– Vanskelig å si nei til seddelpresse

Det er vanskelig å velge bort pengene oljebransjen genererer, sier forfatter Anne Karin Sæther. Hun mener at klima- og oljepolitikken ikke går helt i hop.

Anne Karin Sæther forsøker å stille noen ubehagelige spørsmål i sin ferske bok.

Ett av dem er hvordan Norge balanserer det å være et oljeland med å være et klimaland.

– Det er et selvbilde som ikke går helt i hop i praksis. Vi er et oljeland, men så vil vi så gjerne være et foregangsland på klima også, sier Sæther til E24.

– Jeg tror noe av retorikken vi bruker kommer fra dette vanskelige forholdet, og at det er derfor vi kaller oljen vår klimavennlig. Vi trenger å forsvare oss, for vi vil så gjerne være de gode, sier hun.

I boken «De beste intensjoner» forsøker den tidligere journalisten og kommunikasjonssjefen i Bellona å belyse hvordan Norge håndterer sin oljeavhengighet, og å bidra til debatt om hvilke argumenter som brukes for å legitimere fortsatt leting etter olje og gass.

«Vi startet så forsiktig, med de beste intensjoner», skriver hun.

Sæther hevder i boken at Norge som land har gått fra å ha store miljøambisjoner til å bli grådig, slik at det ikke settes noen begrensninger på oljebransjen slik myndighetene hadde som ambisjon i de første tiårene av oljealderen.

«Én ting synes klart: De gode oljeinntektene har blåst føre var-holdningen og tanker om moderasjon av banen», skriver hun.

«Vi var blitt så glade i oljepenger at moderasjon ganske enkelt var uaktuelt», legger hun til.

Overfor E24 utdyper Sæther:

– Vi har blitt vant til en veldig høy levestandard, og alle vil ha mer av alle tenkelige tjenester og tilbud. Da er det vanskelig å takke nei til den seddelpressen.

Viktige veivalg for Norge

Sæthers bok kommer i en tid hvor Norges står overfor krevende veivalg både i klimapolitikken, oljepolitikken og finanspolitikken:

** Fremtidens velferd må trolig finansieres med lavere oljeinntekter.

** Nye jobber og ny aktivitet må skapes når oljenæringen reduserer.

** Bruken av oljepenger kan ikke lenger vokse noe særlig.

** Klimautslippene skal kuttes kraftig.

** Enkelte olje- og gassprosjekter kan bli ulønnsomme hvis Europas energiomstilling går fort.

** Oljenæringen må kutte kostnader og bli mer konkurransedyktig uten at det går ut over sikkerheten på aldrende innretninger.

Sæther minner i boken om at politikerne på 70- og 80-tallet ikke var så redde for å begrense oljenæringens tempo og aktivitet.

Saken fortsetter under bildet ...

I 1974 fastsatte flertallet et tak på den årlige produksjonen på 90 millioner tonn oljeekvivalenter (643 millioner fat i året, eller 1,76 millioner fat per dag).

«Det ble sett på som et moderat toppnivå», skriver Sæther.

I 1983 ønsket også Tempoutvalget, ledet av Hermod Skånland, et tak på oljenæringens produksjon, men det foreslo ikke noe konkret nivå.

I 1987 innførte Norge også en køordning for å bremse utbyggingen av oljeprosjekter, etter at prisfallet på olje året før viste hvor sårbart landet var for et oljeprisfall.

Året etter vedtok Stortinget at man ikke skulle investere mer enn 25 milliarder kroner i olje og gass årlig.

Sprengte taket

Men det å holde igjen en så lønnsom næring var en vanskelig politikk å forsvare.

På 90-tallet ble taket sprengt. I 1993 ble det investert 53 milliarder kroner i olje og gass.

«Er det målsetningene som har vært for urealistiske og lite gjennomtenkte?» spør Sæther i boken.

«Har motstanden mot målene vært for stor til at politikerne har klart å stå imot? Eller er det politikerne selv som ikke har ønsket å begrense pengeflommen fra sokkelen når de bare har fått tenkt seg om?» spør hun.

