Krever vindturbinstans når reinsdyrene må samles: – Gjør det med livet som innsats

Reiulf Aleksandersen må lete etter reinflokken under susende vindturbiner med fare for flyvende isklumper. Nå får reindriftsfamilien støtte fra staten.

Det første man møter på vei opp mot vindkraftanlegget Kvaløya utenfor Tromsø, er en advarsel: «FARE FOR ISKAST» I kaldt vær kan is falle eller kastes fra vindturbinene.

Det anbefales å holde en avstand på 250 meter til vindturbinene ved varsling om risiko for iskast»:

– Vi gjør det med livet som innsats. Det er en vanvittig belastning, både psykisk og fysisk, sier Reiulf Aleksandersen.

Reiulf Aleksendersen og kona Risten Turi driver reindrift mellom 67 vindturbiner på Kvitfjell og Raudfjell på Kvaløya. Fjellene huser både en av landets største vindkraftanlegg og reindriften til den samiske siidaen Dorvvošnjárgga, som drives av familien Aleksandersen.

Ett år etter at Høyesterett fastslo at vindturbinene ved Fosen truer den lokale reindriften, er det på nytt konflikt mellom vindpark og reineiere, denne gangen i havgapet utenfor Tromsø.

Har delt fjellet i to

Ei solrik og relativt vindstille oktoberhelg for to uker siden var hele familien Aleksandersen og hele reinflokken samlet ved reinbeitegjerdet på fjellet. Da var det tid for det årlige uttaket av reinsdyr til slakt. Dyrene som ikke skal slaktes, må vaksineres.

Samlingen markerer overgangen mellom årstidene, som i samisk kultur deles inn i åtte. Og nå går det fra sensommer og tidlig høst mot senhøst- og vinterbeite. Overgangen er også fysisk. Et reingjerde er satt opp på tvers av hele fjellet og skiller beiteområdene.

– Mot nord ligger brattere, glattere og mer skredutsatte topper der reinen ikke kan ferdes på vinteren. Mot sør, på fjellene fra Sjøtun i Kattfjorden og mot Brensholmen, er de eneste fjellene som er egnet for vinterbeite, forklarer Aleksandersen.

Men der står altså de 67 vindturbinene.

Mens vanlige turfolk kan lese advarselen på vei opp fjellet, og holde seg unna, så har ikke reineierne noe valg. Når reinen går inn på området til vindkraftanlegget, må de følge etter for å passe på reinen.

Truer eksistensen

Vindkraftanlegget er omstridt i lokalmiljøet. Da konsesjonen for vindkraftparken på Kvitfjell ble lyst ut for over 20 år siden, visste man at vindparken ble lagt i et reinbeitedistrikt. Da sto det at «det var usikkert hvordan vindkraftverkene ville påvirke reindriften på Kvaløya».

Høsten 2020 startet driften av vindkraftanlegget, og etter to års erfaring forteller Dorvvošnjárgga sida at vindmøllene truer eksistensen til reindriften.

– Dette går ikke. Hvis det ikke blir gjort noe, må vi bare legge ned driften, sier Reiulf Aleksandersen.

Ingen forståelse

Dorvvošnjárgga sida drives av Reiulf og Risten, med god hjelp fra deres tre barn. De har helårsdrift av reinflokken. Det vil si at flokken ikke flyttes til innlandet på vinterstid, men den holder seg i det samme området gjennom hele året. Og det byr på noen helt egne utfordringer.

– Det at vi har helårsbeite gjør at vi har reinsdyrene fast på Kvaløya gjennom den mest kritiske fasen av året, der vi har minimumsbeite. På kysten er det dårligere vinterbeite enn på innlandet. Kystklimaet gir tidlig skareføre og isdannelse som gjør det vanskeligere for reinen å finne mat. Dette har vi forsøkt å si fra om, men møter ingen forståelse, hverken fra staten eller vindkraftskonsesjonærene, sier Aleksandersen.

Etter samlingen på fjellet ble reinen sluppet inn i vinterbeiteområdet. Inn til vindturbinene.

– De vil nå gå i området helt til vi ikke tør å ha dem der. Der er ikke en akutt fare for tung iskasting ennå, men det er ikke helt trygt. Samtidig kan jeg ikke begynne å fôre reinen når det finnes mat på fjellet. Det er helt idiotisk å fôre dyr som finner egen mat, sier Aleksandersen.

Isen kastes rundt

Det er iskasting fra vindturbinen som er kjernen i problemet. Når temperaturene synker samler det seg is på rotorbladene, som har en diameter på 130 meter. Det kalles iskast når isen slipper taket mens rotorbladene snurrer. Da bør man, ifølge advarselen, være minst 250 meter unna. En kvart kilometer. Det utgjør to og en halv fotballbaner.

