Vi må få opp farten

Utslippene går ned, men det går altfor sakte. Har klimakampen derved spilt falitt? Langt derifra.

I 2021 gikk de norske utslippene ned med bare 0,3 prosent sammenlignet med 2020. Ser man nærmere på tallene blir bildet enda mindre lystig; faktisk økte utslippene i de aller fleste sektorer. Nedgangen kan i sin helhet forklares med at gassproduksjonsanlegget på Melkøya var ute av drift i hele 2021 etter en brann året før. I transport og fastlandsindustrien økte utslippene: folk beveget seg mer igjen, og produksjonen av varer og tjenester tok seg opp. Ser man på verden som helhet er bildet enda verre: Globalt økte utslippene med hele 6% i samme tidsrom, etter å ha falt i coronaåret 2020.

Endringene fra 2020 til 2021 er kanskje ikke de mest overraskende. Det alvorlige er at tallene minner om at vi ligger langt, langt unna den banen vi burde være i om verden skal kutte halvparten av utslippene innen 2030 og bli karbonnøytral innen midten av århundret.

Har klimakampen derved spilt falitt? Langt derifra. Ser man nærmere etter, skjer det mye som peker fremover nå. Stadig flere stater, private selskaper, investorer og innovasjonsmiljøer tar innover seg at små, inkrementelle endringer i marginene ikke strekker til. Det må langt hardere lut til. Vi over i en fase preget av dyp dekarbonisering. Det krever at man går løs på selve kjernen i økonomien og på en langt mer systematisk måte enn før vrir denne strukturelt i retning av lav- og nullutslipp på tvers av alle verdikjeder. Det er tid for transformativ endring. EU har erkjent at karbonprising alene ikke har vært tilstrekkelig. Utrullingen av EUs grønne giv, klar for 55-pakken og den helt ferske energiomleggingsplanen «Repower EU» er i sluttfasen. Siden naturkrisen er like alvorlig som klimakrisen, har EU lagt kunnskapen om planetens tålegrenser til grunn. Det er ikke nok å få utslippene ned, man må samtidig over i en mer natur-positiv økonomi som beskytter biologisk mangfold og grunnleggende naturtjenester. Mye av dette europeiske tankegodset sprer seg nå til resten av OECD-området, og vi finner også spor av det samme i Kina.

Minst like interessant er utviklingen i privat sektor. På Verdens Økonomiske Forums årsmøte i Davos i mai sto behovet for en transformativ endring av verdensøkonomien helt sentralt, utløst av en stadig sterkere erkjennelse at verdensøkonomien i bunn og grunn hviler på noen fysiske forutsetninger som nå i stadig større grad blir utfordret av menneskenes rovdrift på naturen.

Stadig flere i privat sektor har erkjent at dette ansvaret ikke alene kan overlates til politikken, og at det er bedre å posisjonere seg for framtida enn å klamre seg fast i fortida. I en økonomi som blir stadig mer fornybar og sirkulær, vil det etter før eller siden bli ganske ulønnsomt å låse seg inne i fossile og lineære verdikjeder.

Russlands krig i Ukraina har blitt ett ytterligere argument for et enda raskere grønt skifte. Nå handler det også om å redusere avhengigheten både av russisk olje og gass og av stadig skjørere globale forsyningskjeder. Her må vi i Norge kjenne vår besøkelsestid. Energitransformasjonen vil nå gå enda raskere enn vi trodde før Ukraina-krigen.

Initiativet First Movers Coallition (FMC), lansert i Glasgow, hadde sitt første ledermøte i Davos. Norge er ett av de åtte landene som så langt har gått inn. Det samme har et raskt økende antall internasjonale selskaper, banker og fond. De som slutter seg til koalisjonen erklærer at de ikke bare vil innrette egen virksomhet mot lav- og nullutslipp, men også kreve det samme av sine egne underleverandører. Tanken er å ta tak i et grunnleggende høna- og egget-problem i dyp omstilling: hvis din bedrift faktisk lykkes i å produsere for eksempel stål og aluminium uten utslipp, noe som nå faktisk er mulig, men foreløpig dyrt, hvordan vet du at du får solgt dette i konkurranse med rimeligere, men mindre klimavennlige alternativer? Medlemmene i FMC forplikter seg nå til å ta disse grønne innsatsfaktorene i bruk, etter hvert som de realiseres. Samarbeidet dekker flere særlig utslippstunge sektorer. Slik bidrar man til at nye løsninger blir konkurransedyktige på sikt.

Interessen for å bidra til å bevare natur, som tropisk regnskog, vokser også i privat sektor. Lenge ble dette drevet av stat-til-stat-partnerskap som de vi i Norge lenge har hatt med land i Amazonas, i Kongo-bassenget og i Indonesia. Nå er ledende selskap med å finansiere tiltak som bevarer skog, og stadig flere forplikter seg til ikke å handle med produkter som kan spores tilbake til avskogning.  Erkjennelsen av at vi må ta høyde for den reelle verdien av naturkapitalen, i en verden der natur er i ferd med å bli et knapphetsgode, gikk igjen også i Davos.

Så kan man fort innvende at slikt er lett å si på internasjonale møter, men hvordan vet vi at dette ikke er grønnvasking? Det jobbes stadig mer systematisk med hvordan man ettergår påstander om at en virksomhet er naturpositiv, Paris-kompatibel eller følger netto-null-planer. US Securities and Exchange Commission (SEC) annonserte i slutten av mai at nå skulle de gå mye hardere til verks for å «ta» selskaper som påberoper seg ESG-standarder som de ikke kan dokumentere sannhetsgehalten i. Tilsvarende grep er underveis i Europa. Standarder som TCFD (Taskforce on Climate-related Financial Disclosures) og TNFD (Taskforce on Nature-related Financial Disclosures) skjærer igjennom allehånde mer hjemmesnekrede «bevis» på at man leverer «grønt». Investorene etterspør så rapportering og revisjon etter omforente standarder. Bordet fanger.

Oppgaven er formidabel. Mye peker i riktig retning, men farten er alt for lav, gitt det svært begrensede karbonbudsjettet verden fortsatt har igjen. Da må vi opp i et nytt gir. Multilaterale prosesser er viktige, men tiden er alt for knapp til å vente på sinkene. Derfor er det viktig at noen går i front, i næringslivet så vel som i det offentlige. Tross alt er vi alle deltakere i hverandres økonomi, og skal vi lykkes med å endre den i tide, må vi gjøre det i fellesskap.

Kanskje framtida likevel ikke ser fullt så mørk ut som de ferskeste utslippstallene kunne tyde på?

Vil du lese flere kronikker av E24s spaltister? Her finner du alle