HIPHOP-STJERNE OG TIDAL-EIER: Det amerikanske popikonet Jay-Z.

Kommentar: Tidal i hengemyra

Musikkstrømming er preget av mye følelser og for lite matematikk. 

  • Salvador Baille
    Salvador Baille
    Daglig leder i Intelis, et rådgivningsfirma innen innovasjon, teknologiledelse og forretningsutvikling.
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

I det siste har det kommet en konstant strøm av dårlige nyheter rundt Tidal , den tidligere Wimp.

Massive tap har endt med at Jay Z, som kjøpte selskapet i 2015, endelig har mistet tålmodigheten og truer nå med å saksøke de tidligere eierne, i realiteten mediehuset Schibsted.

Dette står i stor kontrast med protester og sorgkommentarer som pekte på hvor dumt det var for Schibsted og for Norge å la musikkmogulen kjøpe en slik innovasjonsperle da oppkjøpet ble annonsert. Noe liknende hadde skjedd få år tidligere da Schibsted kjøpte Wimp fra de opprinnelige eierne i selskapet.

Det var mye følelser og for lite matematikk. Wimp /Tidal befinner seg nemlig i en håpløs industri der absolutt alle, fra Pandora til Spotify, lider under massive tap og lever av investorenes penger. Som en kort påminnelse: Spotify er allerede ti år gammel og tapte fortsatt 194 millioner dollar i 2015 . Selv om selskapet etter hvert begynner å tjene penger med vanlige marginer i musikkbransjen, vil det ta flere nye år å ta igjen tapet. I tillegg kommer alle investeringene gjort i løpet av alle disse årene. Ingen fra utsiden vet hvor store disse har vært.

Selv når det gjelder innovasjon slår man ikke matematikk ved å spille helt. Disrupsjon er ingen garanti for suksess . Realiteten er at musikkstrømming er per i dags dato en blindvei for ekte investorer opptatt av sunne bunnlinjer og reell verdiskapning.

Tidal tapte en kvart milliard i fjor

For det første finnes det ingen reelle inngangsbarrierer i denne industrien. Hvem som helst med nok penger kan bygge en liknende tjeneste. Produktet de handler med er dessuten en «råvare» kontrollert av tre store musikkselskaper på global basis, som bruker deres forhandlingsmakt for alt det er verdt. Den eneste lille sjansen man dermed har er å vokse seg større enn konkurrenter på kortest mulig tid.

Håpet er å skape brandlojalitet hos brukerne og oppnå skalafordeler som etter hvert skal kompensere for de ekstremt lave priser man er nødt til å tilby for å kunne vokse fort nok. En stor nok kundemasse kan i tillegg kanskje utøve en skarpere forhandlingsmakt overfor musikkselskapene. De facto betyr denne dristige strategien å subsidiere kunder og kjøpe markedsandeler på global basis, fort og i stor skala. Det blir nødvendigvis dyrt, prispresset i hele verdikjeden stort og utfallet meget usikkert. Artister som Adele eller Taylor Swift forstår dette og nedprioriterer strømming som distribusjonskanal.

Dessverre er utgangsbarrierer for brukerne også lave – med litt innsats kan brukerne overføre spillelister fra system til system. Distribusjon gjennom andre kanaler som bredbåndselskaper eller kabel TV legger ytterligere press på pris og verdioppfatningen hos brukerne. I tillegg kommer en hær med mektige substitutter som iTunes, Google Play, YouTube…og alle de ulovlige nedlastingsalternativene.

Vi snakker altså om en industri der potensielle kunder har rikelig å velge blant og har blitt vant til latterlig lave priser. Leverandørene er få og mektige. Konkurransen nådeløs og basert nesten utelukkende på pris. Hvor mye verdt kan en sånn industri være?

Aktører innen musikkstrømming har altså blitt det perfekte eksemplet på den tvilsomme enhjørningskulturen som vi har hatt siden finanskrisen i 2008. Forretningsmodellen fungerer ikke og må i sunn logikk endres. Konsolidering og oppkjøp er en reell (og kanskje de eneste) mulighet. Kanskje en av de tre musikkgigantene Sony, Warner eller Universal vil kjøpe en større aksjepost?

Alternativet blir en rush av forhastede børsnoteringer, som Deezer har prøvd tidligere. Håpet er sannsynligvis at små private investorer lett kan la seg påvirke av store PR-kampanjer, men ikke klarer å lese en finansiell balanse.

Investorene som deltok i den siste finansieringsrunden til Spotify gjorde det faktisk under en bestemt betingelse, nemlig at selskapet skulle børsnoteres innen to år.

Jakten på den såkalte «bigger fool» er i gang igjen.

For ordens skyld: Vi gjør oppmerksom på at E24 er et heleid datterselskap av VG, som igjen er en del av Schibsted-konsernet.

Les også

Pakistansk teknologiselskap saksøker Tidal

Les også

Spotify: 40 millioner betalende brukere

Les også

Full krangel mellom Apple og Spotify

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Tidal
  2. Jay-Z
  3. Spotify
  4. Schibsted
  5. Musikk

Flere artikler

  1. Dette er Jay-Z' største problem

  2. Spotify – enda verre enn Snap og Twitter

  3. Lydboktjenesten vokser: – Før smarttelefonen kom, gikk det ikke bra

  4. Betalt innhold

    47 mill i minus de siste fem årene: Skremmer ikke Kygo og de andre eierne

  5. Derfor kjøper Tencent Snap