Han var mannen bak «Nye Statoil», nå advarer han mot å kaste milliarder etter oljebransjen

Slaget om en bedre krisepakke til oljenæringen er i gang, men skal Stortinget lytte til oljeselskapene eller satse mer på en omstilling som uansett må komme?

– Jeg forstår frustrasjonen rundt omkring i landet og i oljebransjen for den situasjonen vi er oppe i. Myndighetene har over mange år gitt insentiver for å holde seg til olje og gass og har ikke startet en nødvendig omstilling. Nå må politikerne være mye strengere med å stille krav om at pengene i tiltakspakken skal gå til omstilling, sier Martin Norman i Greenpeace.

Martin Norman i Greenpeace lanserte i sin tid «Nye» Statoil på oljemessen ONS i Stavanger i 2014. Der delte han ut informasjon om hva et nytt Statoil kunne bli, blant annet et spydspiss-selskap for industriomstilling i Norge – en omstilling som uansett måtte komme. Dessuten ivret han for uttrekk fra dårlige utenlandske investeringer som oljesand i Canada og tvilsomme USA-investeringer. I ettertid erkjenner han at han dessverre fikk rett om selskapets pengesløsing i Nord-Amerika.

Gikk mot oljekonsensus

Kampen om å endre oljeskattepakken er i full gang, og i juni skal Stortinget avgjøre om oljebransjen får endrede skattevilkår for å få mer fart i aktiviteten. Flere politikere har tatt til orde for at regjeringens forslag ikke er godt nok.

En av dem er Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun, Ap. Med støtte fra en samlet oljebransje og fagbevegelse har hun advart om at dersom oljeindustrien ikke får tiltakspakker fra staten som genererer ny aktivitet, kan det få katastrofale følger.

Rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger har ut fra et faglig standpunkt, argumentert for å beholde stabile rammevilkår for oljebransjen – akkurat slik den selv alltid har bedt om – i både gode og onde dager.

Han viser også til flere andre økonomer som har pekt på at en kunstig skattepakke oljebransjen, slik Norsk olje og gass har lagt fram, kan føre til at det investeres mer i olje og gass enn det som er lønnsomt for samfunnet.

Etter kronikken som Mohn skrev i Aftenbladet, har han fått kjenne på hvordan det er å snakke mot konsensuskulturen i Stavanger. Svein Tuastad, statsviter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, mener Mohn ble utsatt for en svertekampanje etter at han skrev kronikken.

– Må se det stor bildet

Daria Maria Johnsen i MDG er en del av flertallskonstellasjonen i Stavanger. Hun forstår Stavanger-ordførerens krav om bedre betingelser for oljebransjen i en vanskelig tid, men mener at det også er viktig å se det store bildet. Hun minner om at tre kriser på kort tid; 2008, 2014 og nå i 2020 har vist hvor sårbare vi er.

– Ved hver av de tidligere krisene har Stavanger opplevd permitteringer og tap av arbeidsplasser, og vi har brukt mye ressurser på å bygge oss opp igjen. Dette har vært ut fra et kortsiktig perspektiv. Men når vi vet at etterspørselen etter olje og gass går nedover, samtidig som klimamålene og klimakravene fra EU skjerpes, mener jeg at vi både av hensyn til klima, miljø og framtidige arbeidsplasser må gjøre mer for den grønne omstillingen som alle er enige må komme. Dersom vi bedrer skattebetingelsene for oljebransjen denne gang, uten en tydelig vridning mot grønne investeringer, lager vi bare en ny boble og utsetter den store smellen til senere, sier Johnsen og fortsetter:

– Ofte møtes vi av motargumenter om at vi må holde oljehjulene i gang i påvente av at de arbeidsplassene ikke er på plass, men de kommer ikke nettopp på grunn av at vi ikke satser nok på omstilling. Vi løser ikke dagens krise uten at vi samtidig forebygger den neste, påpeker hun.

