– Det er en myte at vi alltid går for laveste pris

Statoils innkjøpsavdeling kjøpte varer og tjenester for 144 milliarder kroner i fjor.


<p><b>PASSER PÅ SJEKKHEFTET:</b> Pål Eitrheim, direktør for anskaffelser i Statoil, leder en avdeling som betjener behovene til 40 offshoreinstallasjoner. I tillegg til de ansatte i Norge og USA, bygger innkjøpsavdelingen nå opp ressurser i Brasil for å håndtere de store prosjektene der.</p>

PASSER PÅ SJEKKHEFTET: Pål Eitrheim, direktør for anskaffelser i Statoil, leder en avdeling som betjener behovene til 40 offshoreinstallasjoner. I tillegg til de ansatte i Norge og USA, bygger innkjøpsavdelingen nå opp ressurser i Brasil for å håndtere de store prosjektene der.

Pål Eitrheim er offisielt sett direktør for anskaffelser i Statoil, men uoffisielt kan han også kalles norsk næringslivs mektigste innkjøper.

– Jeg er opptatt av konkurranse, samtidig går vi inn i en periode der vi både skal sikre konkurranse mellom leverandører og ha et tettere samarbeid enn man har hatt historisk, sier han til E24 når han skal beskrive arbeidet fremover.

Eitrheims innkjøpsavdeling ligger under forretningsområdet Teknologi, Prosjekt og Boring (TPD) i Statoil, men på grunn av måten selskapet har organisert innkjøpene sine går alle innkjøp i konsernet gjennom Eitrheim og avdelingen hans.

Dermed har de en finger med i spillet, enten det er prosjektavdelingen som skal bestille en ny plattform, det skal leies inn en borerigg eller det er driftsdivisjonene som skal inngå en vedlikeholdskontrakt. Dette sørger for at innkjøpsavdelingen må jobbe tett med både de som bygger ut (prosjekt) og de som drifter anleggene.

Statoil mener organiseringen med et punkt for innkjøp sikrer at de får utnyttet kjøpekraften sin best mulig, samtidig gir det Eitrheim og hans avdeling en enorm innflytelse og makt over leverandørindustrien – både i Norge og utenlands.

– Det viktigste for meg har vært å se viljen og evnen hos leverandørene til å gjennomføre reelle og langsiktige forbedringer, sier Eitrheim.

Statoil har de siste månedene sanksjonert en rekke gigantiske milliardprosjekter, inkludert Johan Castberg-feltet i Barentshavet, mens man forbereder andre fase av Johan Sverdrup og utbyggingen av Carcará-funnet i Brasil. Innkjøpene og kontraktene signeres av Eitrheim.

Mesteparten havner i Norge

Statoils innkjøp svinger år for år, men holder som regel takten med konsernets samlede investeringsbudsjett.

Totalt kjøpte Statoil inn varer og tjenester for 144 milliarder i fjor, en nedgang fra 155 milliarder kroner året før. 60 prosent av innkjøpene gikk til norsk fakturaadresse (norske selskaper eller norske divisjoner av utenlandske konsern, journ.anm.).

Eitrheim ønsker ikke å gå ut med hvor mye selskapet regner med å kjøpe inn for i 2018, og henviser til investeringsbudsjettet som ble presentert på kapitalmarkedsdagen i februar. Da varslet selskapet at de ventet en økning fra 10 til 11 milliarder dollar, den første økningen siden 2014. På toppen av investeringsbudsjettet kommer innkjøp knyttet til drift og vedlikehold.

– I fjor handlet vi for 144 milliarder kroner totalt og 89 milliarder gikk til leverandører med fakturaadresse i Norge. Ser man på de siste 10 årene har vi gjort innkjøp for 1.000 milliarder kroner av norske leverandører, sier Eitrheim.

– Ser man på driftsfasen av et felt er det typisk 80 prosent av leveransene som kommer fra Norge, fortsetter han.

– Nedturen var beintøff

Pål Eitrheim og hans kollegaer blir som så mange andre innkjøpere i store konsern ofte populære eller upopulære, avhengig av hvem du spør. Mens noen leverandører kan takke dem for kontrakter som sikrer bedriftens fremtid den ene dagen, kan de bli frustrert over prisforhandlingene eller tapte anbud den andre.

