Det må åpnes flere områder for havvind

KOMMENTAR: Vil vi henge med på det grønne skiftet, er politikerne nødt til å jobbe fortere enn de har gjort til nå.

I flere år har industrien bedt regjeringen legge til rette for utbygging av havvind på norsk sokkel. Men regjeringen, med en rekke olje- og energiministre fra Frp i spissen, brukte heller tiden sin på å fortelle oss at vi må fortsette som før i oljeindustrien.

De fulgte rett og slett ikke med i timen eller på verden rundt oss. For mens en rekke andre land har kommet godt i gang med storstilte havvind-utbygginger, har norske aktører vært nødt til å teste ut teknologi i andre land.

I 2019, for eksempel, ba både Aker Solutions, Equinor og Rederiforbundet regjeringen om å legge til rette for et hjemmemarked for havvind. Norwegian Offshore Wind Cluster ba regjeringen «ta grep nå for å gripe mulighetene innen flytende havvind».

Veileder

Først to år senere, på fredag, kommer regjeringen med en veileder for utbygging av havvind på norsk sokkel. Sammen med stortingsmeldingen om langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser.

Områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II ble åpnet 1. januar 2021, og interessen har vært stor.

Equinor er blant selskapene som har meldt interesse for begge områdene. De har et samarbeid med Eni og Hitecvisions selskap Vårgrønn om å satse på flytende havvind i området Utsira Nord.

Ferd og Arendals Fossekompanis havvindselskap Seagust og det belgiske havvindselskapet Parkwind, forsyningsbaseselskapet NorSea Group og Wilhelmsen har også sagt at de ønsker å søke konsesjon i begge områdene. Statkraft, Aker Offshore Wind og Aker Horizons  har sagt de vil samarbeide i Sørlige Nordsjø.

Disse selskapene har til nå laget planer uten å vite hva regjeringen ser for seg. Svaret kommer forhåpentligvis i veilederen.

Lønnsomt

Industrien har sett denne muligheten lenge, men til nå har de vært nødt til å gå ut i verden for å skaffe seg de erfaringen de trenger.

For eksempel er rundt halvparten av Aibels ordrereserve på om lag 12 milliarder kroner nå knyttet til havvind, spesielt på kontrakter i Europa. Equinor er medeiere i vindparker både i Europa og i USA.

I fjor skrev Aftenbladet at etter ett år med drift av havvindanlegget Dudgeon, utenfor kysten av England, tok Equinor og de andre eierne ut nesten syv milliarder kroner i utbytte. Det er mer enn selskapet er verdt.

Så havvind, i allefall med bunnfaste anlegg, begynner å bli svært lønnsomt.

Ambisjoner

I 2020 vedtok aktører i Europas havvindbransje prosjekter for 270 milliarder kroner. EU har så langt 25 gigawatt havvind, men planlegger for 300 gigawatt innen 2050.

For første gang noensinne gikk fornybar forbi fossile brensler som den viktigste energikilden i Europa i 2020. Fornybar energi dekket 38 prosent av det europeiske elektrisitetsbehovet. I fjor økte havvind-kapasiteten med 2,9 gigawatt (GW). Og EU-kommisjonens ambisjoner er at havvind skal stå for 15 prosent av det totale bidraget til strømmarkedet i 2030 og 30 prosent i 2050. I dag dekker det 3 prosent av markedet.

En analyse fra Rystad Energy fra februar viste at ny installert havvind-kapasitet globalt i fjor økte med 15 prosent, og er på rundt 32 gigawatt (GW). Det var Kina som bidro mest, med 39 prosent av nye utbygginger. Nederland stod for 18 prosent av nyutbyggingene og Storbritannia 17 prosent.

I år venter Rystad at den globale installerte havvind-kapasiteten vil øke med enda 11,8 GW, 37 prosent opp fra 2020.

Hjemmemarked

Hvorfor er det viktig at vi også åpner opp for dette i Norge, når norske bedrifter allerede gjør det godt i utlandet?

Svaret fra både industrien og fra eksperter er at det handler om å etablere et nytt hjemmemarked for leverandørindustrien. Litt som vi for 50 år siden bygget opp oljeindustrien og leverandørindustrien rundt den.

Jens Hanson, forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo og leder for prosjektet ReNewGrowth, forklarte dette i et intervju med Energi og klima:

«En viktig barriere er at vi gjerne ikke har etablert hjemmemarkeder for den nye industrien. Det finnes store, og voksende, internasjonale markeder, men det kan være vanskelig å komme inn på dem».

Hanson sa at fordi det gjerne kreves erfaring fra lignende prosjekter for å slippe til utenlands, vil et manglende hjemmemarked hindre at også mindre selskaper får de samme mulighetene som de store.

Staten har lagt til rette for Equinors Hywind Tampen, men Hanson mener vi trenger flere kommersielle parker og pilotprosjekter på norsk sokkel. På denne måten har Nederland klart å få vekst i havvindmarkedet.

For lang tid

Ifølge rapporten Net Zero by 2050 fra Det internasjonale energibyrået (IEA) er myndighetene ofte de som bremser utviklingen. De landene som har satt seg mål i tråd med Parisavtalen har ikke planene klare for hvordan de skal nå dem.

Antallet og spennet i selskaper som er interesserte i havvind på norsk sokkel sier litt om at det er industrien som selv fører an.

I rapporten, der energibyrået skriver at dersom vi skal nå målet fra Parisavtalen trengs det ingen nye olje- og gassprosjekter, skriver de også at den kompetansen og erfaringen som er i oljeindustrien må brukes til å utvikle nye løsninger for blant annet havvind.

Og da er det regjeringens oppgave å legge til rette for det.

Stortingsmeldingen og veilederen bør derfor kunne fungere som veikart, og de bør gi selskapene den samme forutsigbarheten som oljebransjen har.

Dette innebærer blant annet at det må åpnes flere områder for havvind.

Man kan ikke som politiker peke ut en næring og få denne til å vokse. Men man kan legge til rette for at en næring som for lenge siden skilte seg ut som en stor mulighet, og sørge for at mulighetene ikke glipper.