Etter FNs klimakonferanse: Mye arbeid gjenstår

FNs klimakonferanse kom ikke langt nok i selve kjerneoppgaven: å få utslippene ned.

Salen var preget av blandede følelser da FNs 27. klimakonferanse ble avsluttet ved morgengry den 20. november, halvannet døgn på overtid.

Mange gledet seg over enigheten om å opprette et Tap og skade-fond til støtte for dem som utsettes for de mest ekstreme konsekvensene av klimaendringene.

Gjennombrudd her var et hovedmål for det som skulle være «Afrikas COP», og viktig for tilliten i det globale klimaarbeidet. Mange i sør opplever at de som rammes aller hardest av klimaendringene er blant de som har bidratt minst til utslippene. Fra norsk side tok vi aktivt del i arbeidet med å utvikle prinsippene for dette fondet, blant annet med å sørge for en innramming som donorland faktisk kunne godta. Den brede enigheten vi til slutt kom fram til ble en fjær i hatten til det egyptiske formannskapet.

Det mange av oss var mindre fornøyde med, var at vi ikke så en tilsvarende positiv utvikling på selve kjerneoppgaven, nemlig å få utslippene ned.

Skal FNs globale klimaarbeidet gi mening på sikt, må vi evne å opprettholde et slags logisk hierarki i arbeidet: For det første må verden kutte utslippene, bruke ressursene smartere og ta bedre vare på gjenværende natur. Dertil må vi tilpasse oss til de klimaendringene som likevel kommer, slik at skadevirkningene begrenses. For det tredje må vi ta bedre vare på de som likevel utsettes for tap og skade i stor skala.

Jo mer man er opptatt av tilpasning og tap og skade, jo mer bør man derfor også bry seg om utslippsreduksjoner: For hver desimal gjennomsnittstemperaturen øker, vil avbøtende tiltak bli både mye dyrere og langt mer krevende. Dessverre er ikke denne etter mitt syn så åpenbare logikken like åpenbar for alle. En del land har derfor vennet seg til å snakke om en såkalt «balansert» tilnærming, underforstått at man må legge like stor vekt på kompenserende tiltak som å gå løs på selve årsaken til krisen.

Fjorårets klimatoppmøte i Glasgow ledet til den viktige felles målsettingen om å holde målet om 1,5 grader «i live». En stund så det ut til at språket rundt dette faktisk risikerte å bli svekket i Sharm El Sheikh. Det framkom stadig tydeligere at dette området var det mindre entusiasme rundt både i det egyptiske formannskapet, i Den arabiske liga og i viktige deler av gruppen «G-77 pluss Kina», som er en stor og viktig forhandlingsblokk i FN-systemet. Etter iherdig innsats fikk vi sikret «Glasgow-språk», men vi fikk heller ikke tatt det så mye lengre enn det.

Et arbeidsprogram for utslippsreduksjoner ble vedtatt i Sharm. Det er bra, men språket her underkommuniserer både hvor mye det haster og hva som egentlig er kjerneoppgaven framover: nemlig å få utslippene til å peke nedover senest fra 2025 og å avkarbonisere verdens energisystemer. For første gang sto samtlige vestlige land sammen om at vi ikke skulle nøye oss med å snakke om utfasing av kull, men faktisk si rett ut at vi må arbeide for å fase ut fossil energi generelt, gjennom en målrettet grønn energitransisjon.

Formuleringen USA, Canada, EU, Storbritannia, Australia, New Zealand og Norge sto sammen med en rekke av de mest sårbare landene om var «phase-out of all unabated fossil fuels». «Unabated» her viser altså til at det det fortsatt kan være rom for noe fossil energi, men kun den som er «abated», gjennom karbonfangst- og lagring. Dette vil særlig gjelde såkalt blå hydrogen, som lages av naturgass men der CO₂ fjernes før bruk. Et framtidig, utslippsfritt energisystem vil trenge både elektroner og molekyler, og blå hydrogen vil sammen med grønn kunne være en av de energibærerne som kan fortrenge kull, olje og vanlig naturgass.

Men all annen fossil energibruk – det være seg i transport, industri, bygg og anlegg, landbruk og oppvarming må på sikt erstattes, og det var like godt å si det rett ut, mente vi.

Forslaget ble aktivt motarbeidet av land som Saudi-Arabia, Russland og et knippe ledende land i G77-gruppen – interessant nok inkludert noen av dem som noen dager i forveien hadde vært blant de ivrigste til å promotere Tap og skade-fondet.

At dette ikke ble vedtatt nå, betyr ikke at det ikke er framgang i arbeidet. Det at så mange sentrale land, hvorav mange selv er petroleumsprodusenter, var klare for såpass tydeligere formuleringer er et framskritt. Den omfattende omstillingspakken som EU nå står i spissen for på vårt eget kontinent er ett av eksemplene på at det nå legges inn et høyere gir på veien til det som må være målet: en systematisk og helhetlig omlegging av hele økonomien i fornybar, sirkulær og bærekraftig retning.

Tilsvarende grep tas nå i det aller meste av den industrialiserte verden. Ledende aktører i privat sektor er med, også fordi flere og flere ser at det faktisk kan lønne seg å omstille seg tidlig til det 21. århundres løsninger. Og allerede på neste klimatoppmøte, som arrangeres i Dubai, legges det opp til å sette omleggingen av energisystemene langt høyere på dagsorden.

Få ting er viktigere nå enn å sørge for at det ikke bare er de mest utviklede landene som lykkes med å bryte koblingen mellom økonomisk vekst på den ene siden og ressursforbruk og klimagassutslipp på den andre. Skal verden lykkes, må også de landene som nå vokser raskest være med på reisen til en klimavennlig framtid. Og det igjen krever både nært samarbeid og at noen viser vilje til å gå i front.