Statoil har fått kritikk for måten de tildelte en rekke kontrakter til asiatiske verft da oljemarkedet nærmest kokte over rundt 2010. Statoils direktør for anskaffelser har imidlertid ikke sittet stille og har flere ganger tatt til motmæle mot en slags svartmaling av Statoil i enkelte kretser.

– Det er en myte at vi alltid går for laveste pris, sier Eitrheim, og fortsetter:

– Vi har en leverandørindustri her i Norge som er i verdensklasse, men jeg minner alle om at konkurransekraft er ferskvare – og det omfatter også oss selv.

Han lister opp en rekke grep Statoil har tatt som han mener har vært helt nødvendige de siste årene, som å velge konsepter med lavere vekt som sparer mye, gjenbruke konsepter fremfor å «finne opp hjulet» hver gang, og involvere leverandørene tidligere i prosessene. Han forklarer at subsea-utstyret som skal leveres under de nye rammeavtalene som ble inngått før jul i fjor i snitt veier 40 prosent mindre enn det som var tilfellet før.

– Nå er det viktig at vi følger oppskriften som vi vet fungerer og at vi fremover klarer å jobbe enda tettere mellom oss som kunde og leverandørene for å få til enda flere forbedringer, sier han og forklarer at de forsøker å finne balansen mellom å samarbeide tett over tid med leverandører, samtidig som de også skal konkurrere seg imellom.

Effektiviseringsprosjektene i Statoil, som ble igangsatt kort tid før oljeprisen begynte å falle, har nå pågått i snart fem år. I hele den perioden har innkjøpsavdelingen spilt en sentral rolle sammen med ingeniør- og prosjektavdelingene, for å kontroll på kostnadene som hadde steget til himmels i hele bransjen.

I denne perioden har Statoil gått fra å ville øke investeringene fra 20 til 22,5 milliarder dollar i 2014, til å droppe de planene og deretter trappe investeringsbudsjettet ned til 15 og deretter 10 milliarder dollar per år de siste to årene. Takket være noen justeringer endte fasit på 9,4 milliarder i fjor, og for 2018 har Statoil varslet at investeringene skal opp til 11 milliarder.

Pål Eitrheim peker på at aktiviteten ikke har falt tilsvarende kuttet i investeringsbudsjettene fordi forbedringer har gjort at selskapet for eksempel klarte å bore flere brønner i fjor enn i 2014 (114 mot 103 stykker) takket være forbedringer i tidsbruk og kompleksitet.

– Nedturen var beintøff for hele næringen, men vi skal ikke glemme at det andre steder var en ren bråbrems, som Brasil for eksempel. Vi har klart å komme oss raskere tilbake i Norge, sier Eitrheim, og utdyper:

– Vi har gjort bevisste valg på å forbedre oss og å satse motsyklisk. Det gjorde ikke alle. Vi borer for eksempel nå mer enn vi gjorde på toppen i 2012, med 10 færre rigger i porteføljen, sier Eitrheim.

I 2017 sanksjonerte Statoil utbyggingen av hele syv nye prosjekter og felt, inkludert Johan Castberg og Snorre Expansion. Begge disse ble lagt på is for noen år siden fordi kostnadene hadde steget til astronomiske nivåer, men med forenklede konsepter, lavere innkjøpspriser og andre tiltak realiseres prosjektene nå til betraktelig lavere priser.

– At vi har satset motsyklisk har gjort at vi har kunnet sikre oss både gode priser og løsninger i markedet, sier Eitrheim.

Saken fortsetter under annonsen.

Illustrasjonen viser hvordan Statoil brukte de 144 milliardene som gikk med til innkjøp i fjor
Illustrasjonen viser hvordan Statoil brukte de 144 milliardene som gikk med til innkjøp i fjor

Alle går ikke i samme takt

Han mener også de siste par årenes utvikling viser at norsk leverandørindustri har gjort nødvendige, og betydelige forbedringer, og at dette gir resultater:

– I årene 2015–2017 sanksjonerte vi 14 nye prosjekter. Bare i 2017 ble syv av dem sanksjonert, med estimerte investeringskostnader på til sammen 90 milliarder kroner. 70 prosent av dette går til selskaper med norsk fakturaadresse, sier han og fortsetter:

– Vi gjør ikke det fordi vi er spesielt snille, men fordi konkurransekraften til norske leverandører har blitt bedre.

