Oljeministeren bestiller ny strømstudie for norsk sokkel

En rekke aktører har planer om å investere flere titalls milliarder i å elektrifisere olje- og gassfelt på norsk sokkel. Nå vil den nye oljeministeren få på plass en oppdatert oversikt over hvilke felt som kan kobles på fremover.

I henhold til regjeringsplattformen (Granavolden-plattformen) setter Olje- og energidepartementet nå i gang arbeidet med å oppdatere den såkalte kraft-fra-land-studien fra 2008.

Det opplyser departementet til E24.

Det er Oljedirektoratet som får ansvaret for å oppdatere studien som de i sin tid utarbeidet sammen med NVE, Petroleumstilsynet og Miljødirektoratet.

Den oppdaterte versjonen skal være klar i løpet av første halvår, og arbeidet skjer samtidig som en rekke oljeselskaper regner på om det lønner seg å elektrifisere feltene sine.

Studien ser på mulighetene og konsekvensene av å elektrifisere norske olje- og gassfelt som er i produksjon. I tillegg til å se på om det er teknisk gjennomførbart å elektrifisere de forskjellige feltene, skal man også vurdere hvilke konsekvenser en elektrifisering har for kraftsituasjonen og kraftnettet på land, både der man kobler seg på og nasjonalt.

Studien tar ikke for seg elektrifisering av nye olje- og gassfelt, ettersom elektrifisering er noe som vurderes i alle nye utbyggingssøknader på sokkelen.

– Norsk oljenæring bidrar til å gjøre verden grønnere gjennom teknologiutvikling. Det skjer mye spennende teknologiutvikling på sokkelen – som Hywind Tampen, sier den ferske olje- og energiministeren, Sylvi Listhaug (Frp) i en uttalelse.

HywindTampen er det nye flytende havvindprosjektet som skal delelektrifisere flere felt i Nordsjøen.

– Felt drives også med kraft fra land og gjennom dette er utslippene redusert. For å identifisere eventuelt andre kraft fra land-prosjekter som selskapene burde arbeide med på eksisterende felt, har vi nå igangsatt et arbeid for å få oppdatert kunnskap på dette området, sier Listhaug videre.

Omdiskutert «klimatiltak»

I Granavolden-plattformen beskriver regjeringen oljenæringen som en «bærebjelke» for norsk økonomi, samtidig som man erkjenner at etterspørselen etter olje og gass på sikt vil «påvirkes av at de enkelte land gjennomfører klimatiltak».

Derfor kreves det også at «klimarisikoen innarbeides i beslutningsgrunnlaget» når man skal beslutte nye utbygginger.

Selv om regjeringen vil videreutvikle oljenæringen, så varslet man i regjeringsplattformen også flere klimakrav som vil påvirke næringen.

Det kanskje aller viktigste er at CO₂-avgiften skal trappes opp fra 2020 til 2025, og første steg ble tatt i statsbudsjettet som ble lagt frem i oktober. Det vurderes også om man skal stille krav til lav- eller nullutslippsfartøy i fremtidige tillatelser.

I tillegg til at «kraft fra land»-studien fra 2008 skulle oppdateres, skal man også i samme forbindelse «vurdere å utvide utredningskravet om kraft fra land til også å gjelde andre klimaløsninger».

Selv om elektrifisering isolert sett bidrar til CO₂-kutt på de aktuelle feltene, så mangler det ikke på kritikk mot tiltakene.

Den kanskje største innvendingen mot elektrifisering er at det ikke bidrar til noen særlige reelle utslippskutt globalt, ettersom gassen man ikke lenger må bruke i turbinene offshore heller kan sendes i rørledning og selges til kunder.

En elektrifisering vil dermed resultere i at Norges utslipp går ned, mens utslippene i land som for eksempel England eller Nederland går opp, fordi gassen sendes og forbrennes der.

Bildet er imidlertid noe mer nyansert og komplisert, blant annet fordi gassen kan bli brent mer effektivt andre steder enn i en offshore-turbiner og dermed gi mer energi ut, og fordi mer gass kan bidra til å fortrenge verre energikilder (klimamessig) som kull.

