Misvisende om oljeproduksjon og klima

I et innlegg på «Offshore» 1. september skriver Hans Henrik Ramm at fortsatt norsk olje- og gassvirksomhet verken truer klimaet eller rettferdig fordeling.<br>

Kronikk: Gunnar Kvåle, professor emeritus, Universitetet i Bergen I et innlegg på «Offshore» 1. september skriver Hans Henrik Ramm at fortsatt norsk olje- og gassvirksomhet verken truer klimaet eller rettferdig fordeling. Begrunnelsen for denne konklusjonen hviler i hovedsak på henvisninger til rapporter og tall fra IEA. Ramm henviser i liten grad til andre kilder for å undersøke om disse kan gi andre konklusjoner enn dem han forfekter. Slik er han på linje med oljeindustrien og en del politikere som synes å akseptere IEAs prognoser uten å stille spørsmål om holdbarheten av disse og forutsetningene som IEA legger til grunn. Det kan føre til farlige feilslutninger, både når det gjelder klimautviklingen, fremtidig behov for fornybar energi og konsekvenser for norsk økonomi av en fortsatt fossilavhengighet. IEA legitimerer uforsvarlig høy produksjon av fossile brennstoff IEA representerer fra gammelt av fossilindustrien og har ikke vært en stor pådriver for fornybarrevolusjonen som er nødvendig for å unngå alvorlige konsekvenser av fortsatt høy produksjon av fossile brennstoff. IEA har over lang tid systematisk underestimert hvor raskt fornybar energi kan utbygges. IEA referer oftest til 450 ppm-scenarioet (450S) som bare gir 50 % sjanse for å nå togradersmålet. IPCC referer vanligvis ikke til 450S, men foretrekker scenarioer som gir en større sjanse for å kunne begrense temperaturøkningen til to grader. Om utslippene fortsetter som nå må det i følge IPCC fra 2040 være full stopp i klimagassutslipp. Nedtrappingen av oljeproduksjonen må starte nå og fortsette med rundt 5 prosent reduksjon per år og langt om vi skal ha en rimelig sjanse for å unngå en global temperaturstigning på mer enn to grader, og langt det meste av kjente fossile ressurser som fossilindustrien planlegger å utvinne må bli liggende ubrukt. Det er dessuten vel dokumentert at selv en temperaturstigning på to grader vil gi meget alvorlige skader. Derfor må alt settes inn på å oppnå større reduksjoner i klimagassutslipp enn hva togradersmålet krever. IEA har dessuten en urealistisk stor tro på at utbygging av Carbon Capture and Storage (CCS) skal bidra vesentlig til globale utslippsreduksjoner. Slik fremmer organisasjonen et syn som om CCS kan gjøre det mulig å unngå alvorlige klimaskader selv med høy produksjon av fossile brennstoff i mange år framover. CCS kan bidra til å ta hånd om den del punktutslipp, men det er svært lite sannsynlig at CCS kan bidra vesentlig til å redusere utslippene så raskt og betydelig som er nødvendig for å unngå alvorlige klimaendringer. IEAs analyser bidrar slik på ulike måter til å gi fossilindustrien legitimitet for en fortsatt uforsvarlig høy produksjon av fossile brennstoff som innebærer en meget stor sjanse for en farlig klimautvikling og svært alvorlige klimaskader. En global temperaturstigning på mer enn to grader vil få svært alvorlige konsekvenser Ramm skriver som om det ikke er mulig å begrense utslippene nok til at togradersmålet kan nås: «Min oppfatning er at 450S er urealistisk, og at verden må velge mellom å forbedre det med mer kostnadseffektiv politikk eller legge seg opp mot 3 grader, som vil ha meget små konsekvenser (ifølge FNs klimapanel)». Denne ene gangen han refererer til FNs klimapanel (IPCC) gjør han seg skyldig i alvorlig feilinformasjon. En temperatusstingen på 3 grader gir i følge IPCC meget alvorlige klimaskader. Med en så stor stigning er det dessuten stor fare for selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer som kan lede til at temperaturen øker videre på en måte det kan bli umulig å stoppe. I utkastet til IPCC sin siste rapport som ble frigitt for en ukes tid siden står det blant annet: “Continued emission of greenhouse gases will cause further warming and long-lasting changes in all components of the climate system, increasing the likelihood of severe, pervasive and irreversible impacts for people and ecosystems.” Klimaskadene omfatter blant annet stigende havnivå med oversvømmelse av øyer og lavtliggende områder langs kysten, mer ekstremvær, flom og ras med store ødeleggelser av infrastruktur, tørke med fallende matproduksjon og hungersnød og hetebølger med dødsfall på grunn av farlig oppvarming av kroppen. Også Statoil støtter seg på IEAs «New policy scenario» når