Dragsuget

Følg pengene, heter det. Og da går strømmen på helt lovlig vis ut av landet og til attraktive skatteparadis.

«Show me the money!»

I filmen Jerry Maguire står Cuba Gooding jr. med telefonen i hånd, kroppen svaiende i takt med rytmene fra en eller annen hip hop-sang, og roper til Tom Cruise i den andre enden. Vis meg pengene!

Det er lettere sagt enn gjort hvis vi flytter oss fra filmverden midt på 90-tallet til den globaliserte markedsøkonomien i dag.

For kapital er som vann. Den kan ta forskjellige former og flyte fra et område til et annet. Alt for å minimere regningen som går til statskasser rundt om i verden.

På tross av fremgang i det internasjonale arbeidet mot aggressiv skatteplanlegging, blant annet i regi av organisasjonen OECD, er problemet omfattende og trolig økende.

Norge har vært en aktiv pådriver, men bykset nylig 20 plasser opp på en internasjonal rangering over land som legger til rette for finansielt hemmelighold. Hovedforklaringen er at arbeidet med et register over reelle rettighetshavere tar lang tid.*

SSB meldte i mai i år at antall konsern med tilhørighet i skatteparadiser har økt med 78 prosent de senere år.

E24 har i en serie artikler avslørt at eiendomsmarkedet i Dubai brukes til å plassere verdier fra lyssky og kriminell aktivitet. Flere nordmenn har eiendom i emiratet. Få av dem har oppgitt det til ligningsmyndighetene.

Eiendomsmarkedet i Dubai skjuler penger fra både narkotika, våpenhandel og – litt pussig i denne sammenhengen – falske gitarkurs som har fått støtte fra den norske statskassen.

Gjennom eiendomsmarkedet kan verdens Tony Sopranoer skjule kapitalen i et emirat som riktignok utveksler finansiell informasjon med flere land, inkludert Norge, men ikke har et sentralt og åpent eiendomsregister.

Pengene kommer fra globaliseringens mørke avkroker hvor gangstere, oligarker og svindlere skor seg. Det er et stort problem både økonomisk og moralsk.

Samtidig er det virkelig store pengene i spill et helt annet sted – i gråsonene mellom det rent kriminelle og det helt lovlige, men uønskede.

Skatteomgåelse er ulovlig, mens skatteplanlegging er lovlig – og i mange tilfeller både greit og akseptert.

Problemet oppstår når skatteplanleggingen blir aggressiv og systematisk utnytter hull i de forskjellige landenes skattesystemer. Kombinasjonen av manglende koordinasjon, store skattehull og en globalisert økonomi, er en oppskrift som fører hundrevis av milliarder over til land eller områder med lav eller null skatt.

Hvis eiendomsmarkedet i Dubai er den mørke avkroken, er dette aktivitet i skyggen. Delvis åpent, delvis skjult.

Aggressiv skatteplanlegging er en verden av flernasjonale selskaper, pengestrømmer, myriader av datterselskaper, skatteparadis, konsulenter og – overraskende for mange – helt vanlige industriland.

Det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Et illustrerende eksempel er manøveren som kalles “Double Irish Dutch Sandwich”. Det høres ut som et pirrende tips fra samlivssidene til VG+, men er en klassisk måte å flytte overskudd til lavskattland på.

Økonom Steinar Juel i tenketanken Civita beskriver det i et notat.

• En svært forenklet versjon er at et amerikansk, multinasjonalt selskap vil selge noe i for eksempel det britiske markedet. De oppretter derfor et selskap der som står for markedsføring og kundeservice.
• Samtidig har de flyttet de immaterielle rettighetene (for eksempel patenter) til et selskap i skatteparadiset Bermuda.
• Det er opprettet et salgsselskap i Irland som får pengene fra salget i UK, i praksis så mye av overskuddet som mulig. Det gjøres gjennom for eksempel internprising.

Men pengene er fortsatt ikke i Bermuda ... Gjennom å opprette to nye selskaper i henholdsvis Irland og Nederland, og utnytte regelverket i både EU og USA, vil overskuddet kunne flyttes på en slik måte at det til slutt ender i skatteparadiset. Uten at det utløser beskatning i noe land.

En rekke selskaper benytter seg av aggressiv skatteplanlegging. Juel bruker Apple som eksempel, mens sosialdemokratene Marianne Marthinsen og Maria Wahlberg bruker Ikea i sin bok Rødt Lys.

Ikea, som ble skapt i smålandsk idyll i det svenske folkhemmet, har gjennom skattegrep blitt en myriade av selskaper som later til å være satt opp for å minimere beskatning. Som forfatterne skriver lakonisk: «Ikea eier ganske enkelt ikke retten til å vise sin egen logo.»

Der høyre- og venstresiden normalt diskuterer skatt så det ryker, er det rørende enighet om behovet for å bekjempe aggressiv skatteplanlegging. Praksisen gir tapte inntekter, uheldig skattekonkurranse og urimelige konkurransevilkår for nasjonale aktører.

I en stadig mer digital økonomi, vil problemet trolig bli stadig større. En nettgigant som selger annonser for milliarder av kroner i Norge, kan allikevel ha en skattbar aktivitet som bare er en bitte liten del av dette.

Både Civita og sosialdemokratene fremhever de samme løsningene. Noen av dem vil kreve enda flere omdreininger i krevende internasjonale prosesser som av natur går tregt. Andre kan innføres av Norge alene.

Et av de mest interessante forslagene kommer fra organisasjonen Publish What You Pay. Det kalles omvendt kredittfradrag og innebærer at bedrifter som flytter overskuddet til land med lavere skattesats også får lavere skattefradrag i Norge for utgifter betalt til morselskap i utlandet.

Den norske skattedebatten tar ofte fyr, men samtidig går vi glipp av milliarder av kroner på grunn av aggressiv skatteplanlegging.

Hvor stort beløpet er for Norge, er notorisk vanskelig å beregne, men Wahlberg og Marthinsen gjør et forsøk i sin bok.

De anslår at staten kan ha tapt rundt 10 milliarder kroner i 2015. Det er kanskje «bare» et landbruksoppgjør, men det er store penger også i verdens rikeste land. Jeg har sett oppslag om SKATTESJOKK som dreier seg om langt, langt mindre.

*Undertegnede var statsråd og næringsminister i forrige regjering og hadde dermed også et ansvar for denne fremdriften.