I London vakte to kvinner oppsikt da de forrige uke kastet tomatsuppe på et Vincent van Gogh-maleri og limte seg fast.

I Paris løper en gjeng idrettsutøvere rundt om kvelden og skrur av lys i gatene.

I Norge har aksjonsgruppen Extinction Rebellion blokkert veier og broer.

Kamp om kloden

Klimaaktivister over hele verden aksjonerer for å få oppmerksomhet rundt utfordringene vi står overfor. Men hvor går grensen på hva som er akseptabelt å gjøre i klimaets navn?

– Man kan spørre seg om det er slik at vi bryr oss mer om et van Gogh maleri, enn at 69 prosent av verdens ville dyr dør ut, sier Jonas Kittelsen i aksjonsgruppen Extinction Rebellion (XR).

Han sikter til en ny rapport fra WWF som viser at verdens dyrebestander har sunket med hele 69 prosent på drøye 50 år.

Selv har Kittelsen flere ganger tatt til ordet for at sivil ulydighet er nødvendig for å få oppmerksomhet rundt klima- og miljøproblemstillinger.

I august i fjor var han med på å arrangere en protestuke i Oslo. Gruppen protesterte blant annet mot gruvevirksomhet og regjeringens oljepolitikk. Til sammen ble 129 aktivister arrestert. Aksjonistene blokkerte veikryss og broer, satte seg ned i statlige departementer og limte seg fast i vinduer.

– XR har ikkevold som sitt hovedprinsipp. Det betyr at man ikke skal sette noen i fare eller skade noen eller noe, sier Kittelsen.

– Men kan det ha en motsatt effekt?

– Ta tomatkastingen, den fikk oppmerksomhet og ga en plattform for å stille slike fundamentale spørsmål om krisen vi står i. Samtidig er det nok mange som bare reagerer med avsky. Da tenker jeg det er viktig å forstå at grupper som Just Stop Oil og XR ikke nødvendigvis har en intensjon om å nå ut alle, men å aktivisere de som allerede er bekymret for klima og som er klare til å agere, sier han. 

Mener aksjonene vekker folk

– Man må ta en vurdering før alle aksjoner og tenke på hva målet er og hvordan man best oppnår det, sier Gina Gylver, leder av Natur og Ungdom.

Organisasjonen har stått for en rekke oppsiktsvekkende aksjoner, særlig mot gruvedrift og oljeleting.

– De aksjonene vi har hatt hittil mener jeg bidrar stort i klima- og miljøkampen, ved å sette sakene på dagsordenen, løfte kritikkverdig og mangelfull forvaltning, vekke folks engasjement og støtte lokalbefolkningen i tøffe miljøsaker, sier Gylver.

Hun mener krisene organisasjonen kjemper for å skape oppmerksomhet rundt er akutte, og at det haster å presse frem politisk handlingsvilje.

– Da holder det ikke alltid med møter og lovlige aksjoner, sier hun.

– I den desperate situasjonen vi står i, der tiden renner ut for å hindre katastrofale klimaendringer og miljøødeleggelser, føler vi iblant at vi ikke har noe valg. Det er ikke med glede vi sitter på glattcelle eller blir idømt titusener i bøter, det er fordi vi frykter alternativet, sier Gylver videre.

– Et nødvendig virkemiddel

– Det trengs mer sivil ulydighet, ikke mindre, slår Frode Pleym i Greenpeace Norge fast.

Greenpeace er organisert i over 50 land og har drevet med aksjoner siden 70-tallet. De siste årene har særlig Greenpeace Norge aksjonert mot oljeboring i Arktis.

– At miljøbevegelsen og enkeltpersoner tar i bruk dette for å utfordre en avgjørelse eller en lov som er alvorlig for klima er både et nødvendig og et legitimt virkemiddel i et demokratisk samfunn, sier Pleym.

– Derimot synes vi ikke at det hjelper å tappe luften ut av bildekk på vestkanten i nattens mulm og mørke.

Han sikter til en anonym gruppe som har tappet luften ut av bildekk på Vestkanten i Oslo. Pleym understreker at aksjoner må være ikkevoldelige, åpne og at personene som utfører dem må ta fullt ansvar.

Selv opplever Pleym at Greenpeaces aksjoner blir tatt godt imot.

– For miljøbevegelsen internasjonalt og i Norge har sivil ulydighet vært et viktig virkemiddel for å sette klima, natur og menneskerettigheter på kartet, sier han.

Han understreker at aksjonene er en liten del av organisasjonens arbeid. For det meste bruker Greenpeace tid på å skrive rapporter og møte politikere.

Vil ikke flytte grensene

Mens grupper som Extinction Rebellion og Greenpeace gjerne tyr til blokkering av innganger eller vei, holder andre seg mer på sidelinjen.

Bellona-leder Frederic Hauge mener sivil ulydighet er innafor så lenge det gjøres åpent og ikke medfører skade. Selv har han lang fartstid som klimaaktivist, og har holdt det gående siden 80-tallet.

Nå stusser han derimot over mengden aksjoner som utføres, og frykter det kan føre til en slags utvanning.

– Man må stå til ansvar for sine handlinger ved å ikke gjennomføre hemmelige aksjoner, stikke av eller maskerer seg for å ikke bli identifisert, sier han.

Han understreker også at man må unngå at en tredjepart blir skadelidende, at man ikke må utsette andre for unødvendig risiko og at sivil ulydighet er siste utvei.

Hauge mener at Bellonas aksjoner stort sett er saksbaserte for å skape resultater i konkrete saker.

– Det at disse prinsippene har vært så klare har skapt aksept for sivil ulydighet som en del av demokratiet, og samtidig satt klare grenser mot mer ytterliggående aksjoner. Det er svært beklagelig at enkelte aksjonsformer som tapping av dekk nå flytter disse grensene.

Rom for ulike bevegelser

Leder i miljøstiftelsen Zero, Sigrun Gjerløw Aasland, mener det er rom for mange ulike former i miljøbevegelsen.

– Og så tenker jeg at aksjoner, også ulovlige, har mer for seg når man i tillegg kjemper for sin sak gjennom andre demokratiske kanaler, som å skrive leserinnlegg, snakke med politikere og arrangere møteplasser. Da tror jeg man blir tatt mer på alvor, sier Aasland.

Selv deltar Aasland og stiftelsen i liten grad i aksjoner.

– Hvis jeg skal gi et råd til aktivister så er det kanskje at jeg synes man skal tenke gjennom om aksjonen vil styrke eller svekke saken. Aksjoner som mest ødelegger for vanlige mennesker tenker jeg fort kan være det siste, sier hun.

Kittelsen fra XR forteller at aksjonsgruppen planlegger flere aksjoner, men at det også er satt i gang et strategisk arbeid hvor det diskuteres hva som er hensiktsmessig og ikke å gjøre videre.

– Hvor langt er dere villig til å gå i klimaets navn?

– Vi er villige til å gå veldig langt hvis vi tror at det gagner saken. Det er nok sannsynlig å tro at vi eskalerer videre, men vi må sette oss ned og snakke om hvordan det skal gjøres på en best mulig måte, avslutter Kittelsen.