Oslo måtte stoppe CO2-fangsten. Det er et varsko for resten av Europa.

De store kostnadssprekkene for norsk fangst av CO₂ kan gi negative effekter for lignende prosjekter i Europa.

I forrige uke dro selskapet som bygger et anlegg på Klemetsrud i Oslo for fangst og lagring av CO₂, i nødbremsen.

Hafslund Oslo Celsio meldte da at anslaget for investeringskostnadene overskrider en maksimal ramme på 5,5 milliarder kroner. Og at byggingen derfor må settes på pause i minst ett år.

De som skal bygge anlegget i Oslo, står nå trolig overfor tre dårlige valg:

• Kutte kostnadene så mye som mulig innenfor dagens prosjekt og be på sine knær om at staten og Oslo kommune likevel dekker resten.
• Nedskalere prosjektet så mye at man slipper å be om ekstra midler fra stat og kommune.
• Gi opp å bygge.

Uansett valg sendes det dårlige signaler ut i Europa, der det er nesten 200 ulike prosjekter for karbonfangst og lagring på gang.

Komplisert og dyrt

Allerede før nyheten om full stopp på Klemetsrud kom, hadde analyseselskapet Rystad Energy anslått at 30 prosent av disse prosjektene ville bli forsinket i år.

De norske problemene vil gjøre at flere nå må regne på investeringskostnadene sine på nytt.

Yvonne Lam leder Rystad Energys team på karbonfangst og lagring. Hun sier at det er mer enn bare finansielle problemer som gjør at prosjektene forsinkes. Lam peker på i alt tre faktorer:

• Kompleksiteten i prosjektene er høy. Oftest bygges fangstanleggene ved siden av eksisterende industri- eller forbrenningsanlegg.
• Det kreves mye energi for å rense CO₂ fra røykgasser. I dagens Europa med knapphet på energi vris fokus bort fra CO-fangst til overhodet å skaffe nok energi.
• Inflasjonen på grunn av råvaremangel etter pandemien og nå krigen i Ukraina fordyrer prosjektene med rundt 25 prosent.

– Vi tror ikke det kommer mange nye fangstprosjekter på banen i Europa i 2023. Nå handler det om å skyve de som alt er lansert, fremover, sier Lam.

Flere sliter

I tillegg til kostnadssprekken på Klemetsrud har også kostnadene ved det andre norske fangstanlegget under bygging, skutt i været. Det gjelder Heidelberg Materials’ (tidligere Norcem) anlegg i Brevik. Der er den planlagte oppstarten forsinket med et halvår til mars 2025.

I tillegg til de to norske prosjektene er det bare syv andre i Europa som foreløpig har fattet en beslutning om å investere. Alle de andre prosjektene i Europa er ennå bare på planleggingsstadiet. Det viser Rystad Energys oversikt.

Et hjemlig CO₂-prosjekt av den typen som kan bli forsinket, er det til Horisont Energi i Finnmark. Equinor og Vår Energi trakk seg tidlig på året ut av Blue Hydrogen-prosjektet. Ny partner er et spansk industriselskap.

Forskningsdirektør Glen Peters i Cicero peker på at CO₂-fangst er dyrt, og at det krever stor tillit til både høye kvotepriser og en stringent klimapolitikk over flere tiår.

– I noen industrier som stål, er det også en risiko for at CO₂-fangst kan bli utkonkurrert av andre teknologier, fremholder Peters.

Til tross for tilbakeslagene ved de to norske fangstprosjektene, så vil EUs politikk på området likevel kunne dra flere prosjekter fremover. For ikke å si piske dem fremover.

Mål om 50 mill. tonn i året

EUs nylig lanserte «Net-Zero Industry Act» har som ambisjon at man innenfor unionen skal fange og lagre 50 millioner tonn CO₂ i året innen 2030. Mye av dette skal komme ved at olje- og gassprodusentene pålegges å fange og lagre CO₂.

Lam i Rystad Energy tror at det fortsatt er mulig for EU å nå dette målet.

– Ja, det er mulig. Men da trengs det både gulrot og pisk. I Europa handler det nå mest om pisken, at du straffes for å slippe ut CO₂. I USA er det, gjennom tilskudd, mer fokus på gulroten, sier Lam.

Hun viser til at også et prosjekt i Storbritannia, for å fange CO₂ basert på bioenergi, nylig dro i bremsen. Årsaken som oppgis, er usikkerhet om fremtidig statlig, britisk finansiering.

– Viktig at noen går foran

Statlige Gassnova skal fremme teknologisk utvikling og bygging av kompetanse innenfor CO₂-fangst.

Avtroppende direktør Roy Vardheim skriver i en e-post at stoppen på Klemetsrud er «selvsagt ingen ønsket situasjon». Men han mener likevel at det samlede norske prosjektet for CO₂-fangst og lagring «går godt».

Langskip som det kalles, består i tillegg til fangstanleggene av Northern Lights, som har ansvaret for transport og lagring.

– For å få til en ønsket utvikling i markedet for CO₂-håndtering har vi erfart at det er viktig at noen faktisk går foran, slik Norge gjør med Langskip, skriver Vardheim.

Han viser til at de norske prosjektene deler sin kunnskap med alle de ulike europeiske som følger etter i løypen. Blant annet ved å ta imot delegasjoner som besøker de norske anleggene.