Ungdomsrepresentanter på klimatoppmøtet: – Vi er til pynt

GLASGOW, SKOTTLAND (E24): Aktivister og ungdomsrepresentanter fra verden rundt er invitert inn som observatører på klimatoppmøtet i Glasgow. Men det er under demonstrasjonene de føler de gjør nytte for seg.

– Det er stas å være her, men det er mye som er utilgjengelig for oss, sier norske Pauline Tomren fra Bergen.

Hun sitter på et trappetrinn i gangen utenfor samlingslokalet til det grønne partiet i Skottland fredag kveld.

Hun er en av to norske ungdomsrepresentanter som har fått innpass på klimatoppmøtet i Glasgow for å observere forhandlingene. I én uke har hun fulgt forhandlingene på det som omtales som «det viktigste klimamøtet siden Parisavtalen».

Men Tomren er fortvilet. Det er vanskelig å holde oversikt over det som skjer inne på konferansen.

– Det er litt frustrerende. Vi har en følelse av at vi er til pynt, sier hun.

Lite konkrete avtaler

I Glasgow har 22-åringen møtt klimaaktivister og representanter fra flere av verdens både fattigste og mektigste land.

Målet er å få alle land til å komme med konkrete planer til hvordan de skal kutte klimagassutslipp.

Flere klimaavtaler har så langt kommet på plass under toppmøtet: Over 100 ledere lover slutt på avskoging, over 80 land vil kutte metanutslipp, og mer enn 40 land har forpliktet seg til å fase ut kull.

Flere land har satt nye utslippsmål. India skal nå nullutslipp innen 2070, og Saudi-Arabia og Kina innen 2060. Fra før av har USA og EU lovet å nå nullutslipp innen 2050.

Men ingen har lagt konkrete planer for hvordan utslippsmålene skal nås.

Den store demonstrasjonen

Lørdag er Tomren og den andre norske ungdomsobservatøren fra Norge, Miriam Akkouche, på vei mot Klevington Park. De skal møte representanter fra Global Green Youngs – en paraplyorganisasjon for miljøorganisasjoner verden over. Og så skal de marsjere gjennom Glasgows gater sammen med tusenvis av folk.

Det regner tungt, og vinden røsker med seg papirlapper med slagord, paraplyer og pappskilt.

I parken står aktivister fra hele verden, lokale og politikere tett. Utallige flagg og bannere flagger i vinden. Lokale tilskuere bærer rundt på småbarn i parkdresser. Det er folk i alle aldre.

I parken har Sohanur Rahman fra Bangladesh møtt opp i et tradisjonelt antrekk. Da han ikke fikk akkreditering og finansiering av sin egen regjering, fikk han hjelp av en internasjonal ungdomsorganisasjon.

– I Bangladesh møter mange samfunn på ekstremvær allerede. Vi har ikke råd til å vente på utslippskutt som blir lovet så langt frem i tid, sier Rahman.

Han kaller utslippsmålene som er satt så langt for «grønnvasking» og er skuffet over manglene klimabistand fra den rike delen av verden.

– Vi dør sakte, men det globale samfunnet følger ikke med. De er mer opptatt av økonomisk vekst, sier han. Fortsatt har han et håp om at de globale lederne skal begynne å høre på stemmene fra sør. Før det er for sent.

Representerer de grønne i Kenya

Litt lenger bak i marsjen står ungdomsrepresentant og politikerspire Mugozi Kosiyo fra Kenya.

– Vi er her for å løfte våre stemmer og snakke på vegne av de som ikke har mulighet til å komme, sier han. Under en stor paraply legger han ut om hvordan utviklingsland ikke har kommet til ordet under forhandlingene så langt.

– Som du ser, er vi fra det globale sør underrepresentert. COP26 er for hvitt. Det er for elitistisk. Det globale sør vil ikke bli tatt inn i betraktningene, sier han.

– De største utfordringene i Kenya er sult og skiftende vær som skaper tørke. Vi bryr oss om de enkle tingene: Om vi har mat, rent drikkevann og et tak over hodet. Vi bryr oss ikke om kull og elektriske biler. Vi har sykkel de fleste steder i Kenya, sier Kosiyo.

Selv har han blitt politiker i hjemlandet og stiller til valg neste år som leder for det grønne partiet i Kenya. Partiet er lite med 36.000 medlemmer, og Kosiyo mener selv at «kun 100» er aktive, men at en grønn holdningsendring er i gang i landet.

– Kampen for klimarettferdighet bør være en sosial krig. Dette handler om å redde liv og sørge for at folk har mat på bordet. Har vi et stabilt vær, kan vi dyrke mat og leve godt, sier Kosiyo.

Reiser med tog

Inne på Starbucks tar Tomren og Akkouche en pause fra regnet sammen med norske aktivister fra Grønn Ungdom og Extinction Rebellion. Flere har reist til Glasgow for å demonstrere under klimatoppmøtet.

– Jeg ville være der det skjer, sier Jenny Jæger fra aktivistorganisasjonen Extinction Rebellion.

Hun har brukt over to døgn på å reise til Glasgow med tog og buss, i likhet med Tomren og Akkouche.

Våte jakker henger til tørk over stolryggene. Kaffekopper med juledekorasjoner og vannflasker i stål fyller bordene.

– Under konferansen har det kommet tydelig frem hvor dårlig norsk klimapolitikk er, sier Ivar Germiso Arnesen fra Grønn Ungdom.

Norge er ansett som en klimaversting internasjonalt, trekker Tomren frem.

– Jeg tror mange nordmenn blir overrasket over å høre det. Norske politikere snakker varmt om klima, men gjør ikke reelle tiltak, sier hun.

– Klimakrisen er jo et globalt fenomen. Det hjelper ikke å elektrifisere sokkelen, sier Tomren.

Store forventninger

Ute igjen løper reportere rundt i regnværet og prøver å knipse med seg øyeblikksbilder av de mest ekstreme kostymene. Pandaer, fugler og troll går rundt i gatene. Tomren og Akkouche har gått live på TV2, og sier at politikere må ta klimakrisen på alvor.

De forteller at de har forventninger om at alle statsledere setter i gang med store reelle utslippskutt, og lar fossile kilder ligge igjen i bakken.

– Det har vært vanskelig å komme i kontakt med politikerne. Men vi håper at budskapet vi kommer med her, når vi er samlet så mange på en plass, at det blir tydelig og at de hører oss nå, sier Akkouche.

Stort gap

Etter demonstrasjonen må Tomren og Akkouche skyndte seg til et arrangement hvor de skal oppsummere uken som har gått.

– Føler dere at dere har fått frem deres budskap i løpet av uken?

– Vi følte jo ikke at det var mulig på delegasjonsmøtet, men gjennom aksjonene og ved å snakke med mediene, sier Akkouche.

– Hjelper det å være observatør på klimatoppmøtet?

– Jeg føler vi kan bruke den muligheten til å fortelle andre hva som skjer, men jeg føler det er et veldig stort gap mellom de som sitter ved forhandlingsbordet og verdens ledere, og alle aktivistene som er inne, sier hun.