PÅSTANDER: Miljøvernorganisasjonen Bellona etterlyser at olje- og energiminister Terje Søviknes underbygger sine påstander om Barentshavet med tall.

Foto: Jan-morten Bjørnbakk NTB scanpix
Kommentar

Kommentar: Tall, takk

Det er en ærlig sak å være for olje og gass. Men å tviholde på udokumenterte påstander om at oljeeventyret vil vedvare, er å føre folk bak lyset. Dette gjelder spesielt for Barentshavet.

Frederic Hauge
Journalist
Publisert:

I E24 denne uken setter olje- og energiminister Terje Søviknes seg fore å «kommentere» en rekke påstander om lønnsomheten av oljevirksomhet i Barentshavet. Og det kan man trygt si han gjør. For Søviknes’ forsøk på å tilbakevise alle bekymringer knyttet til tørre brønner og lave oljepriser, består i rene kommentarer - helt fritt for dokumentasjon og tall som faktisk kan berolige oss.

Vi vil gjerne beroliges av Søviknes. Da trenger vi mer enn synsing. Men det eneste prosjektet olje- og energiministeren nevner som dokumenterbart lønnsomt i sitt forsvar for Barentshavet, er Ekofisk. Som ligger i Nordsjøen, sør for fastlands-Norges sørligste punkt.

Og det eneste han nevner som potensielt innbringende i selve Barentshavet, er Johan Castberg. Som, i likhet med nesten hele Barentshavet, ligger nord for fastlands-Norges nordligste punkt. Det er ikke noe stress med olje- og gassfelt så langt nord, mener Søviknes. Han håper Castberg kan bli et eksempel på at det ikke er særlig dyrt å bygge ut i Barentshavet.

Les også

Kommentar: Disse påstandene om Barentshavet er feil

Håpet for de to feltene som produserer i Barentshavet i dag, Goliat og Snøhvit, var også at de kunnebli lønnsomme. Men Goliat ble 17 milliarder kroner dyrere enn planlagt, to år forsinket og ulønnsomt. Feltet forutsetter en pris på 80-100 dollar fatet for å gå i pluss. Snøhvit produserer den dyreste gassen på norsk sokkel. Det er mulig det finnes lyspunkt ved Goliat vi ikke kjenner, eller at Snøhvit en gang har generert overskudd. Vi skulle gjerne sett regnskap som viser dette.

Det ville være en bonus hvis Søviknes også kan bryte ned anslag for driftsresultater i fremtiden etter ulike nivåer oljeprisen kan legge seg på. Den vil etter alt å dømme påvirkes av lavere oljeforbruk når landene skal oppfylle sine klimaforpliktelser.

Søviknes er ikke fremmed for at oljeprisen kan gå ned. Han våger seg på å teste priser ned til 30 dollar fatet på Castberg, som kan bli lønnsom selv med dagens oljepris. Men stikkordet her er altså kan. Og ett eneste potensielt lønnsomt felt er et tynt argument for å kjøre på i et 250.000 kvadratkilometer stort område hvor det hittil er boret over 100 ulønnsomme brønner. Feltet man håpet kunne bli Norges største, Korpfjell, viste seg i sommer å være tomt for olje.

Les også

Statoil etter leteskuffelsen: Skal bore like mye i Barentshavet neste år

Slunkne brønner og lunefulle oljepriser til tross: Søviknes er sterk i troen på at ressursene i Barentshavet vil være lønnsomme i flere tiår fremover. Hans strategi for å kartlegge hvor mange lønnsomme funn som finnes, er å fortsette letingen. Det er risikofylt, når staten sponser 78 prosent av selskapenes leteutgifter i håp om å få tilbake av et eventuelt overskudd.

«For at vi også fremover skal skape størst mulig verdier for fellesskapet fra våre ressurser, er det viktig at vi beholder evnen til å ta beslutninger basert på kunnskap og fakta,» skriver Søviknes.

Vi kunne ikke vært mer enig. Vi vil gjerne se tall og fakta som sannsynliggjør at oljevirksomhet i Barentshavet vil sikre størst mulig verdier for fellesskapet.

Les også

Lønnsom oljevirksomhet i Barentshavet

Les også

Statoil-topp: Barentshavet-kampanje har betalt for seg

Les også

Dette er den 35 år gamle FN-regelen som skaper norsk skattedebatt