og kjøpe seg en VW Passat. Alfa Romeo er litt som hun fineste dama i baren som ingen tør å nærme seg, som fortsatt står der når lysene blinker mens de mediokre kvinnene har blitt kapret av fyrer med seriøse ølbriller.

Hjertet

Gjennom årene har jeg hatt gleden av å kjøre en rekke Alfa Romeoer, og jeg følger Top Gears mantra om at du ikke kan kalle deg en bilentusiast før du har eid en Alfa. Hvilket har medført at min familie bestående av to voksne og to barn med jevne mellomrom stabler oss inn i en 156 Sportwagon når vi skal på biltur.

Det er trolig en av de stasjonsvognene på markedet med minst bagasjeplass, men da må man bare rasjonere litt. Så er det jo bare å håpe på bra vær slik at den ene shortsen og de fire t-skjortene holder i tre uker.

Fordelen med å eie en Alfa Romeo er at man gleder seg til å legge ut på tur, kort eller lang. Bilene er noe mer enn bare en bil, noen har brukt noen minutter ekstra på å lage et kjøretøy som appellerer til hjertet og. Det skal man ikke kimse av.

Å kjøpe seg en bil betyr et evig sluk av penger, det er rett og slett en temmelig elendig investering, så da er det jo hyggelig at man i det minste har noe som er fint mens verditap og løpende utgifter stadig vekk barberer kontoen din.

8C Competizione

Så mine forventinger til en hver ny Alfa Romeo er skyhøye. Jeg ønsker noe mer enn bare en bil, det må være noe der som rører flere strenger enn de rent praktiske og kjøretekniske. Med MiTo er disse velbegrunnet. Etter at den vidunderlig vakre 8C Competizione sportsbilen kom i sitt begrensete opplag på 500 i fjor viste de samtidig sin nye retning rent estetisk.

De spisse lyktene og den aggressive fronten som har vært med i en del år har veket plassen til mer klassiske, store runde frontlykter med den legendariske Alfa grillen som et senter i fronten. Alt utført i buete linjer som både er klassiske og moderne. Mitoen er den første vanlige modellen som tar i bruk denne nye designprofilen, en mini-8C. Men er den noen god idé?

Bak funker det fint, de runde baklyktene og den avrundete profilen er veldig bra, men foran? Den har et ganske betydelig overheng, der 8C Competizione naturligvis har en lav og elegant front, har Mitoen en temmelig butt en. Det ser da litt snodig ut? Særlig den underleppa blir for mye.

Bilen ser rett og slett litt overrasket ut.

Turboknert

Kan tenkes jeg venner meg til det, uten at jeg er overbevist om det. Trolig vil denne designprofilen ta seg bedre ut på modellene som skal erstatte 159 og 166. Det er større biler hvor man kan dempe den voldsomme fronten en smule.

En annen snodig ting med Mito-modellen er at den ikke ennå er tilgjengelig gjennom den norske importøren. Den har vært på det europeiske markedet i et halvt års tid, uten at den har funnet veien hit. Det vil si flere forhandlere har tatt saken i egne hender og hentet inn Mito på egenhånd.

I vår tilfelle er det en fra Autostrada i Skien. En med den mest attråverdige motoren så langt (det kommer etter hvert en GTA med rundt 250 hester), en 1,4 liters bensinturbo på 155 hester. En motor som vi har tidligere har prøvd i Fiat Grande Punto Abarth og Lancia Delta, som er en fin, moderne turboknert.

Supermini

Den trenger litt turtall for å spille ball, men i midtregisteret er den kvikk, og gir fra seg et snerr som er passende. Akkurat slik man ønsker det i en bil av denne typen.

Den er utstyrt med en funksjon som kalles DNA, hvor man kan stille inn bilens karakteristikk, i det som kan oversettes til sport, normal og allværsfunksjon. Det er altså D man setter den i, og da får man friskere respons fra motor, mens styringen strammer seg til.

Problemet med styringen er at det er en elektrisk assistert servo som driver med små korrigeringer når man har den i senter, det er en form for kunstig motstand som er litt irriterende, på svingete vei er ikke dette like merkbart, men det er noe ullent.

Jeg diskuterte dette med folka på Autostrada, og de mente det kunne være vinterdekkene som satt på som gjorde at den ikke var helt på høyden. De sa det ikke var slik når den hadde sommerdekk. Men selve styrefølelsen uansett ikke helt på topp.

Nå tar ikke dette bort at Mito er morsom å kjøre, det er en skikklig supermini, der motoren passer veldig fint til bilen. Kreftene er ikke større enn at bilen lett håndterer dem, ikke noe momentstyring å snakke om. Man må bare huske å gi den bra med turtall, det er ikke mye å hente på bunn, ergo ber bil om en smule sportslig kjøring.

Alternativ

Og etter noen timer kommer bilen snikende, alle de små tingene jeg ikke helt fikk foten for i starten havner i bakgrunnene. Det er en genuint fin småbil, med nok personlighet innvendig så vel som utvendig. Mito er et høyst relevant alternativ til Minien, ikke minst nå som den er overalt, mens Mito knapt er noen steder i Norge.

Man får den med mindre motorer, men skal man ha det gøy bør man nok gå for denne 1,4 literen. Samtidig merker man at det er en bil som lett håndterer større muskler, men om den faktisk klarer å holde seg unna monumental understyring når GTA versjonen kommer med noe sånt som 100 hester til blir interessant å se.

Jeg tror og det er mulig å venne seg til fronten, faktisk har jeg hatt det litt sånn hver gang Alfa Romeo har ristet litt på designprofilen sin. Dette har med at den utgående gjerne har sett så bra ut at man ikke helt skjønner hvorfor de skal fikle med det. Men skulle de fulgt dette ville jo alle bilene sett ut som en Morgan, og bilhistorien ville vært foruten en helt rekke med vidunderlige biler. Det jo noe med at de peneste tingene, gjerne er det fordi de har en eller annen overraskelse. Noe som er visuelt utfordrende. Noe som kan vokse på en.

På forsiden nå