selskapet i sine framskrivninger (Energy Perspectives 2014) legger til grunn at global utslipp vil gå vesentlig ned først etter 2040. I rapporten henvises det ikke til at konsekvensene av dette scenarioet svarer til at vi får en global temperaturstigning på 3 – 4 grader. Norsk oljeproduksjon øker globale utslipp og hjelper ikke verdens fattige Ramm tar også opp diskusjonen om hvordan norsk olje og gass påvirker globale utslipp. Det virker som han mener at det har ingen hensikt for globale utslipp om Norge reduserer sin produksjon. Jeg vil tro han kjenner at Statistisk Sentralbyrå (SSB) har funnet det sannsynlig at nedtrapping av norsk produksjon vil føre til nedgang i globale utslipp. SSB har beregnet at for hver prosent vi reduserer oljeutvinningen i Norge, kuttes de globale utslippene med en million tonn CO2. FNs klimapanel legger dessuten vekt på at de rike OECD-landene må være de første til å legge om til fornybar energi. Hovedargumentet for nedtrapping av norsk produksjon er likevel ikke hvor mye dette på kort sikt direkte bidrar til nedgang i globale utslipp. Det viktigste er eksempelets makt. Hvis ikke rike Norge vil la en del av ressursene på norsk sokkel bli liggende, hvordan skal vi da greie å overbevise andre og fattigere land om at dette primært er deres ansvar? Vår oljeproduksjon går til økt forbruk i Norge og oljen vår eksporteres i hovedsak til andre rike land. Hensynet til verdens fattige er intet argument for fortsatt høy oljeproduksjon på norsk sokkel. Klimaendringene som norsk oljeproduksjon bidrar til vil ramme fattige grupper først og mest alvorlig. Selv fattige land kan ikke øke sine utslipp om togradersmålet skal kunne nås. Fare for en carbon lock-in situasjon Om man fortsatt satser for fullt på utbygging av olje og gass, både i Norge og andre land, vil dette bidra til en såkalt “carbon lock-in” situasjon på grunn av at utbygging av ny infrastruktur for bruk av fossil energi forventes å ha en levetid på 40-50 år. Utslippene må gå mot null lenge før dette. Om man inkluderer ukonvensjonelle kilder som skifergass, er de global gassreservens så store at bruk av gassen alene vil gi så store utslipp at togradersmålet ikke kan nås selv om all kull- og oljeproduksjon erstattes av gass. Utvinning og bruk av skifergass i USA fører dessuten i en del tilfeller til utslipp på høyde med bruk av kull for kraftproduksjon. Økonomisk risiko ved satsing på fossil energiproduksjon Også når det gjelder den finansielle risikoen med videre investeringer i fossil industri, eksempelvis i Arktis, synes Ramm bare å bruke IEA som sin kilde. Han lar være å omtale konklusjonene fra det Londonbaserte Carbon Tracker Initiative (CTI). Denne gruppen advarer sterkt mot at verden kan oppleve en karbonboble ved at store investeringer i fossil energi vil gå tapt om klimapolitikken lykkes. CTI advarer spesielt mot å investere i oljeutvinning der produksjonskostnadene er store, som for eksempel ved utvinning fra store havdyp, i Arktis, fra oljesand og andre ukonvensjonelle kilder. Det er beregnet at det alt nå er avsatt investeringer på over 1000 milliarder dollar for slike prosjekter som vil kreve en markedspris på over 95 dollar per fat for å være lønnsomme. Det verdt å merke seg at Statoil står øverst på listen over selskap som har mest investeringskapital øremerket kostbare oljeprosjekter i Arktis. Storbanken HSBC har tidligere vist at Statoil er mest utsatt blant de europeiske oljeselskapene. I Dagens Næringsliv 13. mail skriver investor Jens Ulltveit-Moe at det neppe vil lønne seg å ta opp den kostbare Arktis-oljen. Med en tilsvarende begrunnelse annonserte Storebrand i fjor sommer at selskapet kvitter seg med investeringene i kull og oljesand. Stadig flere internasjonale investorer er klar over risikoen med investeringer i fossile brennstoff. For en tid tilbake sendt en gruppe på 70 globale institusjonelle investorer som forvalter mer enn 3000 milliarder dollar brev til 45 av verdens fremste kull- og petroleumsselskaper med advarsel om at de FN-vedtatte klimamålene vil gjøre at selskapenes investeringer i nye fossilreserver vil kunne gå tapt. Administrerende direktør for Storebrand i Sverige, Sarah McPhee, kom med klare råd til Erna Solberg på Regjeringens klimakonferanse 13. mars i år om raskt å avvikle slike risikoinvesteringer som CTI viser til. Fond som ikke tar innover seg dette vil tape penger. Hun spurte retorisk: «Skal Norge bli en stranded asset?» Disse vurderingene overser Ramm fullstendig.