Gasskrisen har ført til eventyrlige gasspriser, og gasskraften styrer kraftprisen, skriver artikkelforfatteren. Her er et kraftverk i Drogenbos i Belgia.

Paradigmeskifte i europeisk energi

Vi kan tross den robuste vannkraften og de laveste kostnadene i Europa, ende opp med den dyreste strømmen til forbrukerne, skriver Kjell Roland.

Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Norges Energilov av 1991 ble et ideal for et mer markedsbasert kraftsystem. Den ble modell for EU, men ble i realiteten aldri implementert utenfor Norden.

På EUs toppmøte 15.-16. desember ble modellen gravlagt. Da kom de første dokumentene som viser hvilken retning EUs dype strukturreformer i kraftmarkedet går.

For tretti år siden satt Norge retningen, nå blir utfordringen for Norge å klare å forstå og følge endringene i EU.

Det har lenge vært klart at EU ville måtte reformere kraftmarkedet for å lykkes med radikale klimamål. Krigen i Ukraina og den påfølgende krisen i gassmarkedet har gjort at endringene skyter fart. Ambisjonen er at man i løpet av neste år har utredet radikale strukturendringer, gjennomført en normal lovprosess gjennom Rådet og EU-parlamentet og vedtatt strukturen for et helt nytt kraftsystem.

Hva er problemet?

I dagens kraftmarked setter den marginale og dyreste kraftprodusenten prisen i hele markedet, både for produsenter og forbrukere. Gasskrisen har ført til eventyrlige gasspriser, og gasskraften styrer kraftprisen. Det fører til kraftpriser på 3-8 kr/KWh.

Les også

EU blir viktigere som utenrikspolitisk aktør

Dette skaper ubehag i Norge, men truer eksistensen av store industrier i Europa. Produksjon av aluminium og kunstgjødsel er nedstengt i mange land. Europeisk bilindustri leverer i år 25 prosent færre biler enn i 2019. Nye prognoser fra IEA tyder på at knappheten på gass blir større neste år enn i år.

De høye kraftprisene ser ut til å kunne vare i flere år. Om bedrifter som har vært nedstengt i årevis, kommer tilbake i produksjon, er et åpent spørsmål. Hva det betyr for fattige mennesker, er trist. Tidsskriftet Economist anslo nylig at det ville føre til at flere mennesker døde pga kulde og sykdom enn de som dør i den forferdelige krigen i Ukraina.

I Spania og Portugal har man sluttet å la gasskraft sette kraftprisen selv om gasskraftverkene er i produksjon. Det har omtrent halvert kraftprisen, men subsidiene til innkjøp av den dyre gassen er formidable.

Klimapolitikken står og faller på at man lykkes med å bygge et nytt kraftsystem basert på utslippsfrie teknologier. For å sikre at det investeres tilstrekkelig i ny produksjonskapasitet er erkjennelsen at man trenger kjøpere av denne kraften som kan skrive lange kjøpskontrakter. Spotprisen er for usikker, og sannsynligheten for at den i perioder med mye vind er svært lav er økende. I realiteten er det statene som må direkte eller indirekte komme inn og garantere slike kontrakter (ofte kalt differanse-kontrakter). Et alternativ er grønne sertifikater, som utløste vindkraftutbyggingen i Norge.

Det helt avgjørende er at spotprisene ikke kan eller bør styre valg av teknologi, volum som bygges ut, eller tidspunkt ny kapasitet kommer i produksjon. Det var tanken i Energiloven.

Les også

USAs klimagrep kan strupe norsk næringsliv

Forbrukerne må også beskyttes mot de høye og volatile kraftprisene. Det er meningsløst å bygge ny vindkraft til 30-50 øre/KWh, men la forbrukerne betale flere kroner for samme kraften. Fordelene med billig fornybar kraft må komme forbrukerne til gode, ikke ende som superprofitt hos kraftprodusentene. Prisene til forbrukerne må i større grad knyttes til kostnadene i produksjon og til lange kontrakter.

Spotprisene rolle i fremtiden vil være å optimalisere driften av den prisfølsomme delen av kraftproduksjonen, blant annet gass- og hydrogenkraftverk, og stimulere til fleksibilitet i forbruket. I den norske modellen har spotprisene også styrt prisnivået til forbrukerne, og i prinsippet bestemt hva som er lønnsomt å bygge av ny kapasitet. Også i fremtiden trenger vårt vannkraftsystem et effektivt spotmarked for å optimalisere driften.

Paradigmeskiftet i EU har bare startet. Mye er uklart om hvordan systemet blir seende ut, og ikke minst hvor vanskelig selve omlegging av kraftsystemet blir. Mange vil oppleve at forutsetningen for de investeringene man har gjort, endres dramatisk, og ikke slik at det oppstår nye superprofitter.

Det som synes åpenbart, er at det nye systemet må gjøre det lønnsomt for nye investeringer i et voldsomt omfang, og at prisen på kraft i større grad vil reflektere langsiktige kostnader i systemet, ikke knappheten fra time til time slik Nordpool gjør.

Arvid Moss fra Hydro hadde 3. januar en kronikk om utfordringene i norsk energipolitikk. Budskapet var at vi må bygge mye mer fornybar energi og gjør vi det kan energi fortsatt være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.

Helt enig i det.

Det oppsiktsvekkende med artikkelen er at den ikke har referanser til verden rundt oss. De dype endringene som ser ut til å komme i EU og UK. Med dagens
sterke kabelforbindelser og dype energisamarbeid vil dette legge sterke føringer på hva Norge kan og bør gjøre.

Konsekvensene for Norge er avhengig av hvilke priser som i fremtiden styrer flyten over kablene, og hvordan prisen fra andre land smitter til Norge. Her hjemme må vi utrede hvordan prisene til sluttbrukere skal bestemmes og organiseres. Det siste har vi full kontroll med, driften av kablene forutsetter forhandlinger og enighet med EU og landene i andre enden av kabelen.

Fordi vi er heldige og har et system dominert av vannkraft, er behovet for strukturendringer forskjellig fra Europa. Det gir muligheter, men kan også ha en nedside om vi ikke følger med i timen.

Vi kan tross den robuste vannkraften og de laveste kostnadene i Europa ende opp med den dyreste strømmen til forbrukerne. Derfor er utfordringen langt mer kompleks enn å bygge mer kraft i Norge.

Publisert:
Gå til e24.no

Det grønne skiftet

Hold deg oppdatert på det viktigste som skjer innenfor det grønne skiftet