Arbeidsplasser vil ryke

Martin Norman i Greenpeace sier at Equinor allerede for over 10 år siden skjønte hva som var på gang og at oljeetterspørselen ville bli lavere på sikt slik at andre industribein å stå på var nødvendig.

Men i oljebobla som herjet på starten av 2010-tallet, mener han at det var beklagelig at politikerne ikke satte i verk tiltak som kunne føre til en mindre smertefull omstilling. Han er skeptisk til å kaste nye milliarder etter oljeselskapene.

– Oljeindustrien har mange kloke hoder og flinke ingeniører, det er et hav av muligheter der ute. Jeg er sikker på at oljeselskapene klarer å håndtere en omstilling, om de blir gitt muligheten, sier Norman og legger til at å hjelpe oljeindustrien over en ny kneik ikke nødvendigvis er riktig medisin denne gangen.

– Dessverre vil dette også bety tap av arbeidsplasser. Men det er gjerne slik at når en arbeidsplass blir borte, oppstår det en ny en et annet sted. Vi må nok forberede oss på at verden kommer til å se annerledes ut, og det må den også gjøre. Vi kan enten ha en styrt omstilling av Norge, eller en hard og brutal omstilling, sier Norman.

To ulike retninger

Anders Bjartnes i tankesmien Norsk klimastiftelse og redaktør av Energi og klima sier til Aftenbladet at det for tiden er to diskurser i synet på oljenæringens vilkår framover.

– Den ene skolen sier at bare vi får orden på koronakrisen, så er vi tilbake igjen til en «business-as-usual-verden» og oljeetterspørselen og prisene kan komme opp igjen som før. Den andre skolen ser at oljeetterspørselen nådde sin topp ved årsskiftet 2019/2020 og at vi aldri kommer tilbake igjen til den situasjonen som var, sier Bjartnes, som selv tror kombinasjonen av en økonomisk nedgang og endringer i adferd gjør at det skal mye til for at vi noensinne kommer tilbake til en oljeproduksjon på 100 millioner fat til dagen igjen, og det er heller ikke ønskelig, sier Bjartnes.

Han mener at det derfor er helt nødvendig å ha en åpen diskusjon om det er riktig å sende store penger til oljeselskaper og stimulere til aktivitet, slik som oljebransjen krever, eller sette inn direkte omstillingstiltak til leverandørindustrien. Sistnevnte variant mener Bjartnes er det viktigste for å ta fatt i den omstillingen som er helt nødvendig og som nå kommer med full fart.

– Redusert oljeforbruk

– Alle krisepakker i Europa vil handle om ting som reduserer oljeforbruket. Det som er meldt av europeiske ledere er at krisepakker må omsettes slik at de fremmer mindre oljeforbruk og lavere klimautslipp. Uavhengig av den norske krisepakkens utforming, vil det være en global nedtur i oljeinvesteringene. Det er helt umulig å se for seg en norsk krisepakke som er så stor at den kompenserer for det globale fallet i oljeinvesteringer de neste årene. Det ser ikke ut til at oljeindustrien kommer tilbake til gamle høyder, jeg oppfatter det også slik at Finansdepartementet tar utgangspunkt i disse internasjonale trendene vi nå ser, sier Bjartnes.

– Så da må vi egentlig tåle massive oppsigelser i oljeindustrien, framfor å holde den i mer aktivitet enn det er grunnlag for?

– Den løpende aktiviteten vil fortsette. I mange år framover vil det være behov for drift og en del investeringer knyttet til den eksisterende aktiviteten, men prosjekter og nye investeringer vil falle. Det er heller ikke noen nyhet og har vært forutsatt i mange år. Nå kommer krisen noe brattere, men da er det også et viktig spørsmål å ta stilling til om det er riktig å sende penger gjennom oljeselskapene eller som målrettede tiltak for de prosjektene vi skal ha med oss videre. Her vil det blant annet være stort behov for teknologisk kompetanse og arbeidskraft for prosjekter innenfor industri og transportsektoren som skal ta Norge til nullutslipp innen 2050, påpeker Bjartnes.