Carmen Reinhart i intervju med E24: Etter 800 år har vi fortsatt ikke lært av finanskrisene

Den globale gjelden er fortsatt svært høy, og mer privat gjeld må bygges ned for å få veksten i gang igjen, sier Carmen Reinhart til E24.

Før de fleste finanskriser de siste 800 årene har man sagt det samme:

«Denne gangen er det annerledes.»

Dette var en av konklusjonene i professor Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs bok fra 2009, «This Time is Different: Eight Centuries of Financial Folly».

Boken beskriver hvilke faktorer som fører til finanskriser, og hva som vanligvis skjer etter krisene: at banker reddes, offentlig gjeld vokser, regjeringer strammer inn, veksten stopper opp. Som regel tar det mange år å rydde opp.

Ved inngangen til 2017 står verden overfor den største offentlige og private gjeldsbyrden noensinne, og mange sentralbanker har satt renten til null eller negativt for å stimulere økonomien.

Dette hemmer global vekst, ifølge professor Carmen Reinhart, som er professor ved Kennedy School of Government ved Harvard University i Massachusetts.

– Gjeldsoverhenget har konsekvenser for veksten, sier Reinhart til E24.

– Lite gjeldsnedbygging

For å legge grunnlag for ny vekst i Europa og verden, må man bli kvitt gjelden som har bygget seg opp under og etter krisen, særlig i privat sektor. Denne gangen har ikke dette skjedd i tilstrekkelig grad, sier hun.

– For privat gjeld har vi ikke sett den gjeldsnedbyggingen vi vanligvis ser etter kriser, sier Reinhart.

– Hvis du går tilbake til den norske krisen i 1987 eller den svenske krisen i 1991, eller andre tidligere kriser fra før andre verdenskrig, ser du at etter kriser får du en virkelig fæl periode. Du får dype resesjoner, men også en mye mer aggressiv privat gjeldsnedbygging, sier hun.

Mangelen på avskrivninger og tilstrekkelig gjeldsnedbygging i finansindustrien har ødelagt for gjenopprettingen av kreditt, mener hun.

– Dette er spesielt akutt i Europa, i motsetning til USA hvor du hadde en fæl periode med tvangssalg, sier Reinhart.

Det er flere grunner til at det ikke har skjedd denne gangen, sier hun. Noen land, som Japan, frykter at gjeldssanering kan føre til kraftig resesjon på kort sikt. I Europa er situasjonen komplisert fordi kreditorene og skyldnerne tilhører samme pengeunion, og kreditorene har mye makt, sier hun.

Høyeste gjeld noensinne

Det internasjonale pengefondet, IMF, har anslått at gjelden globalt er på sitt høyeste nivå noensinne, på 152.000 milliarder dollar. To tredjedeler av dette er privat gjeld.

– Det er ikke overraskende, sier Reinhart.

Slik mener professoren og forfatteren at det store bildet ser ut for global gjeld:

• Høy offentlig gjeld i utviklede økonomier
  
• Høy privat gjeld i utviklede økonomier
  
• Høy gjeld (av relativt ny dato) i fremvoksende økonomier
  

Tror Kina bidro

Dagens situasjon begynte med vekst i eiendomsmarkedene og privat gjeld, ifølge Reinhart.

Trolig ble gjeldsoppbyggingen også delvis drevet av at Kina kjøpte store mengder amerikanske statspapirer i perioden før finanskrisen i 2008, noe som bidro til å holde rentene i USA og verden lavere enn de ellers ville ha vært, sier hun.

– Jeg tenker på utenlandske sentralbankers kjøp som QE Zero (QE = programmer for kvantitative lettelser, populært kalt «pengetrykking» journ.anm.). Før QE1 og QE2 i USA hadde vi QE Zero, fordi den kinesiske sentralbankens kjøp var faktisk større enn det USAs sentralbank gjorde, sier Reinhart.