– Umulig å si nei

Siden sprengte oljebransjen alle rammer. Ledet av høyere oljepris på 2000-tallet økte investeringene i olje og gass til 224 milliarder kroner i 2014.

«For politikere flest er det umulig å si nei takk til en oljevirksomhet som nærmest har fungert som en seddelpresse» skriver hun.

Dermed ble norsk økonomi bare mer oljeavhengig, selv om den samlede produksjonen av olje og gass hadde vært på en fallende trend siden 2004.

I fjor bremset veksten i fastlands-Norge til 0,8 prosent, etter to år med dempet oljepris.

– Avhengige av argument

Sæther beskriver også hvordan Stortingets mål i 1989 om å stabilisere CO2-utslippene innen år 2000 ble avløst av en idé om handel med klimakvoter, som bidro til at Norge kunne fortsette å slippe ut mer CO2.

Det at Norge produserer olje med mindre utslipp enn andre produsenter har også vært et viktig argument for næringen, selv om 95-98 prosent av utslippene skjer når oljen forbrukes, påpeker Sæther.

«Norske oljetilhengere har gjort seg helt avhengig av argumentet om den klimavennlige produksjonen. Det kan bli stadig vanskeligere for dem».

– Vanskeligere og vanskeligere

Også Statoils tidligere sjef Harald Norvik tror at klimapolitikken vil fortsette å utfordre oljevirksomheten.

«Jeg tror vi vil se større uenighet om oljepolitikken, fordi klimaproblemene overskygger oljens positive samfunnsmessige virkning», sier Norvik ifølge boken.

«Jeg tror flere vil stille spørsmål ved om det er noen vits i å lete mer nå. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere politisk», sier han.

Et skrekkbilde for oljenæringen er det som skjedde i 2014, da et flertall på Stortinget krevde elektrisk kraft fra land til Utsirahøyden, uten å ha diskutert saken med oljeselskapene.

Les mer: Ber Ap og H skjerme oljebransjen

Følger ikke Miljødirektoratet

For miljøvernere må boken oppfattes som både oppløftende og nedslående. Blant annet beskriver Sæther hvordan miljørisiko aksepteres for å opprettholde oljeaktiviteten. Dagens regjering har for eksempel ikke fulgt noen av de miljøfaglige rådene fra Miljødirektoratet, sier hun.

«Statistikken for miljørådene er blitt dårligere for hver ny regjering vi har fått», skriver Sæther.

Også sikkerheten har vært en bekymring de siste årene, og folk virker å ha glemt at Statoil mistet kontrollen over en brønn på Gullfaks i 2010 og var nær utblåsning, og at Gudrun var nær en utblåsning i 2015, skriver Sæther.

Sæthers bok drar opp de lange linjene i oljepolitikken på et måte som kan minne litt om det tidligere statssekretær Morten Søberg gjør i en fersk essaybok om bruken av oljepenger. Også han peker på Norges historiske erfaringer, og tar til orde for langsiktighet.

Les mer: Vil grunnlovsfeste handlingsregelen

– Bredt flertall

Klimapolitikken har så langt ikke stoppet Norge fra å lyse ut nye leteområder, men de siste årene har flere partier blitt mer skeptiske til tempoet i oljebransjen. Senest i vår vedtok regjeringens støtteparti Venstre å si nei til 24. konsesjonsrunde på sokkelen, som regjeringen utlyste i mars.

– Hvilken brems i oljen er det politisk mulig å gjennomføre i dag?

– Det viktigste virkemiddelet er det man allerede i stortingsmelding 25 fra 1974 pekte på, nemlig letepolitikken. Det er det oljebransjen er mest redd for, at det skal tørke inn i nye runder, sier Sæther til E24.

– Det er det å unngå å sette i gang nye felt som kan monne. Men så langt har det vært et ganske bredt flertall, spesielt blant de tyngste partiene, om å kjøre på, sier hun.

Sæther jobber nå i Utdanningsforbundet.