«Mer av alt – raskere» krever politisk handling

For vel ett år siden samlet de største industri- og energiselskapene seg om at det trengs et høyere tempo på kraftutbygging i Norge. EU og USA tar kraftfulle grep for å sikre kritiske verdikjeder og det grønne skiftet. Skal vi lykkes i omstillingen av norsk økonomi, og sikre fortsatt vekst, verdiskaping og velferd de kommende tiårene, må vi gjøre mer, raskere.

Krigen i Ukraina har økt den geo- og sikkerhetspolitiske betydningen av energi, råmaterialer og andre innsatsfaktorer. I Europa har svaret på Putins kutt i gassleveransene vært mer fornybar energi og økt oppmerksomhet om kritiske verdikjeder for fremtidig vekst og et vellykket grønt skifte. USA tar massive grep for å redusere avhengigheten av Kina og omstille til et mer fornybart kraftsystem.

Norge har store muligheter i en verden der lavt karbonavtrykk, stabilitet og forutsigbarhet verdsettes stadig høyere. Det siste året har vi også demonstrert at vi er en partner man kan regne med.

Vi har unik tilgang på fornybare energiressurser – på land og til havs, vi har verdensledende teknologimiljøer, vi har en kompetent og effektiv arbeidsstyrke og en unik tradisjon for samarbeid – den norske modellen. Alt dette har bidratt til at vi er verdensledende i mange strategiske sektorer.

En slik posisjon gir oss de beste forutsetninger for å ta en ledende rolle i nye grønne vekstområder. Men, det forutsetter at regjeringen og Stortinget finner sammen og legger til rette for konkurransedyktige rammevilkår gjennom å ta et felles ansvar om sentrale prinsipper for norsk energi- og industripolitikk. Dette historiske veiskillet vil bestemme om Norge fortsetter å lede an for energi- og
industriomstilling.

Tilgangen til rikelig, konkurransedyktig fornybar kraft er grunnstammen for å opprettholde dagens og utvikle morgendagens industrielle muligheter for Norge. Vi stiller oss bak Energikommisjonens klare beskjed om at Norge trenger mer fornybar kraft, mer strømnett og mer effektiv bruk av energien – alt dette raskere.

Men skal vi lykkes med dette trenger vi besluttsomhet og tempo, og samtidig sikre god sameksistens med berørte lokalsamfunn og interesser. Derfor trenger vi bred politisk enighet om de lange linjene i energi- og industripolitikken.

• Vannkraften er ryggraden i det norske kraftsystemet og rammevilkårene må stimulere til investeringer i opprusting, utvidelser og økt effektinstallasjon.
• Vindkraft på land er den mest konkurransedyktige kraften for industrien og det må bygges mer, raskere. Vindkraftutbyggingen må ha god lokal forankring og urfolks rettigheter må ivaretas. Arbeidet med plan- og bygningsloven må ferdigstilles før sommeren. Forslaget til vindkraftbeskatning må endres til å bli investeringsnøytralt, og med en større andel til vertskommunene.
• Vindkraft til havs har det største kraftpotensialet, men er foreløpig dyrere. Utlysningen av første konsesjonsrunde er bra, men tempoet må opp, slik at kostnadene kommer ned og slik at Norge kan ta en ledende posisjon i leverandørindustrien for havvind.
• Norge må bevare sitt gode energisamarbeid med Europa og forutsigbarhet i organiseringen av kraftmarkedet. I tillegg må det sikres brede, konkurransedyktige og effektive ordninger for risikoavlastning til
  avkarbonisering og for utvikling og skalering av nye industrielle verdikjeder i Norge. USA, med sin Inflation Reduction Act, og EU, med sin grønne industriplan, leder an og Norge må følge etter der vi ønsker å konkurrere.

Skal vi lykkes med våre klimaambisjoner og grønne industriomstilling, og sikre grunnlaget for vår fremtidige velferd, må vi gå fra ord til handling i energi- og industripolitikken. Partene i arbeidslivet står skulder-ved-skulder. Næringslivet er klare til å investere i ny fornybar energi, gjennomføre klimakutt og utvikle nye industrielle verdikjeder. Økt tempo og økt forutsigbarhet er imidlertid en forutsetning for at investeringene skal utløses. Nå må Regjeringen og Stortinget samles og ta et felles ansvar.