THAT’S WHAT FRIENDS ARE FOR: Russlands Vladimir Putin og Kinas Xi Jinping under møtet i Beijing før åpningen av OL.

Russland får ryggdekning fra Kina

Mens forholdet mellom Vesten og Russland har gått fra dårlig til verre, har forholdet mellom Vladimir Putin og Xi Jinping blitt stadig varmere.

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Under pandemien skal Russlands president, Vladimir Putin, ha blitt nærmest besatt av å holde smitten unna. Derfor var en av spekulasjonene om det seks meter lange bordet han brukte under møtet med Frankrikes Emmanuel Macron, at det skyldtes smittehensyn. Tja. En mer sannsynlig forklaring er at russernes sterke mann ville få Macron til å se liten og puslete ut. I så måte var det hele særs vellykket.

Kontrasten til møtet med Kina kort tid før, var påfallende.

Ved starten av OL møtte Putin Kinas mektigste leder siden reformatoren Deng Xiaoping (noen sier siden selveste formann Mao), president Xi Jinping. Her var det hverken gigantiske møtebord eller to meters avstand, bare et tilsynelatende hjertelig møte mellom to statsledere.

Budskapet kunne ikke vært tydeligere.

Kina har senere støttet Russlands «legitime sikkerhetsinteresser». De har for ordens skyld også bedt om «tilbakeholdenhet» i den pågående konflikten, ifølge China Daily, en engelskspråklig avis med tette bånd til kommunistpartiet. Det er en litt annen tone enn den vi vanligvis hører fra Kina, nemlig at andre land bør holde seg unna staters indre anliggender. Folkerettslig er det liten tvil om at utbryterfylkene er ukrainske.

Russland er arvtageren til en fallert supermakt, og sliter på sikt med både synkende befolkning og en nokså ensporet økonomi. Men de er også en stormakt med betydelig slagkraft, ikke minst militært. Kina er derimot en stormakt på vei opp. Et stadig nærmere forhold mellom de to vil bli svært viktig de neste tiårene – en slags omvendt versjon av en av den kalde krigens store vendepunkter: Nixons «rapprochement» med Kina.

Kina og Russland er ikke allierte historisk sett, men snarere konkurrenter.

De fleste husker Richard Nixon som skandalepresidenten som måtte gå av på grunn av Watergate. Sammen med den legendariske diplomaten og utenriksministeren Henry Kissinger, sto han også for en av den kalde krigens dristigste diplomatiske manøvre. Han reiste til Kina for å møte formann Mao og slo slik en kile mellom Beijing og Moskva. Kina og Sovjet delte en lang grense og hadde utkjempet en de facto krig, og Nixon og Kissinger forsto at interessemotsetningene var viktigere enn at de begge var kommunistiske.

Kina og Russland er ikke allierte historisk sett, men snarere konkurrenter. Det er åpenbare spenninger mellom de to, og ingen tror at deres nasjonale interesser er i «harmoni», for å bruke et begrep det kinesiske kommunistpartiet er svært glad i.

Men de som leter etter tegn til en ny type kald krig, denne gangen med Kina i førersetet mot Vesten og USA, vil finne mye stoff i det sino-russiske forholdet.

Les også

Russland har et viktig pressmiddel: Gass til Europa

Forholdet til Kina kan også dempe konsekvensene av vestlige sanksjoner. Etter sanksjonene i 2014, økte handelen mellom Russland og Kina. Landet er nå den største eksportdestinasjonen for russiske varer.

Som jeg skrev i en tidligere kommentar, var det påfallende da det delvis statseide, russiske gasselskapet Gazprom skrøt av rekordhøy dagseksport til Kina, samtidig som Russland ble anklaget for å drive storpolitikk med gasseksporten. Nå som konflikten har eskalert, og Tyskland gjør alvor av sin trussel om å hindre videre fremdrift for gassledningen Nord Stream 2, vil utviklingen av russisk eksport bli interessant å følge.

Det er for lengst slutt på trenden med stadig sterkere økonomisk globalisering. Snarere snakkes det nå om økonomisk frakobling hvor særlig Kina og USA vil forsøke å fristille sine respektive økonomier mer fra hverandre.

Under den kalde krigen var handelen mellom Sovjet og USA minimal. Kina og USA er derimot store handelspartnere. Globale verdikjeder går på kryss og tvers. Hvis du vil ha et eksempel, ta en titt på Apples iPhone som ligger i lommen din. Se etter stikkordet Kina.

Optimister har hevdet at økt globalisering og økonomisk integrasjon vil redusere sjansene for konflikt. I stedet har handelspolitikk blitt nok et verktøy i konflikten. Handel er – og har alltid vært – storpolitikk, ikke bare økonomi. Vi bare glemte det i et historisk lykkelig øyeblikk.

Pandemien har gjort sitt for å forstyrre de globale verdikjedene. Uavhengig av dette er det tegn til det som kalles «the great decoupling», den store frakoblingen. Kina kan for eksempel ikke leve med at Taiwan er så dominerende i produksjonen av halvledere (semicondoctours) så lenge de også er en alliert av amerikanerne. USA er bekymret for at integrerte verdikjeder gjør dem sårbare for kinesisk press.

Hvorvidt en slik økonomisk frakobling er realistisk, er det delte meninger om. At det er en politisk ambisjon på begge sider, vil få å bestride.

Konflikten i Ukraina og Russlands folkerettsstridige anerkjennelse av to utbryterfylker, er slik sett et faretruende omen.

Man kan lett gå seg vill i historiske paralleller. Noen har trukket frem München-forliket med nazistenes Tyskland. Et like interessant sted å starte er Marokko-krisen som i ettertid ble lest inn i den lange opptakten til første verdenskrig.

Men historien gjentar seg aldri, hverken som tragedie eller farse. Allikevel står vi trolig midt oppe i en større omkalfatring av styrkeforholdet mellom Vesten og resten.

Det er vanskelig å lese Ukraina-konflikten uten det for øye.

Rettelse klokken 21.38. Erstattet «integrerte kretser til bruk i trådløs teknologi» med den norske oversettelsen av semicondoctours: halvledere.

Publisert:
Gå til e24.no