Morsom jålebukk

Mini Clubman er stasjonsvognversjonen til den nye Minien. En totalt unødvendig bil som er stor moro å kjøre.

Mini Clubman er en form for komplettering av Mini-sortimentet. Fra før av har man to-dørs og kabrioletversjonene, og nå kommer stasjonsvognen. Skjønt det er liten vits i å tenke familiebil her.

Bagasjeplassen er noe større enn i standardversjonen (fra 160 liter til 260) og den er drøyt 20 centimeter lengre, men lasteplassen holder egentlig ikke til stort mer enn en veske-hund.

Jålete

I det hele tatt føles Clubman som temmelig unødvendig bil, ikke det at Mini i seg selv er verdens mest fornuftige bil, men nå har det blitt vel mye form og jåleri, uten at det er helt enkelt å se poenget.

Tilgangen til baksetet er riktignok noe mer praktisk – hvor det og har blitt åtte centimeter mer benplass - med en ekstra dør som åpner seg på bilens høyre side. Denne døren har for øvrig fått det noe selvsagte navnet "Clubdoor". Den slår ut bakover, og åpnes etter at den "vanlige" døren på høyre side er åpnet.

Det føyer seg inn i rekken av snedige og ikke så rent lite forseggjorte løsninger i Clubman-versjonen.

Bakdørene er også noe for seg selv. De er todelt og åpner seg til sidene, dette gir god tilgjengelighet, men påfører også bilen en heidundrande sprosse midt i bakspeilets sikt.

Samtidig er det ikke tatt noen snarveier her, baklyktene sitter nemlig ikke i døren. Det er en dyr løsning. Her har det vært gjort mye tilpassning.

Slike ting imponerer, rett og slett fordi man ser og merker at det er en bil hvor detaljarbeidet er gjennomtenkt og hvor de har gått noen ekstra mil for å gjøre det best mulig. Problemet er bare at det hele virker litt uten hensikt.

Sportslig

For Minien er i utgangspunktet en bil som ser fin ut. Siden den nye Minien kom i 2001 har den vist at det går an å lage en retrobil, som ikke blir døv etter et par år. Ikke minst så er den himla god å kjøre og det er heldigvis også Clubman versjonen. Den er kun 75 kilo tyngre enn to-dørs modellen, og kjøreegenskapene er vel bevart.

I Cooper S versjonen, med 175 hestekrefter, er det sportslige mest framtredene. Den er stiv og relativt hard i dempingen, slik at komforten må vike.

Det er bilmoro slik man bare finner det i små biler med bra motor. Den føles utrolig kvikk, samtidig er den veldig lett håndterbar.

Syreresponsen er god og med et hjul i hvert hjørne er det usedvanlig morsomt å ratte den gjennom svingete veipartier. Til å være så pass liten er den svært stabil svingen igjennom, selv på telehivete vei mister den ikke fokus.

Festlig

I sitt segment er Cooper S ledende, og som Clubman er den like festlig å kjøre. Men jeg klarer ikke helt å komme på en god grunn til å velge stasjonsvognen framfor to-dørs utgaven. Estetisk sett blir det for fjollete, i utgangspunktet er Minien en kult utseende bil, kompakt, tøff og distinkt.

Clubman blir en retro idé uten særlig poeng. Den gode gamle Minien kom ganske riktig som stasjonsvogn, men den het ikke Clubman. Clubman var en restylet versjon som kom i 1969 hvor fronten var mer rektangulær. Kanskje ikke så nøye, men det gir noen signaler om at dagens Clubman aller mest har vært en fiks idé.

For dem som vil ha det aller nyeste

Nei, ønsker man seg en Mini, og det er det all mulig grunn til å gjøre, så gå for den vanlige, eventuelt kabrioleten om man liker å lufte flassen.

Bilen er i seg selv så vellykket, både som imageformidler og kjøremaskin, at det virker unødvendig å fikle for mye med den. Clubman er nok bare en bil for dem som til en hver tid skal ha det aller nyeste.

I disse retro- og gjenbrukstider foreslår jeg at neste facelift på Minien kan gjøres svært enkelt. Når dagens, nylig ansiktsløftete modell, skal flikkes på om noen år, kan de bare sette i gang å produsere 2001-modellen på nytt.

På forsiden nå