«Gulljakten» på havbunnen kan bli et mareritt for havet

Det jubles for store mineralforekomster på Norges havbunn som bare «må» utvinnes. Utvinning av mineralene kan imidlertid gi økte utslipp og ødelegge det myldrende livet der – et artsmangfold større enn iregnskogen. Denne skattkista har vi ikke råd til å miste.

Tidligere i august skrev forskningssjef i SINTEF, Lars Sørum, i en kronikk i E24 at «undersjøiske mineralforekomster må utnyttes om verden skal elektrifiseres». Sørum tror også at mineralutvinning på havbunnen kan gi store inntekter til statskassa. Men det spørs om de overgår kostnadene. Mineralutvinning på flere tusen meters dyp vil bli ekstremtdyrt og krever store inngrep i naturen på havbunnen som kan ødelegge livsviktige økosystemer. Dermed settes de godene vi får av havet i dag, som mat, oksygen, medisiner og naturopplevelser, i fare.

Det er også øredøvende stille i Sørums kronikk om de enorme mulighetene som finnes i en sirkulær økonomi, hvor gjenbruk av metaller blir sentralt. Dette er forunderlig, da det nettopp er SINTEF som sammen med NTNU og FNs særorganisasjon for arbeidslivet som har vist at sirkulære grep i verdensøkonomien vil øke antallet arbeidsplasser med 2,5 prosent innen 2030 – sammenliknet med en fremtid der verden fortsetter med «business-as-usual». Det er langt flere jobber enn det som Sørum skisserer kan ligge i havbunnsmineral-industrien.

Prisen av økte utslipp

De negative konsekvensene for natur og klima er han heller ikke så opptatt av. Kunnskapen om livet langt under havoverflaten er nesten ikke-eksisterende. Hele 95 prosent av havets leveområder er ukjent for oss mennesker. De negative konsekvensene av å gå i gang med brutal gruvedrift nå kan bli enorme, med tap av verdifull natur som spiller en nøkkelrolle i havets økosystemer. Ikke nok med at fisk, krepsdyr, sjøpattedyr og andre dyregrupper settes i fare, store mengder karbon som ligger lagret på havbunnen risikerer også å bli frigjort. Er ikke hele hensikten at metallene skal gå til energiomstilling for å få ned utslippene? Her kan vinninga gå opp i spinninga, eller kanskje til og med gjøre ting verre.Karbon som blir virvlet opp fra havbunnen forårsaker nemlig enda mer havforsuring og svekker havets evne til å ta opp klimagasser fra atmosfæren, noe som forsterker klimaeffekten på land. Hvordan karbonregnskapet blir for gruvedrift på havbunnen er det ingen som vet helt sikkert, men å bulldoseseg gjennom store bunnområder er neppe klimavennlig.

Enorme konsekvenser for store områder

Videre skriver Sørum at øystaten Fiji er trolig det eneste landet i verden som har større mineralforekomster enn Norge. Det er riktig, men den store forskjellen er at Fiji har innført et tiårig forbud mot mineralutvinning på havbunnen mens Norge har startet en åpningsprosess. Fiji frykter for at store ødeleggelser, med tap av uerstattelig dyreliv og leveområder, blir resultatet dersom en går i gang med utvinning med dagens svake kunnskapsnivå. Realiteten er at mineralutvinning på havbunnen er brutal gruvedrift over enorme havområder. Her hjemme er utredningsområdet hele to ganger Norges landareal, noe som tilsvarer 30 prosent av de totale havområdene våre.

Gigantselskaper sier nei

Ekspertene i Havpanelet til Erna Solberg sier at utvinning av havbunnsmineraler kan være i konflikt med FNs bærekraftsmål, og Verdensbanken sier at verden ikke er klar for denne industrien. Fiji, EU-parlamentet, 550 havforskere, Norges Fiskarlag og en lang rekke miljøorganisasjoner går enda lenger. Vi krever stopp i mineraljakten på havbunnen. Også de store globale selskapene BMW Group, Samsung SDI, Google og Volvo Group krever et midlertidig globalt forbud mot utvinning av havbunnsmineraler fram til det er bevist at det kan gjøres på en måte som sikrer en effektiv beskyttelse av det marine miljøet. Nå bør norske selskaper gjøre det samme, for å sende et sterkt signal til politikerne om at vi ikke kan risikere havets helse og maten det gir oss.

Løsningen er sirkulær

Estimatene for hvor store mengder mineraler verden trenger til å gjennomføre det grønne skiftet er usikre, og sprikende.WWF sier ja til det grønne skiftet og til elektrifisering, men vi kan ikke løse klimakrisen ved å forverre naturkrisen. I stedet for å gå løs på noen av de mest sårbare delene av havene våre for å finne nye metaller, må vi ha et paradigmeskifte fra dagens bruk-og-kast-samfunn til en sirkulær økonomi. Det vil ikke bare gi flere arbeidsplasser, men også skåne kloden vårfor store naturinngrep og klimautslipp. For at dette skal skje,må materialgjenvinningen økes betraktelig. Vi må også satse på innovasjon i produktdesign for å redusere metallbehovet ogi tillegg redusere dagens enorme overforbruk. Hva hadde vi gjort om det ikke fantes mineraler på havbunnen? Vi hadde neppe bare avlyst det grønne skiftet uten videre.

Gull og gråstein til våre etterkommere?

Havene våre er i krise på grunn av temperaturøkning,forsuring, overfiske og tap av leveområder, forurensing og forsøpling. I stedet for å legge til ytterligere stressfaktorer, må vi jobbe for å beskytte og restaurere havet slik at vi sikrer et sunt hav for fremtiden. Hva er det vi skal overlevere til våre barnebarn? En klode med gull, kobber og gråstein sammen med et dødt hav? Eller skal vi gi dem en verden i balanse der et sunt og friskt hav kan gi oss mat, medisiner, oksygen oggrønn energi i overskuelig framtid?

Jeg tror vi alle vet hva som er mest verdifullt