Oljeprisene er sin egen verste fiende

Vi vet hvordan det pleier å ende når oljeprisene svever langt over 100 dollar fatet. Og denne gang kan bli desto mer dramatisk.

Som bilist er det fristende å vri blikket vekk fra telleverket ved pumpene. Som strømforbruker i enebolig bevares kanskje mentalhygienen best ved å holde sikringsskapet lukket.

For energikrisen biter forbrukere i både Berlin og Voss. Selv før krigen var prisene på strøm, gass og olje høye. Putins sabelrasling og underinvesteringer i olje og gass over år bidro til det.

Så lenge despoten Putin klamrer seg til makten, er det nå liten grunn til å tro at de omfattende vestlige sanksjonene løftes. De ekstremt høye europeiske gassprisene vil bite seg fast.

Selv dersom krigen sluttet i morgen.

Også dagens oljepriser på langt over 100 dollar fatet er svært innbringende. En del analytikere utelukker heller ikke priser på godt over 200 dollar fatet fremover. De kan stadig få rett – for eksempel dersom de gryende sanksjonene mot russisk olje blir enda mer omfattende.

Samtidig skal vi huske hvor svingende energipriser er. Så sent som pandemivåren 2020 var én oljepris på et tidspunkt i minus. Poenget er at vi ikke må tro det som skjer her og nå, gir oss sannheter om veien videre. Intet varer evig.

Det vet nok også olje – og gassprodusenter som nå skuffer inn enorme beløp. Det vet forhåpentlig også investorene i Equinor, som stadig når nye stratosfæriske nivåer på børsen. Mange er nok også i teorien fullt ut klar over at i år som 1974, 1980 og 2001, bidro ekstreme oljeprisoppganger til globale resesjoner.

Tårnhøye energipriser kan altså krympe økonomier. Kjøperne forsvinner når prisene blir for høye. De finner alternativer, eller de kutter i forbruket. Bilen blir stående.

Flere tallknusere tror høyere råvarepriser også denne gang kan få verden til å spinne saktere rundt. Veksten vil dempes. Og noen pessimister går lenger. De ser alt et mønster som under finanskrisen. Den gang fikk vi en oppbygging mot nesten 150 dollar oljefatet. Så krakket økonomiene.

Det tidligere så oljevennlige internasjonale energibyrået (IEA) har også kastet seg rundt etter Putins brutale invasjon. En tipunktsplan for hvordan oljeavhengigheten kan kuttes umiddelbart er lansert. Anslaget på verdens oljeforbruk i år er senket.

Det hele har en eim av 1970-tallets oljekriser over seg.

For de som levde da, må opplevelsen ha bitt seg fast. Flere arabiske oljenasjoner gikk til boikott og blokader av Israel og Vesten. Vi fikk skyhøye oljepriser og harpunerte oppgangstider.

I Norge kom bilfrie dager. Bensin måtte spares. Kongen tok trikken i anorakk. Og i mange land kjøpte folk mer drivstoffgjerrige biler i årevis etterpå. Oljeprisene led lenge.

Så gjentar sjelden historien seg eksakt. Og merk at vi lever i en annerledes verden nå. Oljealternativene er faktisk langt flere. Effekten kan over tid bli enda kraftigere enn før.

Ta batterier. De utvikler seg raskt. Eller se på det som skinner. Mange steder på kloden er solpaneler alt den billigste måten å produsere strøm på.

Og med skyhøye energipriser blir utbygging av mer sol og mer vind lettere å regne hjem (selv om krig og pandemi i seg selv gjør utbygginger midlertidig dyrere).

Eller ta bilene. For få år siden var elbiler mest noe eksentriske Elon Musk, velstående amerikanere og subsidierte nordmenn holdt på med.

Nå har vi elsparkesykler i storbyene og et elbilsalg som tar av i land etter land. Selv ferger og lastebiler går så smått på hydrogen. Moderne kjernekraft høster økt støtte. De reelle grønne lavutslippsalternativene vil over tid øke.

Så er ikke dette en rett strek. Olje brukes i dag i ufattelig mange produkter. Langt fra alt kan erstattes i dag eller i 2025. Stadig vil oljeetterspørselen i verden være der. Det er lenge til vi ser den siste olje.

På kort sikt vil nok dessverre også krigen bidra til økte utslipp – fremfor alt fra klimaødeleggende kull.

Energiinvesteringer krever dessuten tålmodighet. Fornybart kan erstatte lite av de kortsiktige fossile behovene. Bidraget fra mer sol og vind i år vil bli marginalt.

Men på sikt vil de enorme fornybarambisjonene merkes. I EU, blant annet. Utbyggingsplanene er akselerert etter Putins brutale angrep. Nå handler det også om energisikkerhet. Fornybart er blitt «frihetsenergi».

Samtidig som grønne penger strømmer til, står oljeselskapene i en skvis. De som investerer tungt i fossilproduksjon for de neste tiårene, risikerer å gjøre opp regning uten vert. For også her vil det ta år eller tiår før investeringene gir vesentlig ny produksjon.

Mer olje kanskje akkurat når en skjerv av oljebehovet alt er borte? Dette opptar også de vestlige oljegigantene. Få har så langt i år lansert nye, hårete utbygginger.

For en del arabiske land stiller det seg annerledes. Og USAs president er bare en av mange som på kort sikt jobber for å få i gang ambisiøse oljeinvesteringer også i vesten. Men Joe Biden sliter med å overbevise. Oljesjefene selv er erfarne nok til å vite at prisene kan falle.

Samtidig klarer ingen å forutsi hva olje og gass vil koste i 2030 eller 2040. Blir fossilinvesteringene over tid små, kan oljeprisene ligge høyt selv den dagen etterspørselen virkelig begynner å knekke ordentlig.

Men en høy oljepris er over tid oljeprisens verste fiende. Og aldri har alternativene til det svarte gullet vært flere.

Les flere kommentarer: