Norges havbunn har «gull» som fornybar-Europa vil skrike etter

Undersjøiske mineralforekomster må utnyttes om verden skal elektrifiseres. Trolig har bare Fiji mer av dem enn oss – og Olje-Norge er som skapt for utvinningsarbeidet.

  • Lars Sørum
    Lars Sørum
    Forskningssjef, SINTEF
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Det berømmelige veikartet fra energibyrået IEA satte fart i norsk energi- og industridebatt før sommeren. Like fullt har det gått under manges radar at kartet kan bane vei for et nytt norsk industrieventyr som står på skuldrene til olje- og gassnæringen.

Undersjøiske mineralforekomster, som Norge har mye av, må nemlig utnyttes hvis verden skal realisere de grønne tiltakene IEA anbefaler. Dette fordi all elektrifiseringen som inngår i det grønne skiftet krever mineraler i enorme mengder.

Ifølge Rystad Energy kan mineralutvinning på norsk sokkel gi Norge årlige inntekter på 170 milliarder kroner og jobb til 21 000 personer. Om vi er tidlig ute, kan store muligheter åpne seg for norske aktører også under andre himmelstrøk. Over 60 prosent av de undersjøiske mineralforekomstene ligger nemlig i internasjonalt farvann.

En forutsetning for alt dette er at vi setter av hjernekraft allerede nå til å bringe frem bærekraftige og effektive kartleggings- og utvinningsmetoder. Sammen kan norske aktører utvikle teknologi for produksjon med minimal miljøpåvirkning. Ikke minst fordi vi i Norge ser for oss skånsomme utvinningsløsninger, eksempelvis ny boreteknologi, som et motstykke til dagens opplegg der havbunnen skrapes.

De undersjøiske ressursene det handler om, er blitt skapt fordi undersjøiske «fjellkjeder» rundt om på kloden – såkalte spredningsrygger – har vulkanske avsetninger som kalles «massive sulfider». Disse er en kilde til kobolt, kobber, sink og andre metaller og mineraler – viktige byggesteiner i batterier, elbilmotorer, vindturbiner, solceller og strømledninger.

Nest etter Fiji er det Norge som eier økonomiske rettigheter til flest mineralrike spredningsrygger.

Ifølge IEA vil 70 prosent av all elektrisitetsproduksjon i 2050 være sol- og vindbasert. Med dagens teknologi må vi senest fra 2030 sette i drift en solcellepark like stor som den største verden har nå – en park på over 56 000 mål – hver dag.
I tillegg forventes det at etterspørselen etter elbiler, med tilhørende batterier, vil 18-dobles mellom 2020 og 2030.

Alt dette vil utløse et enormt behov for mineraler.

IEA har utgitt en rapport også om mineralers rolle i det grønne skiftet. Den viser at elbiler krever seks ganger mer mineraler enn tradisjonelle biler. En vindpark til lands krever ni ganger mer mineraler enn et gasskraftverk.

Behovet for mineraler dekkes i dag på to ulike vis: Gjennom gruvedrift på land, i forekomster som begynner å bli utpint og derfor har dalende kvalitet, og ved materialgjenvinning. Men disse kildene gir ikke nok til å dekke etterspørselen som kommer med det grønne skiftet.
Dermed seiler utvinning av havbunnsmineraler opp som en kilde nummer tre – forekomster ingen ennå har utnyttet kommersielt.

Igjen er Norge heldig. Nok en gang skal vi ut i et kunnskapskappløp hvor det globale markedet er i sin spede begynnelse og hvor vi kan ta en ledende posisjon.

«Timingen» er perfekt. Forekomstene er allerede påvist. Vi har et lovverk for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. Og konsekvensutredningsprogrammet som alt er i gang, skal sikre et beslutningsgrunnlag for en bærekraftig forvaltning.

Ikke minst er vi en kunnskapsnasjon som har mye overførbar kompetanse fra olje- og gassindustrien. Nettopp denne sektorens viten om og teknologier for leting og estimering av ressursgrunnlag kan bidra til å sikre verden den mineraltilgangen det grønne skiftet vil kreve.

Sintef har nylig loddet industriens interesse for å delta i et forskningsprosjekt om havbasert mineralutvinning under Grønn Plattform-ordningen til Forskningsrådet. Forespørselen vakte stor interesse. Ideen er å bruke marine mineraler i Norges arbeid med å nå klimamålene fra Parisavtalen.

Satser Norge målrettet og tidlig, kan vi starte kommersiell produksjon på en bærekraftig måte alt i 2030.

Som EU gjør, må også vi i Norge tenke på hvilke materialer vi bør være selvforsynte med – og hvordan. Det er vi nødt til, grunnet trusselen om at proteksjonisme, pandemier og andre hendelser kan få forsyningslinjer til å stoppe opp.

Råmaterialer til produksjon av varer vi er avhengige av, bør være nær toppen av den listen. Men vi skal ikke bare bygge lager for oss selv. Vi har gode naboer som ikke er like heldige med ressursgrunnlaget sitt som oss. Alt ligger til rette for at norsk olje- og gassindustri kan hjelpe også dem, og bli leverandøren som realiserer potensialet IEA ser for sol- og vindkraft globalt.

Les også

IEAs plan for å nå klimamålene: – Kanskje den største utfordringen for menneskeheten noensinne

Les på E24+

Usikkerhet om ny olje og gass: Dette må du vite om IEAs sjokkrapport

Publisert:
Gå til e24.no

Det grønne skiftet

Hold deg oppdatert på det viktigste som skjer innenfor det grønne skiftet

Her kan du lese mer om

  1. IEA
  2. Olje
  3. Norge

Flere artikler

  1. «Gulljakten» på havbunnen kan bli et mareritt for havet

  2. Det blir ingen grønn omstilling uten nok kraft

  3. Tror dette kan være en løsning på kraftkrisen - uten å ta en meter natur

  4. To steg nærare karbonlagring og skattejakt på havbotnen

  5. DNB skal skaffe 1500 mrd. kroner til det grønne skiftet og bli strengere med kundene