Store investeringer på gang

Det er allerede flere felt på norsk sokkel som får kraft fra land, fremfor å få strømmen sin fra gassturbiner ute på plattformene.

Lengst nord i Barentshavet ligger Goliat-feltet, som da det åpnet i 2016 hadde datidens lengste offshore strømkabel i verden. Et annet eksempel av nyere tid finner man lenger sør i Nordsjøen, der det splitter nye gigantfeltet Johan Sverdrup har blitt koblet på landstrøm.

I oktober ble det også klart at alle feltene på Utsirahøyden skal elektrifiseres ved å benytte seg av kabelen som går ut til Johan Sverdrup. Dermed får også feltene Gina Krog, Ivar Aasen og Edvard Grieg, Gudrun, Sleipner, Utgard, Gungne, Sigyn og Solveig  strøm.

Hva prislappen på Utsira-prosjektet blir er ikke kjent.

Et annet stort prosjekt er det kraftselskapet BKK og Cape Omega som står bak. De vil legge mellom 11 og 26 milliarder kroner på bordet for å bygge et nett av kraftkabler i Nordsjøen. Dette prosjektet alene kan kutte norske CO₂-utslipp med rundt 10 prosent.

I tillegg til dette er det prosesser på gang for å se om man kan elektrifisere felt som Troll, Oseberg og Draugen, samt LNG-anlegget på Melkøya i Finnmark.

Det er flere årsaker til at oljeselskapene vurderer å elektrifisere der det er mulig:

• Selskapene kan gjennom elektrifisering vise til betydelige utslippskutt fra sin egen produksjon
• De sparer betydelige drifts- og vedlikeholdskostnader på de kompliserte gassturbinene
• De får solgt gassen som ellers hadde gått med til kraftproduksjon på plattformen
• og ikke minst: De sparer utgifter til utslipp gjennom CO₂-avgift og utslippskvoter

I Norge betaler nemlig oljeselskapene CO₂-avgift for utslippene sine i tillegg til at norsk sokkel er en del av EUs kvotesystem. Dermed må man også kjøpe kvoter for utslippene og kvoteprisen har steget markant de siste par årene.

Utslippene i EUs kvotesystem skal ned 43 prosent fra 2005 til 2030, ifølge departementet, og dermed må man enten kutte egne utslipp eller få tak i flere kvoter hvis man er omfattet av systemet.

Det selskapene sparer i driftskostnader på gassturbiner og CO₂-utgifter må imidlertid veies opp mot kostnaden for å få elektrifisert feltene. Her er både avstand fra land, strømpris og ombyggingskostnaden for plattformen viktige faktorer.

– Høy tiltakskostnad

Elektrifisering av olje- og gassfelt er ingen billig affære, men i flere tilfeller lønner det seg likevel fordi man sparer penger andre steder.

Noen steder blir det for dyrt, som på det kommende Johan Castberg-feltet i Barentshavet der operatøren Equinor droppet elektrifisering fra land etter å ha fått et kostnadsestimat på mellom 4 og 12 milliarder kroner på bordet – eller mellom 5.000 og 8.000 kroner per tonn CO₂.

Da Oljedirektoratet og de andre etatene gjennomførte den forrige studien i 2008 konkluderte de med at kostnaden ved å elektrifisere eksisterende felt på norsk sokkel lå på 1.600 kroner per tonn CO₂ – og oppover. Den beregnede summen var høyere enn tidligere publisert estimater, skrev direktoratet den gang.

– Den høye tiltakskostnaden skyldes i hovedsak betydelige økte byggekostnader offshore, stor kompleksitet i ombyggingsprosessene og fallende produksjon på feltene, skrev direktoratet den gang.

Siden den gang har det skjedd mye på teknologifronten og utbyggingskostnadene i oljenæringen har falt betraktelig i kjølvannet av oljebremsen i 2014–2016. En gang før sommeren får vi vite hva det nye estimatet ender på.