Det Nye Norge – kommentar av Kjartan Slette: Han ble den store teknologipresidenten

I en tid hvor underholdningsverdien til CNN trumfer Netflix, og hvor amerikansk politikk tidvis ligner mer en søramerikansk dag-såpe enn verdens viktigste demokrati, er det lett å glemme hvordan vi endte opp her: At Donald J. Trump red på en bølge av amerikansk misnøye helt inn i det innerste maktkammer. Men hva skyldtes denne misnøyen? Som så mange ganger før har teknologi skylden. Og, ja, det samme kan skje i Norge.


<p><b>PRESIDENT:</b> – Ironisk nok, var det Trump som ble den store teknologipresidenten og ikke Obama. Obama forsto intuitivt teknologi, som en teknolog, men han forsto ikke avsmaken for den samme teknologien, skriver Kjartan Slette i sin kommentar. </p>

PRESIDENT: – Ironisk nok, var det Trump som ble den store teknologipresidenten og ikke Obama. Obama forsto intuitivt teknologi, som en teknolog, men han forsto ikke avsmaken for den samme teknologien, skriver Kjartan Slette i sin kommentar. 

Kjartan Slette

 Co-Founder & COO, Unacast. Styremedlem i IKT-Norge

Forlatt av teknologi: Jeg starter med å korrigere meg selv. Teknologi har selvsagt ikke skylden. Teknologi er verken god eller dårlig, men et verktøy uten egne verdier og meninger. Det er oss teknologer som har skylden.

Ved å irriterende manisk løpe fra «disrupsjon» til neste «disrupsjon», ved i hele tatt å bruke ord som «disrupsjon», løper vi vekk fra de som blir «disrupted» Vekk fra de som hadde jobben i går, og som i dag ikke trengs. Vekk fra de som har utdanninger og evner som i går sikret en trygg fremtid, og som i dag har hjertet i halsen av egenkapital som spises opp av boligprisfall. Fordi utdanningen og evnene faller fortere i verdi enn boligen.

De som vil, men ikke kan.

Og også de som kan, men ikke vil.

Det er flere årsaker til at rabulisten Trump mot alle odds kunne bli president, men den viktigste, påstår jeg, var nettopp hans forakt for teknologi. Når han stramt former leppene før hver uberegnelig setning kan jeg formelig se hvor uvel han blir av teknologiens metalliske smak.

På den måten, ironisk nok, var det Trump som ble den store teknologipresidenten og ikke Obama. Obama forstod intuitivt teknologi, som en teknolog, men han forstod ikke avsmaken for den samme teknologien. Trump bruker knapt nok personlig datamaskin, men avsmaken, og avmakten, ja, den forstår han.

Teknologi skiller: Denne kronikken handler ikke om hvordan Trump satt avsmaken og avmakten i spill og i system. Det kan man se live hver dag på CNN. Mer interessant er, hvorfor teknologi besitter denne destruktive evnen til å skape klasser og skiller? Jeg tror det er primært én grunn til det.

Obama forstod intuitivt teknologi, som en teknolog, men han forstod ikke avsmaken for den samme teknologien. Trump bruker knapt nok personlig datamaskin, men avsmaken, og avmakten, ja, den forstår han

Det gode har ikke automatisk plass: Siden tidenes morgen har teknologen ledet vei. For huleboere uten lys når natten kommer. For byboere som strekker seg mot verdensrommet.

For det ligger en iboende uro i teknologen. En uro over at vi som samfunn ikke er organisert optimalt, samt en viten om at man kan endre alt, også selve samfunnet, med nok vilje, med rett timing, og med nok ressurser.

I denne kampen for stadig større effektivitet har ikke det gode en rolle. Ikke uten videre.

Teknologien, i all sin nøytralitet, er et løpsk tog som raser nedover skinneganger som bygges mens toget passerer. Selv om destinasjonen skulle vise seg å være Shangri-La, så eksisterer den maniske reisen først og fremst for å komme frem - uansett hvor.

De som ikke fant en plass i fabrikken ved den industrielle revolusjon eller de som nå ikke finner sin plass mellom roboter og kunstig intelligens blir forlatt på stasjonen, eller meid ned.

Den kvalmende, metalliske smaken Trump ikke får ut av munnen, smakes av mange.

(R)evolusjonen kommer: Avstanden mellom mennesker, som skapes av teknologen og som (mis)brukes av politikere som Trump, kan minskes. Om vi ønsker at våre ledere skal velges fordi de ønsker endring for alle og ikke står imot den – for å tjene for få, så er det vi teknologer som må fylle tom teknologi med verdier.

Den kvalmende, metalliske smaken Trump ikke får ut av munnen, smakes av mange

Teknologi kan ikke lenger først og fremst handle om effektivitet, om mer produksjon med mindre innsats, men om hvordan vi skal leve på denne planeten – alle sammen.

Hvordan vi skal få jobb – alle sammen.

Hvordan vi skal få jobb og familie i balanse – alle sammen.

Hvordan vi skal få utdanning – til alle sammen.

Hvordan vi skal kurere sykdom – for alle sammen.

Hvordan vi skal ha like rettigheter - absolutt alle sammen.

Det er en fin linje mellom evolusjon og revolusjon, og på den linjen balanserer teknologen.

I den maniske jakten på å bytte ut flest mulig arbeidere med roboter og kunstig intelligens, er dét lett å glemme. Men kostnaden av å glemme vet vi nå: Teknologipresidenten.

Teknologiens verdivakuum: Jeg avslutter som jeg startet, med å korrigere meg selv. For teknologi har selvsagt skylden. Teknologi er både god og dårlig, fordi det er et verktøy uten iboende verdier og meninger.

Det er teknologens oppgave å fylle teknologiens verdivakuum med det gode, før andre fyller det med sitt. Det tror jeg vi her i Norge kan få til. Og gjør vi ikke det, så har vi skylden også.

Jeg håper du hadde rett, Gro.

At det er typisk norsk å være god.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

På forsiden nå