Store kobberutslipp fra lakseoppdrett: – Alternativene er også skumle

Økende fokus på kobberutslipp de siste årene har ført til at bruken av andre miljøgifter, som man vet lite om, er på vei opp.

Lakseoppdretterne har i lang tid brukt kobber i anleggene for å hindre at de gror igjen, eller at det som gror der blir mer fristende å spise for rensefisken enn lakselusen.

Forsker Bjørn Einar Grøsvik ved Havforskningsinstituttet (HI) er både bekymret for den tradisjonelle kobberbruken, men også økt bruk av nye erstatningsstoffer man vet for lite om.

– Kobber er giftig for disse organismene og har derfor blitt brukt som antigromiddel i mange år, men dette fører også til utslipp av kobber til miljøet, sier han.

Utslippene er så store at HI forventer negative effekter på livet i sjøen rundt anleggene. Nå har HI oppsummert tilgjengelig kunnskap om utslipp av kobber, og i tillegg begynt å se på hvilke miljøeffekter det har på blåskjell.

– «Blør» ut fortløpende

Ikke alle oppdrettsanlegg bruker kobber, men hos de som gjør det, kan en impregnert sirkelmerdsirkelmerdInnhegning i sjøen for oppbevaring av oppdrettsfisk (med diameter på 50 meter) ha så mye som 400 kilo kobber på seg.

– Noe av kobberet «blør» ut fortløpende, mens de største utslippene skjer når noten blir spylt ren: ved første spyling kan i verste fall hele 80 kilo bli spylt løst, sier Grøsvik.

Siden et oppdrettsanlegg består av flere sirkelmerder, kan spyling forårsake flere slike pulser hver gang slik behandling blir gjort.

Dette kobberet fordeler seg enten i vannsøylen eller synker ned på bunnen.

– Vi vet foreløpig ikke hvor stor andel som synker og hvor mye som blir oppløst i vannsøylen.

Men Grøsvik er tydelig på at spyling med kraftig vannstråle er hovedutfordringen når det gjelder kobberutslipp:

– Hver gang en kobberimpregnert merd blir spylt så kommer det en kraftig puls med utslipp. Slike pulser bør vi unngå, sier han.

Kobberet kan samle seg opp over tid, og føre til at sjøbunnen under og rundt fiskeoppdrettsanlegg inneholder høye konsentrasjoner. For høyt kobberinnhold gjør at antall arter som lever under anleggene blir redusert.

– Samtidig utgjør bunnfaunaen en viktig økosystemtjeneste, og det er viktig å opprettholde denne for å kunne drive med langsiktig drift på lokaliteter, sier Grøsvik.

Skumle alternativer

De siste årene har det blitt mer fokus på problemene med kobber, derfor har andre stoffer også blitt tatt i bruk. Siden 2017 har erstatningsstoffer som tralopyril og sinkpyrithion økt.

Men kunnskapen om miljøeffekter av de nye stoffene er også liten.

– Alternativene til kobber er også skumle, sier Grøsvik.

Han påpeker at tralopyril er en miljøgift, og han er bekymret både for miljøeffektene generelt, men også hva som tas opp i laksen som skal spises.

– Det er viktig at risikoen knyttet til bruk av disse stoffene blir vurdert slik at midlene som skal erstatte kobber ikke blir nye miljøutfordringer. Også her bør en dokumentere eventuell spredning av spyling, sier forskeren.

– Hvorfor har man ikke undersøkt dette tidligere?

– Det har ikke vært så lett å få informasjon fra næringen om stoffene som brukes, forklarer Grøsvik.

Han tilføyer imidlertid at stoffene må ha vært godkjent av Miljødirektoratet.