– Du hadde denne betydelige kraften som holdt rentene lave, og så legger du til reguleringene og heller avslappet tilsyn. Ideen om at eiendomsboomen ville vare evig er ikke uvanlig i en slik situasjon, det er del av «denne gangen er det annerledes»-syndromet, sier hun.

– Gammelt fenomen

Første runde av krisen handlet om privat gjeld, deretter handlet det om offentlig gjeld, sier Reinhart, som gjør et unntak for land som Japan, Hellas og Italia som også hadde høy offentlig gjeld før krisen.

– Veksten i offentlig gjeld er neste runde. Du får en større finanskrise, og økonomien går inn i en lengre nedgang, sier Reinhart.

– Dette er ikke unikt ved denne krisen. Det er et gammelt fenomen, det faktum at private tap blir sosialisert, sier hun.

Noe lignende skjedde da Chile overtok bankenes gjeld på 1980-tallet, og da Sør-Korea under Asia-krisen på 1990-tallet garanterte for gjelden som industrikonglomeratene hadde tatt opp, sier hun.

Mulige løsninger

Det er ikke lett å bygge ned dagens gjeld, særlig ikke for land med høy gjeld og liten mulighet til å styrke økonomien ved økt pengebruk, mener hun. Mange sentralbanker har tatt uvanlige virkemidler i bruk, noe som ikke er nytt.

– Spesielt i perioder med ekstra høy gjeld har uortodokse verktøy blitt tatt i bruk også av industrilandene, sier Reinhart.

Ett slikt verktøy er såkalt «finansiell undertrykking», reguleringer og tiltak som skal gjøre gjelden lettere å betjene blant annet ved å holde rentene lavere enn inflasjonen.

– Dette var spesielt politikken etter andre verdenskrig, sier Reinhart.

Økt inflasjon er et annet verktøy, men dette har vist seg vanskelig å få til i land som Japan, sier hun.

– Jeg tror guvernør Kuroda (Japans sentralbanksjef) ville holdt en flere dager lang fest hvis Japan hadde lyktes med å få en ordentlig, sterk vekst i inflasjonen, sier Reinhart.

Frykter ny krise

I det siste har Italia vært sentrum for Europas bekymringer, med en banksektor som sliter med råtne lån og penger som flyttes ut av landet. Så langt preges Europa av utsettelser, og i 2017 er det valg i Frankrike og Tyskland.

– Jeg tror innfallsvinkelen er at man vil vente til de valgene er over før man tar en ordentlig krise. Jeg overdriver poenget mitt nå, men det er klart at det vi ser nå er utsettelser, ikke løsninger, sier Reinhart.

– Du kan ikke utelukke en ny krise, sier hun.

– Bør folk være bekymret over de lave rentene og den høye globale gjelden?

– I det store bildet, ja. Det er sjelden verdens ende, ikke sant, men dette vil innebære fremtidige skatter, på en eller annen måte, sier Reinhart.

Tøft for pensjoner

Hvis for eksempel Japan lykkes i å øke inflasjonen, så vil det fungere som en skatt, sier hun. Men ultra-lave eller negative renter gjør også folks pensjoner mindre verdt, og det kan føre til politisk turbulens, mener Reinhart.

– For regjeringers låneopptak er det (lave renter) gode nyheter, sier hun.

– Men for utgiftene utenom balansen gjør det ting mye verre, for pensjoner med vedvarende negative renter har et problem, sier hun.

Noen av Reinharts kommentarer denne høsten antyder at verden trolig vil klare å streve seg videre, uten nye store finanskriser. Men enkelte land, som Italia, Portugal og Hellas, har mindre handlingsrom enn tidligere, mener hun.

– De fleste større økonomier kan streve seg videre, men jeg tror det blir vanskeligere for de mer marginale tilfellene, for de har ikke mer ammunisjon, og velgernes tålmodighet er slutt. Flere år uten vekst krever sitt, sier Reinhart.