Kullsvarte klimaambisjoner

Klimautsendingene ble ikke engang enige om å fase ut den aller skitneste energien. Men kullets venner bør ikke juble for høyt.

I år 2021 klarte ikke verdens ledende klimautsendinger å bli enige om en utfasing av kull. Kun den utvannede formuleringen «fase ned» overlevde.

Det ble altså for ambisiøst å jobbe for avviklingen av det mest innlysende klimaødeleggende vi har. På det som skulle være et konkretiserende klimatoppmøte.

Det fremstår litt absurd. Og kan være god mat for fremtidens formodentlig godt oppvarmede historikere. Deres vurderinger av Glasgow og vår samtid blir neppe like mild som fremtidens norske vintre.

For vi vet jo hvor ille kull er. Utvinningen av de svarte og brune fossilklumpene tar tusenvis av liv hvert år. Luftforurensingen ligger som et sort teppe over utallige landskap. Natursårene får monstermaster til å se ut som skjønne skulpturer i Vigelandsparken.

Ikke minst er kull verdens desidert mest klimaødeleggende brensel. Og klodens største kilde til drivhusgasser hvert eneste år.

Med Glasgows kullvedtak har da også flere kullentusiaster alt uttrykt sin begeistring. Blant annet tolker en australsk senator det hele som « en stor seier». Og et «grønt lys» for å bygge ut flere kullgruver.

Det var inderne som i tolvte time presset frem utvanningen i Glasgow – men kineserne (og til dels amerikanerne) skal ha jobbet for det samme i kulissene. Som storprodusenter og masseforbrukere av kull har da også landene mye på spill. I Kina er kullproduksjonen nå den største på seks år.

Men det er mange som har sviktet, lenge før Glasgow. Vi har klappet oss på ryggen over at fornybarsatsingen innen blant annet sol og vind øker voldsomt, og fornøyd konstatert at blant annet solpaneler nå er den billigste måten å produsere strøm på mange steder i verden.

Uten helt å fordøye at den globale energietterspørselen vokser enda mye raskere. På veien har vi heller ikke satset stort på brensler som atomkraft og gass. Energi som kunne dekket mer av mellomfasen på veien til mest mulig sol, vind, vann, batterier og hydrogen i tiårene som kommer.

Dermed har stadig fatale feil blitt gjort. Et av de mest eklatante, er den tyske beslutningen om å avvikle den enorme kjernekraftproduksjonen på få år. Vind og sol klarer forutsigbart nok ikke å fylle tomrommet raskt nok. Resultatet er et stort oppsving i billig og effektiv kontinental kullutvinning.

Og i skyggen av underinvesteringer i energi og gjenåpnede økonomier, har vi fått skyhøye energipriser kloden rundt. I mangel av nok alternativer har kullet og klimagassutslippene fått en ny og skitten gjenkomst.

Fremtiden må ikke likevel bli kullsvart. Glasgow kan bli en vekker. Den beste måten å bli kvitt det verste av alle brensler, er en massiv energiutbygging av mye annet. I blant annet EU vokser forståelsen for at selv atomkraft må ses på på nytt.

Og særlig de som virkelig mener kloden står foran en eksistensiell klimakrise, bør være i stand til å se nyansene. Snarere enn å slavisk avvise at blant annet moderne kjernekraftteknologi eller gassutvinning også kan redusere kullavhengigheten raskere.

For energitransisjonen til mest mulig og effektiv fornybar energi tar tid, og krever enorme investeringer i skala og teknologi. Da trenger vi andre hester å spille på underveis. Billig og tilgjengelig energi må til hele veien fra kull til sol – for å varme og fø folk, fe og bedrifter.

Klarer vi oppgaven, blir også den reelle utfasingen av kull lettere. Et nytt kullkraftverk har en levetid på mange tiår. Selv en kullinvestor må derfor tenke langsiktig. Er det en høy risiko for at anlegget etter hvert blir ulønnsomt, så settes heller pengene inn et annet sted.

Samtidig kan en stor og variert energitilgang gjøre det lettere for et stort flertall land å sette stadig høyere avgifter på den mest klimaskadelige energiproduksjonen. Hvis de skitne kullinvesteringene også blir de dyreste, vil kullfinansieringen skrumpe inn.

Raskt nok går det ikke. Målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader over førindustriell tid så urealistisk ut alt før Glasgow. At politikere og andre ikke offisielt har gitt opp ambisjonen, er et lite under.

Men målet kan iallfall stadig tjene som en rettesnor for å øke klimaambisjonene. Og samtidig leverte Glasgow faktisk en del – inkludert kvotehandel og økte ambisjoner for neste toppmøte. Og vi fikk den første slutterklæringen noensinne som målsetter redusert fossilenergi.

I mange land og i mange bedrifter gjøres det dessuten stadig mer for å begrense klimautslippene. Selv om det ikke er nok, er retningen staket ut. En dag er ikke ordkløyveri på et klimatoppmøte nok for kullindustrien. Solnedgangen vil komme.

Spørsmålet er når. Men prosessen kan gå langt raskere enn hva som behagelig er for kulltilhengerne. De driver på egen regning og risiko.

Les flere kommentarer: