Det er lett å snuble i amerikanernes subsidiefelle

Det er lett å snuble når det gjelder amerikanernes massive subsidiepakke, IRA. Enten man er utenriksminister eller land.

Det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Da utenriksminister Anniken Huitfeldt for en tid tilbake besøkte London, var USAs massive, nye subsidiepakke for grønn næringsutvikling et tema. Men da utenriksministeren snakket om I-R-A, med trykk på hver bokstav, vakte det en viss oppsikt.

IRA er som kjent en nordirsk paramilitær gruppe som ikke minst britene har erfaring med. Konflikten i Nord-Irland er kjent som «the troubles». Alvorlig som dagens handelspolitiske konflikter er, har vi et godt stykke igjen dit.

Huitfeldts samtale handlet om IRA – Inflation Reduction Act – og det uttales som om det var et navn. På et møte i Europautvalget kunne utenriksministeren, til humring fra de deltagende stortingsrepresentantene, rydde all tvil om uttale til side.

Den amerikanske pakken skal fremme grønn omstilling og utslippskutt. I praksis er det vedtatt en gigantisk subsidiepakke til amerikansk næringsliv. Staten er tilbake – and it’s loaded with cash. 369 milliarder dollar over en tiårsperiode.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg, heter det.

I flere år har det gått en debatt i Europa om hvorvidt vi skal ha en mer aktiv næringspolitikk.

I omtrent like lang tid har EØS-avtalens statsstøtteregler vært en skyteskive i Norge: et hinder for god, gammeldags industribygging med statlige midler.

Så hva skjer når USA ikke bare kommer på banen, men feier de andre til side som en sumobryter i en lilleputtliga?

Full panikk i EU.

Og heftig møtevirksomhet i det norske statsapparatet.

Nå bygges det opp forventninger til hvordan Norge skal svare.

Regjeringens støtteparti SV har krevd at Norge må gjøre som USA. De har fått full støtte i Klassekampen fra parhestene Jørn Eggum i Fellesforbundet og Stein Lier-Hansen i NHO-foreningen Norsk Industri. Også Yara har meldt seg på. Selskapet sier til E24 at Norge ikke nødvendigvis bør kopiere USA, men egentlig er budskapet det stikk motsatte: Norge bør gjøre som USA.

Blant næringspolitikere på Stortinget er IRA den store snakkisen, og den ble ikke mindre etter at EU kom med første del av sitt svar: I forrige uke slaktet de en hellig ku og myket opp statsstøtteregelverket for grønn næringsutvikling (se faktaramme).

Flere deler av EUs svar kommer fortløpende. I dag kom EU-kommisjonen med sine forslag til to rettsakter som danner grunnlaget for EUs grønne industrielle giv.

I motsetning til gjeldstyngede europeiske land, har Norge mange penger på konto. Bare i fjor fikk staten inn 1144 milliarder kroner mer sammenlignet med året før.

Samtidig er amerikanernes gavepakke vanskelig å overgå.

Ta Freyr som eksempel. Selskapet har allerede fått 4 milliarder kroner i garantier og lån til byggingen av batterifabrikken «Giga Arctic» i Mo i Rana. Nå vil de ha mer.

Bedriften, som er notert på New York-børsen, skal også bygge en tilsvarende gigantfabrikk i USA. For hver battericelle de produserer der, vil de få en direkte produksjonsskattekreditt på 35 dollar per kilowattime, skriver Finansavisen.

Hvis fabrikken i Nord-Norge hadde ligget i USA, ville det gitt en skattekreditt på nesten 9 milliarder kroner i året, hevder bedriften. Det er bare litt mindre enn hele budsjettet til det norske Forskningsrådet.

At dette vil trekke investeringer til USA behøver man ikke å være professor i økonomi for å forstå.

Foreløpig har regjeringens svar vært nøkternt avventende, for å si det forsiktig. «Vi vurderer også egne virkemidler i møtet med IRA og EUs respons til denne.» som utenriksministeren sa det på møtet i Stortingets Europautvalg.

I regjeringen er det sterk skepsis til å kaste seg på det næringsminister Jan Christian Vestre har kalt et subsidiekappløp. Regjeringen viser til sitt grønne industriløft og milliardforpliktelsene som ligger der.

Dessuten må friske midler komme fra den samme pengesekken som andre gode formål, og regjeringen har gjort et stort poeng av at de vil holde igjen på pengebruken.

Men det er også dyp skepsis til om skattesubsidier og store, nye satsinger med med direkte støtte til bedriftene, er riktig medisin. Selv der det har vært mulig med direktestøtte innenfor EUs statsstøtteregelverk, har Norge ofte holdt igjen. Vi har ikke konkurrert om «å gi mest subsidier i gjerningsøyeblikket», som én formulerer det.

Det er en smart tilnærming. Selv når bedriftene banker på døren med NHO, LO og stortingspartier på slep.

Eller kanskje særlig når bedriftene banker på døren med NHO, LO og stortingspartier på slep.