Forfatter om Islands oljefeber: - Det er galskap

- Oljedebatten på Island er overfladisk og naiv. Det finnes ingen kritiske stemmer, sier Andri Snær Magnason.

SAMFUNNSKRITIKER: Andri Snær Magnason var svært kritisk til aluminiumsindustriens inntog på Island. Drømmen om olje bringer frem de samme mekanismene, mener Magnason.
SAMFUNNSKRITIKER: Andri Snær Magnason var svært kritisk til aluminiumsindustriens inntog på Island. Drømmen om olje bringer frem de samme mekanismene, mener Magnason.

- Folk er blendet av troen på at olje og gass er en rask vei til rikdom. Det finnes ingen skikkelig debatt rundt en fremtidig oljenæring på Island, sier Andri Snær Magnason til E24.

I 2006, ennå to år før den økonomiske kollapsen på Island, ga han ut den sterkt samfunnskritiske boken «Draumalandid - en selvhjelpsbok for en skrekkslagen nasjon».

Nå er det de som drømmer om et «islandsk oljeeventyr», som får gjennomgå.

Som E24 skrev denne uken hersker det oljefeber i vårt naboland. Med en oljepris på godt over 100 dollar fatet, setter ferske geologiske undersøkelser som kan tyde på at det også finnes olje og gass på islandsk sokkel, fart i håpet.

Samfunnsrefser

Men forfatter Magnason tilhører ikke dem som mener fremtiden ligger i oljen.

I Draumalandid beskriver Magnason et Island som dels er grådig, dels er desperat etter fornying og dels lar seg blende av oppmerksomheten internasjonale industrikonserner gir dem.

Etter samfunnsrefserens syn lot ordførere og rådmenn på Island seg nærmest bestikke til å gi selskaper som Alcoa og Norsk Hydro tilgang på billig kraft. Prisen islendingene måtte betale var oppdemming av elver i noen av de største uberørte naturområdene i Europa.

Nå ser Magnason konturene av det samme overfor oljeindustrien.

- Islendingene har tydeligvis ikke lært noe av hverken boken hans, eller systemkollapsen i 2008?

- Du endrer jo ikke noe med å skrive en enkelt bok, sier Magnason.

(Under ligger en en trailer for filmen basert på boken Draumalandid. Artikkelen fortsetter under filmsekvensen).

Skjønnhetskonkurranse

Håpet om å finne olje på kontinentalsokkelen nord for Island har satt igang de samme prosessene som da tungindustrien rettet sitt blikk mot Island, ifølge Magnason.

Ordførere, rådmenn og andre samfunnstopper i kommunene driver en skjønnhetskonkurranse for å sikre seg basevirksomhet for en fremtidig oljenæring, mener han.

- Det er galskap. Små kommuner slåss om å legge planer for en fremtid som oljehovedstaden på nordkysten. De håper ikke bare å skulle bli en base for islandsk oljeaktivitet, men også for norsk aktivitet i sonen rundt Jan Mayen. Myndighetene i Reykjavik er derimot svært passive, sier Magnason.

Forfatteren forteller om den lille bygda Thorshavn - med drøyt 400 innbyggere - på nordøstkysten, som nå har utarbeidet planer for en kjempehavn. Det er også lagt opp til en flyplass med to rullebaner med internasjonale dimensjoner.

- Det minner om de tullete planene som verserte for en tid tilbake, da kinesere ville kjøpe store områder i det som i praksis er en ørken, for å bygge hotell der, sier Magnason.

Les også: Byr på 0,3 prosent av Island

- Ingen kritiske røster

Oljedirektør Hermann Gudmundsson i bensinstasjonkjeden N1 er på sin side blant dem som har store ambisjoner.

- Siden vi har så liten befolkning, vil selv et lite oljefunn gi svimlende inntekter for Island. Et funn som Statfjord på norsk sokkel, vil gi helt eventyrlige inntekter for Island, sa Gudmundsson til E24 denne uken. Gudmundsson har kalt ferske seismikkresultater for «århundrets nyhet».

Magnason trekker frem to årsaker til at det er få kritiske røster rettet mot oljeplanene.

For det første er det ennå langt frem til oljeeventyret eventuelt blir en realitet. Derfor preges debatten i første rekke av dem som ser muligheter for Island som oljenasjon.

Videre setter han det i sammenheng med mediebildet.

- Islandske media har slitt med lønnsomheten de siste årene, og har ikke ressurser til å drive grundig og dyptpløyende journalistikk rundt oljespørsmålet. De kan ikke sette av en eller flere journalister til å jobbe med kritisk journalistikk over en lengre periode, sier Magnason.

Isteden hentes det mye inspirasjon fra Norge.

- Islendingene ser på Norge som en rollemodell, men de kritiske røstene derifra når ikke helt frem hit, sier han.

En av de få som har pekt på de mulige miljøproblemer med islandsk oljeaktivitet er tidligere miljøvernminister Kolbrún Halldórsdóttir fra partiet De Grønne.

- Det ble en veldig pinlig affære. Ledelsen i partiet - altså de grønne - gikk ut og unnskyldte henne. Senere endte det med at hun ikke ble gjenvalgt til Alltinget, sier Magnason.

- Trenger vi oljen?

Magnason mener det bør stilles spørsmål ved om Island egentlig trenger å hente opp oljen som eventuelt ligger utenfor landets kyst.

- Island har to prosent av hele verdens fiskeressurser. Vi har utømmelige mengder billig energi og vi har en stor turistsektor. Hvis dette ikke er nok for en så liten nasjon som oss, må jo konklusjonen bli at jorden ikke klarer å håndtere syv milliarder mennesker, sier Magnason.

STORSELGER: Boken Dreamland, eller Draumalandid på islandsk, er trykket i 12 opplag, og har solgt 20.000 eksemplarer på Island. Som altså har en befolkning på 300.000 mennesker.
STORSELGER: Boken Dreamland, eller Draumalandid på islandsk, er trykket i 12 opplag, og har solgt 20.000 eksemplarer på Island. Som altså har en befolkning på 300.000 mennesker.

Samtidig skjønner han at de små lokalsamfunnene på nordkysten ser seg om etter nye muligheter. Mange av de små bygdene har forfalt jevnt de siste tiårene.

- Jeg skjønner at folk ser seg om etter nye muligheter, at de drømmer om en ny start. Men etter mitt syn er de for ukritiske til hva oljenæringen eventuelt kan gjøre for dem, sier Magnason.

Les også:

På forsiden nå