DA OG NÅ: Køer foran bensinpumpene i New York under energikrisen i 1979.

Et nytt politisk jordskjelv

Forrige tiår med dype energikriser ga oss høyrebølgen. Hva får vi nå?

  • Torbjørn Røe Isaksen
    Torbjørn Røe Isaksen
    Samfunnsredaktør
Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Lederen i Det internasjonale energibyrået (IEA) advarer mot en energikrise som kan bli verre enn på 70-tallet, melder NRK fra tyske Der Spiegel.

Tankene går tilbake til de turbulente 70-årene, rammet inn av dype energikriser i 1973 og 1979, begge ganger knyttet til krig og politisk uro i Midtøsten.

Ved 70-tallets inngang levde Vesten fortsatt i det styringsoptimistiske etterkrigsregimet med den sterke og store stat som ledesnor og ideal.

Ved tiårets utgang gikk vi inn i høyrebølgen.

RADARPAR: Storbritannias statsminister Margaret Thatcher og USAs president Ronald Reagan ble høyrebølgens spydspisser og ikoner.

«The winter of discontent» – misnøyens vinter – ble den kalt i Storbritannia, etter et sitat fra Shakespeare, selvfølgelig. Misnøyen i 1978–79 var knyttet til streiker, men bakteppet var høy inflasjon, høy ledighet og økonomisk mismot.

I 1979 kastet Margaret Thatcher arbeiderpartiregjeringen og innledet sin økonomiske snuoperasjon.

I USA kalte demokratenes president, Jimmy Carter, det for «the malaise» – en nedstemthet som følge av mangel på fremtidstro. Ronald Reagans traff folk som var redde for jobben, og måtte stå i uendelige bensinkøer, bedre: «Resesjon er når naboen mister jobben, depresjon er når du mister jobben og bedring er når Jimmy Carter mister sin.»

I Norge gjorde Høyre, med Erling Norvik og Kåre Willoch i spissen, et kanonvalg og tok over regjeringsmakten i 1981.

Men noen unntak, som Frankrike, var høyrebølgen en politisk, ideologisk og økonomisk reformbølge som skyllet over hele den vestlige verden.

Høyrebølgen hadde flere årsaker, inkludert en reaksjon mot de såkalte 68ernes radikale frigjøringsprosjekt. Men først og fremst ble den stående som en økonomisk reformbølge.

For folk flest var høyrebølgen et oppgjør med et system som ikke fungerte: med byråkrati, kontroll og en økonomisk politikk som famlet.

Folk møtte en vegg av kraftig prisstigning, energikriser, høy ledighet og svak vekst. Stagflasjonen var ødeleggende for folks tillit til de rådende, økonomiske doktrinene.

Høyrebølgen bød på noe nytt og friskt. Liberale reformer skulle «roll back the frontiers of the state», som Thatcher sa, og gi frihet til individer og næringsliv.

HØYREBØLGEN: Høyrebølgen hadde to ansikter. Kåre Willoch, statsminister for Høyre, men også Gro Harlem Brundtland, statsminister for Arbeiderpartiet.

Høyre-bølgen med stor bokstav varte frem til Gro Harlem Brundtland tok over statsministerposten i 1986, men høyrebølgen fortsatte.

Margaret Thatcher skal ha kalt sosialdemokraten Tony Blair og hans reformerte Labour for «min største bragd». Willoch kunne ikke helt si det samme om erkemotstanderen Gro, men det var i realiteten hun som førte den liberale reformpolitikken videre.

Endringen illustreres tydelig i Arbeiderpartiets snuoperasjon knyttet til den i dag så brennbare energipolitikken. Våren 1989 hadde regjeringen Brundtland lagt frem et lovforslag som skulle styrke den politiske styringen av sektoren, men etter valget fremmet den borgerlige Syse-regjeringen en ny energilov bygget på markeds- og konkurranseprinsipper.

Høyst overraskende valgte Arbeiderpartiet å akseptere og videreføre markedsvendingen. Partiet var på vei bort fra sin egen styringstradisjon.

De siste tretti årene har en eller annen variant av markedsvennlig politikk vært normen i vestlige land. Men som på 70-tallet, er det ting som peker i retning av at vi kan stå foran et nytt politisk linjeskifte.

Høyrebølgen var et politisk svar på en styringspolitikk som ikke fungerte lenger. I dag er det markedsløsningene som er etablerte, og protestene retter seg mot dem.

Man kan like det eller ikke, men de store debattene i vår tid kretser ikke rundt hvordan staten kan bli mindre. Snarere preges ordskiftet i Vesten av krav om en mer aktiv stat, mens det andre hovedsporet legger mer vekt på kultur enn på økonomi.

  • Den kulturelle debatten handler, litt enkelt sagt, om det briten David Goodheart kaller «anywheres» og «somewheres». Det er diskusjoner om røtter eller føtter, nasjonalstaten, identitet og fellesskap. I den grad den er økonomisk, er det i favør av en mer aktiv stat for å bøte på globaliseringens skyggesider.
  • Den økonomiske debatten preges også av krav om mer stat, eller i det minste en mer aktiv stat. Enten for å bekjempe ulikhet, for å hjelpe folk flest, gjennomføre klimapolitikk eller av hensyn til sikkerhetspolitikken.

Vi skal ikke overdrive de historiske parallellene til 70-tallet, men kombinasjonen av økonomisk uro og mistillit til systemet, skaper ofte politiske omveltninger. Og lite tyder akkurat nå på at de etablerte, moderate folkepartiene klarer å fange opp misnøyen. Snarere taper de oppslutning i Europa.

Slik sosialdemokratiet på 80-tallet hadde sin frihetsdebatt for å svare på utviklingstrekk i samfunnet, og høyresidens politiske ideologer måtte tegne kartet på nytt etter den store verdenskrigen, krever dagens utfordringer en grunnleggende nytenkning.

Gamle ideer kan leve videre om de fornyes. De dør derimot som dogmer.

Les også

RØE ISAKSEN: Putin, historien og den hellige jord

Les også

RØE ISAKSEN: La dem spise ... demokrati

Les også

RØE ISAKSEN: Oppskriften på en ny migrasjonskrise

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Margaret Thatcher
  2. Tony Blair
  3. Kåre Willoch
  4. Gro Harlem Brundtland
  5. 70-tallet
  6. Inflasjon
  7. Streik

Flere artikler

  1. Grip krisen

  2. Politikken kommer

  3. 50 år med penger og politikk

  4. Historien har stått opp fra de døde. Og den er forbannet

  5. Litt mindre brems