Et farvel til Oljefondet slik vi kjenner det?

I det godes tjeneste ønsker flere krefter tilgang på Norges honningkrukke. Og det er ikke sikkert uthulingen av Oljefondet blir like lett å avvise i årene som kommer.

Det er noe appellerende med vyene i den nye rapporten «The Green Giant: A New Industrial Strategy for Norway». Uavhengig av ideologisk ståsted. For den grønne megatrenden er vår tids største utfordring og mulighet, og kaller på modige visjoner.

Det er også spennende at en tenketank på venstre fløy, samt deler av miljøbevegelsen, industrien og fagbevegelsen står sammen som oppdragsgivere. Også andre miljøer med andre ideologiske innfallsvinkler bør i større grad få sving på nye ideer.

For verden trenger mer diskusjon og flere initiativ på veien videre i det grønne skiftet. Mens de private grønne kapitalstrømmene alt er sterke, henger ofte politikerne etter. Nye visjoner kan stimulere debatten. Og få fart på sektorovergripende samarbeid.

På veien ønsker åpenbart denne siste rapporten fra University College London og den kjente økonomen Mariana Mazzucato også å rokke ved etablerte sannheter. Mye er interessant lesning – og flere av de mest radikale og oppsiktsvekkende forslagene kan muligens fremstå mer stuerene om få år. Noen må ofte gå foran.

Et sentralt forslag bør likevel legges tilbake i skrivebordsskuffen med en gang. Og det er ideen om å endre handlingsregelen, slik at Norge kan flytte opptil 1.000 milliarder kroner fra Oljefondet til en ny, grønn investeringsbank over en tiårsperiode.

For vel kan tanken være fristende. Norge som nasjon har hentet opp en formue fra oljeutvinning, og puttet den i et gigantisk finansfond. Sett fra London må det være fristende å koble noe av det landet vårt er aller mest kjent for, med den store megatrenden. Vi snakker om en potensiell enorm finansiell og grønn muskel.

Likevel, å tukle med sentrale prinsipper rundt Oljefondet i det godes tjeneste, er lite heldig. Uansett hvor godt formålet er, uthuler det en av de viktigste politisk-økonomiske ryggradene vi har i dette landet. Da kommer mer i spill.

For handlingsregelen, som setter uttak fra fondet på maks 3 prosent i normalår, er nøye avbalansert for å sikre en fornuftig og ikke overopphetende pengebruk. Den gir ro og forutsigbarhet for norsk økonomi, og demper inflasjonsfaren. Åpner vi først den døren for store endringer, blir den vanskelig å lukke.

Og gudene skal vite at det er flere som gjerne vil ha sitt til sine gode hjertesaker. Stemmene kommer også fra flere hold, blant annet nylig igjen eksplisitt fra Frp. Etter at tidligere finansminister Siv Jensen annonserte sin avgang fra partitronen, børster partiet støvet av gamle ideer.

I et nylig intervju med VG gikk også lederkandidat Sylvi Listhaug og nestlederkandidat Ketil Solvik-Olsen ut mot dem som mener vi ikke kan pøse mer oljepenger inn i norsk økonomi. Duoen vil blant annet bygge vei. Og de vil ikke forplikte seg til å følge handlingsregelen.

De siste utspillene kan samtidig virke fånyttes og ufarlige. En del har vi også hørt før. Finansminister Jan Tore Sanner avviste dessuten tvert Frps siste utspill. Og de to gamle partikjempene Ap og Høyre er blant dem som raskt har avvist rapportforslaget om oljefondstapping til en grønn bank.

Men kanskje er det ikke fullt så enkelt. For det er noe med tidsånden som tilsier at slike forslag kan øke i styrke fremover. Stater verden over bruker nå enorme stimulansepakker for å lose økonomiene gjennom en pandemi. Med nullrenteæraen er også bekymringer for statsfinansene og gjeldsopptak på vikende front, selv i mange akademiske kretser.

Og den virkeligheten kan også Norge få kjenne på. Vi gjør det egentlig allerede – for det er anledning til å fravike fra handlingsregelen i kriseår som 2020 og 2021. Det bør egentlig ikke gi kritikerne vann på møllen, for slik må det være når en økonomi trenger full gass, og ikke brems.

Men vil virkelig norske politikere i tråd med regelen være i stand til å kutte kraftig i den jevnt over nødvendige og krisemotvirkende pengebruken nå, når befolkningen er massevaksinert og de fleste bedriftene igjen er på fote?

Sentralbanksjef Øystein Olsen er en av dem som virker bekymret. Selv er han en av handlingsregelens arkitekter, sammen med blant andre Jens Stoltenberg på den politiske siden. I sin seneste årstale påpekte Olsen at corona er det tredje store økonomiske sjokket som rammer Norge på få år:

«Hver gang har overføringene fra fondet til statsbudsjettet økt, men uten å bli vesentlig redusert i etterkant». Vi har da også hatt ganske så konsistente og kraftige økninger i fondsuttakene helt siden 2001, målt som prosent av offentlige utgifter.

Og det er en betimelig påminnelse. Norske politikere bør vokte seg vel for å dekke seg bak handlingsregelen alene. Den har hatt begrenset gyldighet, når Oljefondet stadig har vokst. Dermed har det stort sett vært mulig å ta ut vesentlig mer hvert eneste år uten å bryte regelen.

Hvordan vil så politikerne som fremdeles forsvarer handlingsregelen stille seg om fondets avkastning et år eller to går kraftig i minus? Eller hvordan skal politikerne forholde seg til at et uttak på opp mot 3 prosent av fondet kan virke uansvarlig i årene som kommer?

For den årlige realavkastningen som ligger til grunn for regelen kan – slik Olsen advarte mot – av flere grunner lett bli mer 2 enn 3 prosent i årene som kommer. Da er selv ikke handlingsregelen et dekkende fikenblad, og særlig ikke om oljepengebruken fortsetter å vokse.

Så er slike anslag beheftet med stor usikkerhet. Men regjeringen selv varsler også om redusert fremtidig handlingsrom og færre budsjettmilliarder, i den nylig oppdaterte Perspektivmeldingen.

Og politikerne risikerer å få en realitetsorientering enda raskere enn de ser for seg, etter en stortingsvalgkamp denne sommeren der pengene nok vil sitte ganske løst. Om ikke hissige mutanter forpurrer utviklingen, er det omtrent på samme tid som det ellers ville vært naturlig å trappe ned på mange av de offentlige støtteordningene.

En viss nedtrapping blir det nok, men risikoen er at vel mye blir hengende igjen. I et land der velgerne og interessegruppene er vant til å få mer i budsjett etter budsjett – og der den politiske kappleiken gjerne står om hvem som skal få mest mer.

Over tid blir handlingsregelen best bevart om uthulingen av dens intensjoner og formål ikke blir for stor. Slik er landet best sikret en vekst som holdes i prisdempende tømme. Og slik er vi sikret at Oljefondet forblir intakt og stort for nålevende og kommende generasjoner.

Det bør de som fremdeles forsvarer dette finanspolitiske byggverket, være særlig oppmerksomme på.

Presisering: Rapportforfatterne presiserer at ikke hele investeringsbehovet på 100 milliarder kroner årlig trenger å komme fra Oljefondet, og at målet med å etablere en statlig investeringsbank er å utløse også private investeringer. Endret 5. mars kl. 19:20.

Les flere kommentarer:

Holde deg oppdatert på det viktigste som skjer innenfor det grønne skiftet. Meld deg på nyhetsbrevet her.