Vindmøller i Danmark

En ny tid for høyresidas økonomer

Mens Sverige og Danmark realiserer grønne industriprosjekter er Norge dårligst i klassen. Norges omstillingsevne og konkurransekraft er svekket av høyreøkonomenes statsfobi.

  • Jonas Algers
    Samfunnsøkonom i Manifest venstresidens tankesmie
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Debatten om klimaomstillingen har begynt å innta en kjent form: Fagforeningene, deler av næringslivet og miljøbevegelsen ser ut til ha funnet en narrativ for å få stikke et sugerør ned i statskassa – bare økonomene byr på motstand.

Høyresidens økonomikommentatorer som Bård Bjerkholt, Steinar Juel, Ola Kvaløy og Lars Peder Nordbakken, har skrevet mye om hvorfor staten ikke bør «plukke vinnere», og at grønn industri må «stå på egne bein». Framtidens generasjoner kommer heller ikke jobbe i grønn industri, men som «frisører og sykepleiere» i tjenestesektoren, som Civita-økonomen Steinar Juel sa i NRK Debatten (4/11).

Den klimaøkonomiske debatten i engelskspråklige medier beveger seg derimot i en helt annen retning. «Staten har kommet tilbake i ortodoksien til den økonomiske politikken, og det samme gjelder en form for økonomisk planlegging», skrev den norske økonomikommentatoren Martin Sandbu i finanseliteavisen Financial Times i oktober. På redaktørplass kunne man i november lese at «regjeringer må planlegge (energiomstillingen), akkurat som de planlegger motorveier, flyplasser eller bredbåndsutbygging».

En liknende retorikk om økonomisk planlegging hadde været umulig for politikere på norsk venstreside.

Når Norge skal utvikle nye næringer, står høyreøkonomene uten svar.

Hvert år investerer den norske staten rundt 25 milliarder via Petoro i sin innenlandske petroleumsindustri, som står for nesten 60 prosent av vareeksporten og sju ganger investeringene for resten av industrien. Men høyresidas økonomikommentatorer er overbevist om at staten skal ha en så liten rolle som mulig i klimapolitikken. Hva kommer det av?

Min hypotese er at den norske debatten er annerledes fordi de store oljeinntektene gjort at man i lang tid ikke har trengt å formulere politikk for økonomisk utvikling. Når Norge skal utvikle nye næringer, står høyreøkonomene uten svar.

«Markedene har noe mekanisk, anonymt og kjønnsløst over seg, de er nærmest blitt robotenes domene», skrev Ola Kvaløy, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, i DN (28/19), i en tekst der han argumenterte for at «økonomifaget er høyrevridd». Markedet framstår som en svart boks som produserer en output, ikke et antall aktører som etter beste evne forholder seg til og påvirker priser.

Av energisikkerhetsgrunner har man blitt tvunget til en mer praktisk tilnærming til næringspolitikk, noe man i dag er takknemlig for.

Med et slikt forhold til markedet, blir løsningen på klimatrusselen: «get prices right» med en CO₂-avgift, stol på markedsmekanismene og vent på et resultat, i stedet for å ta beslutninger basert på tilgjengelig informasjon. Å optimere markedet for bedre økonomisk aktivitet i marginene blir hovedoppgaven. Som Civitas Lars Peder Nordbakken skrev i E24 (24/10): «en konsekvent og effektiv økning i CO₂-avgiften og en vesentlig forbedring av opsjonsordningen for ansatte i oppstarts- og vekstbedrifter», var Solberg-regjeringens viktigste tiltak for omstillingen.

Samtidig hevdes det at den mest ansvarlige bruken av statens penger – som vi har lært oss fra oljeaktiviteten – er maksimal avkastning til akseptabel risiko. Andre økonomiske hensyn, som risiko på systemnivå, har blitt mindre interessante. Med en så begrenset rolle for statens næringspolitiske engasjement blir konklusjonen at statens milliardinvesteringer bør gå nærmest utelukkende til petroleum. Til tross for den norske økonomis mangelfulle mangfold, og konsentrasjon omkring råvarer.

Så snevre økonomiske aksiomer hadde ikke overlevd lenge i land uten Norges oljeinntekter. I Danmark var man avhengig av stor import av kull og olje for sin energiforsyning. Siden 1979 har landet derfor investert store summer i egen energi via vindkraft, og de bygget også verdens første havvindpark i 1991, selv om det ikke var lønnsomt. I dag har de 30 000 ansatte i vindindustrien, og en markedsandel på 40 prosent for havvind i EU, noe som betyr at det for hver gigawatt havvind i EU blir det 9100 årsverk i Danmark. Av energisikkerhetsgrunner har man blitt tvunget til en mer praktisk tilnærming til næringspolitikk, noe man i dag er takknemlig for.

For høyresidas markedsidealister er staten usynlig, også når den trekker i nesten alle trådene.

Et liknende press ligger på Sverige. For å bevare svensk eksport og en avansert industri også etter klimaomstillingen satser staten på grønn industri. Den helstatlige bedriften LKAB skal investere 400 milliarder i fossilfritt stål. Svenske pensjonsfond og Den europeiske Investeringsbanken har investert 3,3 milliarder hver i batteribedriften Northvolt. Staten har lansert 22 sektorplaner for omstilling av næringslivet, startet programmet Industriklivet for å investere i grønn innovasjon for industrien og gitt Svensk Eksportkredit mandat til å gi lån til omstilling av svensk eksportindustri.

Mens Civitas Steinar Juel mener at «frisører og sykepleiere» er framtiden for norsk arbeidsliv, forsøker svenskene og danskene å posisjonere seg for å ta en stor bit av en voksende - og grønn - kake. I Sverige beregner man at 100 000 personer må flytte til Nord-Sverige som resultat av nye grønne industrietableringer. Og de har ikke et like stort behov for en ny industristruktur som Norge.

Tross den svenske statens aktive tilnærming hevdet tidligere klimaminister for Høyre, og nåværende administrerende direktør for Nobelstiftelsen, Vidar Helgesen, i et intervju med Morgenbladet (29/10) at i svensk klimapolitikk er det «ingen (som) roper på staten». Ikke engang at sementbedriften Cementa har pekt på Solberg-regjeringens satsing Langskip som forutsetning for sin CCS-investering i svensk sementproduksjon, var verdt å nevne. For høyresidas markedsidealister er staten usynlig, også når den trekker i nesten alle trådene.

Alle klimasatsinger kan ikke, og bør ikke, være statlige. Privat sektor har en viktig rolle å spille. Men i dag står høyreøkonomenes statsfobi i veien for effektiv – og i resten av verden mainstream – klimapolitikk.

Publisert:
Gå til e24.no

Det grønne skiftet

Hold deg oppdatert på det viktigste som skjer innenfor det grønne skiftet

Her kan du lese mer om

  1. Politikk
  2. Omstilling
  3. Klimapolitikk
  4. Norsk politikk
  5. Økonomisk politikk

Flere artikler

  1. Vil ha raske klimagrep: – Ikke tid til å vente på markedet

  2. Klimaministeren om energikrisen: – Vi kommer oss ikke unna uten mer vind

  3. NHO-sjefen: Støre risikerer å bli klimataper

  4. Norsk batterifeber kan gi titusenvis av nye arbeidsplasser. Men det er usikkert om satsingene vil få nok strøm.

  5. Norges elbilmekka