Hver gang det kommer iskast fra en av de 67 vindturbinene, får Aleksandersen en mail som varsler om at det har skjedd.

– Før vindturbinene ble satt i drift spurte vi konsesjonærene om faren for iskast. Da fikk vi til svar det omtrent aldri ville skje. Men fra oktober til mai får jeg varslingsmail hver eneste dag. De verste månedene er fra desember til april, da kan det være helt ekstremt. I vinter var det én dag der jeg fikk 200 mail om iskast samme dag, sier Aleksandersen.

De siste vintrene har han selv måttet ta seg inn i vindkraftområdet for å få reinsdyrene ut derfra, slik at de i vintermånedene kan holde seg i lavlandet. Advarselen om å holde 250 meters avstand til vindturbinene må han lukke øynene for.

– Vi har gått inn i området på egen risiko, uten at de har stanset vindturbinen. Det verste jeg har sett der inne er klumper på flere kilo med stålis. Det er snakk om massive isklumper som kastes flere hundre meter. Vi har tenkt at det bare er et spørsmål om tid før noen blir skadet, enten dyr eller mennesker, sier Aleksandersen og trekker pusten.

– Det er en belastning jeg ikke unner noen. Den psykiske belastninga det påfører oss er veldig vanskelig å forklare med ord. Det er en sorg. Det føles så jævla urettferdig, for man blir likevel ikke tatt seriøst. Det er helt håpløst, sier han.

Sitter igjen med store ekstrakostnader

Det kan ta opp til ei uke å få samlet reinsdyrene og få dem ut av vindkraftparken. Og etter dette må reinen gjetes og fores hver dag.

Fra desember til april må de holde reinen samlet i nærheten av Brensholmen.

– Vi har to muligheter, det ene er å holde dem samlet med tilleggsfôring på utsiden av vindturbinsonen. Det andre er å få tak i et annet egnet vinterbeite, men det er veldig vanskelig. Det hadde vært det aller beste, men vi har ikke lyktes å finne noen aktuelle områder. Det er trangt nok om plassen fra før, sier Aleksandersen.

I praksis står de igjen med alternativet der de fôrer reinen på vinteren. Det koster mer enn det smaker.

– Problemet er at det er ekstremt dyrt og det er ekstremt arbeidskrevende. Reinen må fôres minimum én gang i døgnet. Utgiftene våre er tidoblet på grunn av dette. Det sier seg selv at det er helt hinsides, sier Aleksandersen.

Umulig å fortsette

I fjor høst kom familien til et punkt der de innså at å holde på med reindrift i et vindkraftanlegg er umulig. Aleksandersen sendte brev til NVE og ba om at vindkraftselskapet må få strengere vilkår, ellers så de seg nødt til å legge ned reindriften.

Da begynte det å skje noe. NVE sendte Aleksandersens begjæring på høring. De fikk svar:

Sametinget svarte at hvis området ikke kan brukes til vinterbeite, så kan det være et folkerettsbrudd.

Statsforvalteren svarte at sidaens erfaringer må vektlegges og at «avbøtende tiltak bør avklares med siidaen snarest».

Eierne av vindkraftverket mener derimot det ikke er noen grunner til å endre på noe av hensyn til reindrifta.

«TVRV kan heller ikke se at det foreligger ny kunnskap eller omstendigheter som skulle kunne foranledige fastsettelse av nye konsesjonsvilkår», skriver selskapet i svaret til NVE.

– Arrogant, svarer Aleksandersen og fortsetter:

– Jeg har ingen kommunikasjon med vindkraftselskapet, for de har ingen interesse av dette. Svaret de ga i høringen er et lavmål, sier han.

Fosen-dommen gir håp

Det er bare to uker siden det ble arrangert nasjonale demonstrasjoner i regi av det samiske miljøet. Da var det ett år siden Høyesterett slo fast at urfolk ikke skal nektes retten til å dyrke retten til egen kultur, og dermed kjente konsesjonen til vindkraftverket på Fosen i Trøndelag ugyldig. Siden har ingenting skjedd og de 80 vindmøllene står der fortsatt.

På Kvaløya har Aleksandersen fått med seg avgjørelsen, og selv om Høyesterettsavgjørelsen gir et visst håp for fremtiden, har han ikke snakket med noen av reindriftsutøverne på Fosen. Han har veldig mye mer enn nok med å kjempe for eksistensen til familiens reindrift.