DNB Markets påpekte i en analyse av TechnipFMC nylig at det virker som Aker Solutions har sikret seg de fleste kontraktene som har vært ute fra Statoil under de nye rammeavtalene, og meglerhuset stilte spørsmål ved om TechnipFMC hadde priset seg ut av mange kontraktene.

Statoils innkjøpsdirektør ønsker ikke å kommentere de to aktørene spesifikt, men sier på generelt grunnlag at «de ser forskjeller på leverandørenes evne og vilje» til å «gjøre jobben som må gjøres» innen effektivisering.

– Det er ingen uniform forbedring i bransjen og det er variasjoner og det er fortsatt potensial for ytterligere forbedringer hos norske leverandører også, men det fordrer at begge parter må tenke annerledes. Vi må jobbe for at de involveres enda tidligere, sier Eitrheim.

– Har norske leverandører kuttet prisene på selve utstyret de leverer også, eller er det når de får ansvaret får både ingeniørarbeid, innkjøp, produksjon og en del prosjektering at de er så konkurransedyktige?

– Det er nok en kombinasjon og det er flere faktorer som har spilt inn. Lav etterspørsel fra oljeselskapene har gitt lavere priser hos flere. I tillegg er det skalafordeler og gevinster i arbeidsgrensesnittet mellom oss og leverandører som gir forbedringer, sier Eitrheim og fortsetter:

– Ser man på Johan Castberg-prosjektet har norske leverandører vært tøffe i konkurransen, de har vært sultne og har kommet med gode løsningsforslag.

– Olje-Norges best bevarte hemmelighet

Når det snakkes om norsk leverandørindustri mener Statoil-direktøren at man også må huske på at det handler om mer enn ting som skjer på Vestlandet:

– Jeg har tenkt mange ganger at Østlandet er Olje-Norges best bevarte hemmelighet, sier Eitrheim. Fra møterommet på Fornebu peker han rundt seg mens han lister opp selskaper som enten har avdelinger eller hovedkontor i regionen, fra Kongsberg og Aibel, til TechnipFMC, Siemens, Aker-selskapene og mange andre.

– 30 milliarder av det vi kjøpte inn for i Statoil i fjor havnet her på Østlandet.

Mens leverandørindustrien på Østlandet har vokst seg større de siste årene, som blant annet ble vist på Subsea Valley-konferansen på Fornebu før påske, har leverandørindustrien i Nord-Norge også begynt å vokse det siste tiåret med nye felt som Snøhvit og Goliat.

I årene fremover er det ventet at flere nye felt vil kunne bidra til videre vekst på land også.

– Jeg har vært veldig opptatt av at hvis det er leverandører i Nord-Norge som kan kvalifiseres til å levere til oss, så skal de få by på alle kontrakter som er aktuelle, sier Eitrheim, og roser organisasjonen PetroArctic for deres innsats.

– Vi ser jo nå at Aker Solutions skal bygge brønnrammene til Johan Castberg-feltet i Sandnessjøen. Jeg mener jo dette og andre eksempler viser at vi ofte undervurderer hvor store lokale forgreninger oljenæringen har i Norge, utover de mest kjente.

– Derfor blir jeg også litt motløs når noen går ut offentlig og tror vi bare kan skru av olje-bryteren i norsk økonomi, uten at det vil få store konsekvenser.

– Er det nok aktivitet og felt i Nord-Norge per i dag til at en leverandørindustri kan blomstre og leve av det i regionen?

– Det er fortsatt mye å gjøre i Barentshavet og målet vårt er jo å gjøre flere funn, og vi begynner å få et bra volum. Samtidig som vi tror vi skal gjøre flere funn, er det også klart at det trengs flere funn for å gi nok aktivitet og som bransje mangler vi jo også store utbygginger å ta fatt på etter 2025 slik situasjonen er nå, sier Eitrheim.

– Samtidig vil jeg understreke at det ikke er noe som tilsier at vi ikke skal gjøre nye funn.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

På forsiden nå