Vi tok samtalen med våre 20 største utslippere

Vi har møtt toppledelsen i selskapene som blinker rødt i våre CO₂-regnskap for å høre hvordan de planlegger å nå klimamålene.

Som investor er vi avhengig av selskapenes omstilling.

Finans har en viktig rolle i det grønne skiftet, fordi vi påvirker hvilke selskaper som skal få penger til å vokse og utvikle seg. Vi vet dette og har satt oss høye mål.

Som investor er vår del av jobben å gjøre gjennomtenkte investeringsvalg og drive med det vi kaller aktivt eierskap. Derfor har vi også de siste månedene som investor og kapitaleier hatt eierskapsmøter på toppledernivå med de 20 selskapene vi er investert i, med de høyeste utslippene. Vi har hatt ett tema på agendaen: klima. 

Det er bare åtte år til 2030, og på de årene må svært store utslippskutt gjennomføres, om vi skal ha sjanse til å komme i mål til 2050, fastslår FNs generalsekretær, og bruker stadig kraftigere språk i beskrivelsen av at det haster.

Vi skal redusere utslippene i vår investeringsportefølje med 32 prosent innen 2025. Det krever en stor innsats de neste tre årene og en økt erkjennelse av hastverk hos alle parter. Planen vår er IKKE at vi skal nå målene gjennom å selge oss ned i en rekke høyutslipps-selskaper. Det vil senke for vår egen klimarisiko, men ikke endre tilstanden i verden. Vi ønsker heller å bidra til at selskapene kutter sine utslipp og på den måten bidrar til at hele samfunnet går i riktig retning.

Selskapene er del av et globalt marked der de øker sin finansielle risiko hvis de ikke forbereder seg på endringene som kommer. De vil bli stadig mindre robuste om de ikke følger med i timen de neste årene.

Det er også direkte relevant for alle selskaper at vi unngår uro. Store endringer i klima, naturrisiko og sosiale forhold bidrar til å skape en mer ustabil verden.

Og selskapenes ledelse møter oss i denne utfordringen. Vi har til enhver tid pågående dialoger om klima med mange selskaper, ofte gjennom store, globale koalisjoner som investorinitiativet Climate 100+ og Net Zero Asset Owner Alliance.

I vår eierskapsutøvelse forsøker vi å bidra til kompetansebygging i selskapene, utfordre dem til å legge planer og konkrete, tidfestede mål, ta nye veivalg og være en sparringpartner. Alt for å prøve å få til raskere utslippskutt.

For at selskapene skal omstille seg, må de ta noen strategivalg som kan oppfattes som radikale og risikable. Vi må være tydelige på hva vi krever som eier for å definere at et selskap er i omstilling. Og de må stille seg spørsmålet hvordan de skal få til vekst i selskapets omsetning og produksjon, og faktiske kutt i utslippene samtidig. Det holder ikke at de har fine mål for hvor de skal være i 2050. I vår dialog har vi utfordret dem på å gjøre ambisjonene om til konkrete mål og troverdige strategier mot 2025 og 2030.

Mange høyutslipps-selskaper venter på avklaring fra myndighetene på en rekke strategiske spørsmål, for eksempel:

• Hva skal de satse på av drivstoff til transport og kraft til industri?
• Kan man stole på at det kommer karbonfangstløsninger?
• Hva blir avgiftsbelagt og hva blir premiert?

Et eksempel er shippingselskapene som skal bygge skip som skal vare 20–30 år. Det blir en ekstremt krevende oppgave når de ikke vet hva slags drivstoff de bør satse på. Skal de satse på hydrogen eller ammoniakk? De er avhengige av at det bygges ut infrastruktur i flere land. Da må selskap, myndigheter og eiere finne felles løsninger og legge til rette for at dette blir realisert raskt. Både offentlig og privat kapital må jobbe sammen om å få frem disse løsningene.

I samtalene våre sier flere av selskapene at det er første gang de har møtt et slikt initiativ på toppledernivå med sine investorer.

Vi tror ikke at nedleggelse av industri er en god løsning for å få Norges utslipp ned, og vi er investert i mange av selskapene med størst utslipp i Norge. Dette er selskaper som sitter på kompetanse, teknologi og økonomisk kraft til å jobbe frem løsningene. Men for at dette skal fortsette å være interessante investeringer, må alle spille på lag. Også rammebetingelser fra myndighetene og infrastruktur må på plass, slik at det legges til rette for at selskapene setter opp farten.

2030 kjennes plutselig som i morgen.