Selv om alle er enige om at fisken tilhører fellesskapet, er det dyp uenighet om virkemidlene. Det minste Stortinget må samle seg om, er at virkningene av en ny kvoteordning blir grundig undersøkt, skriver politisk redaktør Eirin Eikefjord. Bildet er fra lofotfisket utenfor Svolvær.

Ingar Storfjell
Kommentar

Enorme verdier er fordelt mellom noen få baroner. Norsk fiskeripolitikk stinker

Den blir neppe særlig bedre med litt flikking på kvotesystemet.

  • Eirin Eikefjord
    Politisk redaktør i Bergens Tidende
Publisert:

Tenk deg at de selskapene som investerte i plattformer på 80-tallet fikk salgsrett til all fremtidig olje fra norsk sokkel.

Litt sånn har det vært med fisken i havet, iallfall ifølge de argeste kritikerne.

Siden det er fisk vi skal leve av etter oljen, blir spørsmålet stadig mer relevant: Hvem skal eie fisken vår?

Det riktige svaret er at ressursene tilhører det norske folk, i fellesskap.

Det er dette som er kjernen i norsk fiskeripolitikk. Men i praksis er enorme verdier fordelt mellom noen få kvotebaroner. Og slik ser det ut til å fortsette.

I en fersk rapport slakter Riksrevisjonen norsk fiskeriforvaltning.

  • Eierskapet samles på stadig færre hender.
  • Det har skjedd en massiv overføring av rikdom og ressurser til store selskaper.
  • De små, lokale fiskemottakene langs kysten blir stadig færre.
  • Økte priser hindrer rekruttering, og gjør det krevende for unge å etablere seg.

For 15 år siden eide de største trålselskapene 25 prosent av den totale kvoten. I dag kontrollerer de 80 prosent, ifølge Klassekampen.

Den mest alvorlige kritikken fra Riksrevisjonen er at kvotesystemet utfordrer viktige fiskeripolitiske prinsipper – uten at det noen gang er blitt skikkelig utredet.

Torsdag 30. april legger næringskomiteen på Stortinget frem sin dom over regjeringens nye fiskerimelding. Den avklarer hvem som skal få fiske, og hvor mye.

I mars trakk Ap, Sp og SV seg fra samtalene med regjeringen. MDG og Rødt var ikke engang med.

Det gir ikke akkurat løfter om tverrpolitisk løsning og radikalt annerledes fiskeripolitikk.

Fiskeripolitikken har splittet alt som er mulig å splitte: politiske fløyer, Høyesterett i plenum, rederlag og kystfiskere.

Et tydelig ideologisk skille preger debatten: Venstresiden vil markere at fiskeriressursene tilhører fellesskapet, høyresiden er opptatt av å gi næringslivet stabile rammevilkår.

Den store fiskerikrangelen går langt tilbake i tid, og startet for alvor tidlig på 2000-tallet.

Fiskerinæringen var i dyp krise. Etter flere tiår med overkapasitet og frislipp, var det enighet om å øke effektiviteten og redusere antallet fartøyer. Spørsmålet var hvordan.

Daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) skulle fikse saken for Bondevik II-regjeringen. I samråd med næringen jobbet han frem et kompromissforslag – den såkalte Strukturkvoteordningen.

Daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) jobbet frem et kompromissforslag sammen med næringen – den såkalte Strukturkvoteordningen. Målet var å øke effektiviteten og redusere antallet fartøyer i flåten.

Fiskekvoter fordeler totalmengden fisk som kan tas opp av havet. Strukturkvotene åpnet for å slå sammen kvoter, slik at samme mengde fisk ble fisket av færre båter.

Dermed ble rettighetene til store mengder fisk fordelt på færre hender – uten noen tidsbegrensning. Noen kalte det et ran, andre snakket om voldtekt.

I september 2005 ble det rødgrønn regjering, og fiskeriminister Helga Pedersen (Ap) satt en stopper for evige kvoterettigheter. I 2007 ble alle kvoter begrenset til 25 år – også de som ble tildelt før innstrammingen.

Torskereder Eivind Voldstad gikk til søksmål mot Staten ved Fiskeri- og kystdepartementet. Han mente innstramningen var i strid med forbudet mot tilbakevirkning i Grunnloven. Saken gikk helt til Høyesterett i plenum, hvor rederen tapte knepent mot staten (9–8).

Dette historiske sveipet viser mest av alt at fiskerikvoter er både komplisert og betent.

Fiskeriminister Helga Pedersen (Ap) satt en stopper for evige kvoterettigheter. I 2007 ble alle kvoter begrenset til 25 år. Det førte med seg et søksmål som gikk helt til Høyesterett i plenum i 2013.

Sunde, Helge

Den nye kvotemeldingen inneholder en rekke komplekse innretninger, som trålstige og samfiskeordninger og kvoteutleie.

Men grunnleggende sett handler dette om eiendomsretten til en lukrativ matressurs.

Det er ikke en enkel øvelse å finne en balanse mellom stabile rammebetingelser og god ressursforvaltning.

Dårlige løsninger gir risiko for maktkonsentrasjon, overfiske eller overkapasitet. Jo lenger en ordning blir praktisert, desto vanskeligere er den å reversere. Problemene forsvinner ikke med litt flikking på kvoteordningen. Og uansett system, åpner det seg alltid et smutthull.

Derfor er det sjokkerende at dette komplekse konglomeratet av kvoteregler aldri er blitt skikkelig utredet.

Nærings- og fiskeridepartementet har verken utredet konsekvensene av endringer i forkant, eller vurdert hvordan de har påvirket fiskeriene i etterkant, ifølge rapporten fra Riksrevisjonen.

Selv om alle er enige om at fisken tilhører fellesskapet, og at den bør skape gode og trygge arbeidsplasser langs kysten, er det dyp uenighet om virkemidlene.

Men det minste Stortinget må samle seg om, er at virkningene av en ny kvoteordning blir grundig undersøkt.


Kommentaren er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Her kan du lese mer om

  1. Fiskeri

Flere artikler

  1. Riksrevisjonen retter alvorlig kritikk mot fiskeripolitikken

  2. Betalt innhold

    Ministeren vil ha flere jobber i fiskeri og havbruk

  3. Akva Group vant kontrakt verd 100 millioner kroner

  4. Annonsørinnhold

  5. Tidligere fiskeriministre vidt uenige om slaktebåt-sak: – Dramatisk at han grep inn

  6. Betalt innhold

    Her ligger offshorebåtene og venter på oppdrag