GLAD LAKS? Bare død laks følger strømmen, men bare død laks kan bli mat. Fra Salmars foredlingsanlegg på Frøya.

Regjeringens lakseskatt har fått politisk lus

Spørsmålet er hvem som har skylden. Og hvor vi går herfra.

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Regjeringen var nok forberedt på bråk da de lanserte grunnrenteskatten, men hadde neppe sett for seg en folkeaksjon i flere kystkommuner: Vanlige folk med #laksebaron på T-skjorten, kraftige protester fra både deler av LO og rødgrønne lokalpolitikere.

Er det en grådig stat som vil slakte en lønnsom næring og sende råstoffet ut av landet? Eller en pengesterk og grådig bransje, delvis eid og kontrollert fra utlandet, som nok en gang forsøker å presse gjennom sin vilje i det norske folkestyret?

Det er som å spørre om en lakseburger er laks eller burger.

Den er begge deler.

Å nøste opp i en stadig mer teknisk debatt kan føles som å forsøke å telle antallet laks i en oppdrettsmerd fra kanten. En permittering er ikke en permittering – og en laks er ikke en laks, som en professor skrev i herværende avis.

Når over 1.000 arbeidstagere har fått varsel om permittering, er det dramatisk. Eller er det bare «same procedure as last year»? Det er slett ikke noe nytt at foredlingsbedriftene permitterer de ansatte i perioder fordi tilgangen på rosa råstoff blir skrinnere. Ja, så vanlig er dette at fiskeriforedling har et langt gunstigere regelverk for permittering enn resten av næringslivet. Dermed kan en større del av kostnaden sendes videre til statskassen, mens de ansatte fortsatt beholdes i virksomheten.

Og den mye omtalte normprisen som bransjen reagerer så kraftig mot? Er det en bransje som finner på stadig nye påskudd for å slippe unna høyere skatt, eller dumme finansbyråkrater i Oslo som rett og slett ikke forstår næringen? (og attpåtil trolig drikker kaffe latte med soyamelk, æsj!)

Igjen, det er både en burger og laks.

Næringen vil selvfølgelig i utgangspunktet ikke betale mer skatt, men har nå flyttet skytset til innretningen av lakseskatten. Ingen tørr å inngå langtidskontrakter med hverken foredlingsbedrifter eller butikker. Årsaken er rett og slett at normprisen vil bety at du skattlegges før «børsverdien» av selve laksen (ja, det finnes). Men den reelle salgsprisen kan være langt lavere. Da taper bedriften penger.

På den annen side: Man kan si mye om Finansdepartementet. Og tro meg, som tidligere statsråd har jeg tatt noen av mine mest fargerike og fornærmende adjektiver i bruk. Men faglige idioter, er de ikke.

Det kompliserte systemet med normpris er foreslått av en grunn: for å unngå skattetilpasning. Hvis oppdrettsselskapet selger laksen til en lav pris til en foredlingsbedrift i samme konsern, kan de få fordeler. Den høye særskatten på oppdrettsdelen blir lavere, mens overskuddet til foredlingsbedriften blir høyere.

Det er gunstig for bedriften, men dårlig for statskassen fordi, som finansministeren helt riktig påpeker: det er ikke grunnrenteskatt på fiskeriforedling.

Men noen burde også gi ham en kvikk innføring i ideen bak verdikjeder.

Oppdrettslaks er for lengst blitt en slags kulturkamp i Norge. En gang i tiden fikk man den beste oppdrettslaksen på fine gourmetrestauranter i Oslo. Nå er produktet – som i store deler av verden forbindes med ren, norsk natur – i ferd med å bli en kulturell markør. For dem som ikke spiser oppdrettet laks.

Om ikke annet, kan kanskje den opphetede debatten bidra til å styrke regjeringspartienes urbane profil.

Jeg kan selvfølgelig være preget av at jeg nettopp har satt til livs en middag med norsk oppdrettslaks, men jeg synes skyttergravene er skadelige.

Oppdrettsnæringen er et norsk eksporteventyr, bygget opp fra intet av gründere og entreprenører som få hadde tro på. Men det er i dag en gigantisk milliardbransje hvor mange av eierne er utenlandske.

Det er både en av næringene vi faktisk kan leve av etter oljen, og en næring som må reguleres og styres stramt for ikke å underminere sin egen verdiskaping.

Det betyr ikke at laksebransjen skal få ture frem som de vil, og det betyr på ingen måte at de skal få diktere sine egne skattevilkår. Men det betyr at noen praktiske justeringer av skatten bør være både ønskelig og mulig.

Støyen i Den store laksedebatten kan lett overskygge at det faktisk har vært stor bevegelse i saken. I 2019 klarte oppdrettsnæringen å få forslaget om grunnrenteskatt lagt i en skuff. Nå forstår alle at et nytt skatteregime kommer.

Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran minnet i NRKs Politisk Kvarter om noe kjedelig, men viktig: Hovedtrekkene i skattepolitikken bør ha bred, politisk forankret. Det er et godt utgangspunkt.

Så vil jeg gjette på at noen diskuterer om ikke spørsmålet om normpris bør adresseres før høringsfristen er over. Det er tross alt et mindre spørsmål i den store sammenhengen.

Som en laksepølse i slaktetiden.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om