– På Fosen har de protestert mot utbygging fra start. Da vi flyttet til Kvaløya var konsesjonene allerede på plass, så vi satt allerede da med skjegget i postkassen. Vår utfordring er at NVE skriver brevene og vedtakene sine så diffuse at advokatene til vindkraftselskapet river det i filler, straks de får brevet i hendene. Og så sitter vi igjen med svarteper. Vi har ikke råd til advokat. Vi har ikke mulighet til å stevne noen. Jeg bruker all min tid på reindrifta og på NVE. Dette er en ordentlig David mot Goliat-fortelling. Derfor har jeg jobbet med å legge fram noen enkle ting som jeg håper vindkraftselskapet kan få på plass, sier Aleksandersen.

Vil stanse produksjonen

Nå sier NVE at det er grunnlag og behov for å endre vilkårene til vindkraftselskapet. Dette er foreslått:

• Vindkraftverket må stanse produksjonen i inntil ei uke i desember når siidaen skal samle reinflokken
• Vindkraftselskapet må dekke de ekstra kostnadene siidaen har til fôring fra desember til mai
• Vindkraftselskapet må også dekke ekstra kostnader til gjeting i samme periode

Aleksandersen er tydelig på at det vil ha stor betydning dersom kravene innføres.

– Det betyr at vi ser et håp om at vi ikke må avslutte reindrifta. Det er så enkelt fortalt. Sånn som det er nå er det ekstremt arbeidsbelastende for en så liten næring. Hvis man får på plass disse vilkårene, betyr det at det er mulig for oss å overleve de 30 konsesjonsårene, sier reindriftsutøveren.

Slått ned og blir liggende

Samtidig hverken vil eller tør han håpe på at kravene faktisk blir innført.

– Jeg tør ikke å ha forhåpninger om noe som helst. Jeg har altfor mange ganger måttet bite i det sure eplet på grunn av manglende forståelse fra direktoratet og departementet. Konsesjonærene gjør kun det de blir pålagt. De gjør ingenting av eget initiativ. Uansett hva vi har fått til av avbøtende tiltak i byggeperioden, kom det kun gjennom pålegg, det vil si tvang, fra NVE. Det er det eneste språket konsesjonærene forstår, sier Aleksandersen.

Ingen kommentar

Vindkraftanleggets representant Stephan Klepsland uttaler seg på vegne av Prime Capital. Han vil ikke si så mye om de nye vilkårene som NVE vil innføre av hensyn til samiske interesser.

– Vi har egentlig ingen kommentarer nå. Vi må svare NVE. Vi kommer til å sende inn et svar innen fristen, sier Klepsland.

– Aleksandersen sier at han føler han må legge ned driften hvis det ikke kommer på plass nye vilkår. Hva tenker du om det?

– Vi forholder oss til at vi har en avtale med reinbeitedistriktet. Avtalene ble inngått i 2002 og 2007. Aleksandersen etablerte seg som reindriftsutøver etter dette og han visste at det skulle etableres vindkraftverk der.

– Aleksandersen sier han opplever at dere er arrogante i kommunikasjonen og ikke villige til å samarbeide eller tilrettelegge.

– Det er vi selvfølgelig helt uenig i, men jeg vil ikke utdype det noe nærmere i pressen.

– Høyesterettsdommen for Fosen slår fast at utbyggingen av vindkraftverket der er i strid med menneskerettigheter og samenes rett til kulturutøvelse. Hvordan påvirker Fosen-dommen arbeidet med vindkraftparken på Kvaløya?

– Foreløpig ikke så mye. Man avventer hva staten faller ned på. Staten jobber med avbøtende tiltak. I tillegg er de to sakene ekstremt forskjellige. En stor forskjell er at vi hadde inngått avtale med reinbeitedistriktet lenge før utbyggingen startet. Det er ikke tilfelle på Fosen. Vi har avtaler som er inngått og som forplikter oss. Vi har bygd og driver i henhold til avtalene som er inngått. I arbeidet med konsesjonen for Raudfjell ble prosjektområdene innskrenket for at det skulle være tilgjengelig for reindrift, sier Klepsland.

Vindkraftselskapet har fått frist til 29. november med å svare NVE. Aleksandersen er spent på tonen i svaret. For snart orker han ikke kjempe mer.

– Jeg har ikke overskudd til noe som helst. Ingenting. Ikke er jeg aktivist av natur, men jeg er så «fed up» med det her. Når jeg ikke er på fjellet, velger jeg å gjøre andre ting for å få tankene bort. Situasjonen går også utover familielivet. Det er en belastning. Man blir nesten slått ned og blir liggende og da er det lite man klarer å gjøre. Det er så tungt tema. Det er ikke så mye mer å hente, sier han.