Grønn vekkelse er ikke nok. Vi trenger aktiv politikk for en fremtid med hydrogen

DEBATT: Kapital strømmer til fornybarsektoren i et omfang og tempo vi ikke forestilte oss for tre-fire år siden. Likevel går ikke utviklingen av teknologier og investeringsmuligheter raskt nok til å bringe oss i retning av Paris-avtalens mål.

En grønn, investordrevet vekkelse har gått over selskaper og fond som for kort tid siden hadde sine viktigste ankerfester i olje, gass og infrastruktur. Noen norske eksempler:

Equinor er i ferd med å bli en global størrelse innen havvind, Hitecvision skal bruke 30 milliarder kroner på fornybarinvesteringer de neste to årene, Oljefondet har en ramme på 120 milliarder til fornybarinvesteringer utenfor Norge, markedsverdien av fornybarsatsingen til Kjell Inge Røkkes Aker har økt med 10 milliarder kroner siden nyttår. Kapitalmarkedet for grønne investeringer er brennhett.

Men bortsett fra landbasert og bunnfast vindkraft og solenergi, går utviklingen av konkrete fornybarprosjekter langsommere enn kapitaltilstrømningen.

Flytende havvind har en stor fremtid, men er ennå et stykke fra modning. Å avkarbonisere tungtransport, skipsfart, industrier og industrilandbruk er fortsatt først og fremst et tema for debatter, forskning og eksperimentelle prosjekter.

I norsk og europeisk politikk er forventningene store til hydrogen. Både Norge, EU og EU-land som Tyskland har hydrogenstrategier og ambisjoner. I Norge har oppmerksomheten så langt vært rettet mot blått hydrogen fra gass, mens man i EU er mest opptatt av grønt hydrogen fra fornybare kilder.

Uansett, om vi i fellesskap greier å utvikle et europeisk økosystem for hydrogen, vil hydrogen og brenselcelle-teknologi sannsynligvis være et av de viktigste bidragene til å erstatte olje, kull og naturgass som utslippsfri løsning over en bred lest. 

Det er imidlertid utfordringer i hele verdikjeden: Hvordan produsere nok utslippsfri hydrogen, hvordan transportere og distribuere hydrogen trygt og effektivt, og hvordan legge om til storskala forbruk?

Dette kan ikke markedet løse alene. Selv i et hett, grønt kapitalmarked vil ikke privat kapital i særlig omfang kunne bære grønne satsinger der avkastning bokstavelig talt er i det blå. 

To ting må til for å realisere en fremtidsrettet strategi for hydrogen. 

Det ene er store, offentlig finansierte incentiver og støtteprogram, gjerne i samarbeid med næringslivet. Tyskland lanserte i juni et program for nær 100 milliarder kroner i grønn hydrogensatsing. Satsingen går langs to akser, incentiver og direkte statlig støtte.

Blant incentivene er fritak av skatter og avgifter for energi som brukes til hydrogenproduksjon. Til støtten hører for eksempel finansiering av hydrogen- og brenselcelleprosjekter for teknologiutvikling. 

Det andre som må til er europeisk samarbeid. Det kan skapes et økosystem i Europa som omfatter produksjon, lagring, infrastruktur og forbruk. Den tyske regjeringen har sett dette, og avsatt vel 20 milliarder til internasjonalt samarbeid om hydrogenutviklingen.

Satsingen forutsetter også at man samarbeider med selskap som utvikler elektrolysører, og med energiselskaper og strømnettaktører for å tiltrekke investeringer i teknologi og infrastruktur. Man vil dessuten gi investeringsstøtte og garantere kostnadsdekning for hydrogenproduksjon og omlegging til industriell bruk, uten at det er presisert hvor lenge.

Hydrogen er en del av EUs ambisjon om strategisk autonomi. Dette skaper både muligheter og trusler for Norge som energileverandør til og partner med EU. I et slikt perspektiv blir norsk hydrogenpolitikk halvhjertet. Det gjelder også de to partiene som snakker mest om hydrogen.

I Høyre legger man for liten vekt på statlig støtte og stoler for mye på reguleringer og incentiver. I Arbeiderpartiet mener man statlig eierskap og medeierskap i selskaper er sentralt for løsningen.

Begge grep kan være relevante, men er utilstrekkelige. Partiene forteller heller ikke hvor mye de mener må investeres.

Som en vannkraftnasjon med et økende kraftoverskudd, har Norge de beste forutsetninger for å produsere grønt hydrogen. Det vil øke vannkraftens verdi og gi oss en rolle i å utvikle et europeisk økosystem i samarbeid med land som Tyskland.

Klarer vi å utvikle dette økosystemet, vil det også bidra til å styrke argumentene for blått hydrogen. Det trenger derfor ikke være noen motsetning på tvers av fargekartet.

Nysnø og Enova er gode virkemidler for fornybarsatsing, men dersom vi virkelig mener alvor med en nasjonal strategi for hydrogen burde vi sannsynligvis bruke både det beste fra Høyres og Aps politikk på området, og kopiere oppskriften fra Tyskland.

Der tar regjeringen et omfattende, strategisk og direkte økonomisk engasjement for grønt hydrogen utover de fornybarfondene som alt er etablert. 

Det er klokt å lære av andre. 

Skal den grønne vekkelsen gi fart til en norsk hydrogensatsing må våre politikere vise tydelig hvordan de vil støtte opp.

Statsbudsjettet i høst og arbeidet frem mot stortingsvalget neste år er gode anledninger.