KJENNER PÅ KRISEN: Medlemmer av den stadig voksende bevegelsen «Fight for 15», som kjemper for å heve minstelønnen i USA, demonstrerer utenfor McDonalds i Chicago.

Foto: Espen Rasmussen VG
Kommentar

Kommentar:  Hva er galt med den amerikanske økonomien?

Dette må gjøres, uansett om det blir Trump eller Clinton som får oppdraget. 

Publisert:

Høyresiden i USA har lenge klaget på lav vekst i kjølvannet av finanskrisen. De sammenligner gjerne dagens situasjon med den økonomiske utviklingen på 80-tallet. Den gangen ble en lavkonjunktur (Reagan-resesjonen) fulgt av en kraftig økonomisk oppgang, mens denne gangen har økonomien brukt lang tid på å hente seg inn igjen.

Men situasjonen nå og da kunne ikke ha vært mer forskjellig. Den gang var problemet for høy offentlig pengebruk og for høy inflasjon—delvis som følge av uvettig pengepolitikk fra sentralbankens side.

Det som utløste den økonomiske krisen vi har sett det siste tiåret var for høy privat pengebruk som følge av en periode med høyt gjeldsopptak i privat sektor. Denne utviklingen ble til dels muliggjort gjennom for lav inflasjon—delvis som følge av Kinas inntreden i verdensøkonomien (noe som holdt prisveksten i sjakk) og delvis som følge av en feilaktig forståelse fra sentralbankens side (som trodde at lav inflasjon var et tegn på en stabil og bærekraftig økonomisk utvikling).

Løsningen på en krise a la den man så på 80-tallet er innstramminger i offentlig sektor og innstramminger i pengepolitikken for å dempe inflasjonen. Dette kombinert med strukturelle reformer for å få fart på aktiviteten i privat sektor.

Løsningen på krisen vi har sett det siste tiåret er økt offentlig pengebruk og økt offentlig lånopptak for å kompensere for den sviktende pengebruken i privat sektor. I en slik situasjon er det gunstig og ofte nødvendig med økte offentlige investeringer.

Gunstig fordi det er gratis for staten å låne penger (renten på offentlige gjeldspapirer faller i depresjonslignende kriser). Gunstig også fordi det er et etterslep av offentlige investeringer på en rekke områder, inkludert vedlikehold og konstruksjon av veier, broer, jernbanelinjer, flyplasser, sykehus, skoler etc. Offentlige investeringer vil øke framtidens produktive kapasitet og være et gode for hele befolkningen.

Nødvendig fordi staten må kompensere for den økte sparingen og den reduserte pengebruken i privat sektor. Om dette ikke skjer, kan man utløse en dyp depresjon a la det man så på 30-tallet.

Nå er det slik at de fleste industriland har berammet budsjettpolitikken på en slik måte at staten vil øke sine budsjettunderskudd betydelig i en krise fordi skatteinntektene faller samtidig som utbetalinger av arbeidsledighetstrygd (og andre stønader) øker. Økte budsjettunderskudd betyr økt offentlig gjeldsfinansiering, noe som bidrar til å føre friske penger inn i økonomien.

Selv om det er riktig med betydelige budsjettunderskudd i en depresjonslignende krise, er det ikke dermed sagt at staten kan fortsette med utstrakt underskuddbudsjettering (og lånefinansiering) over tid. Det er viktig å ta hånd om den langsiktige budsjettutviklingen.

Her svikter den økonomiske planen til Trump. I kjent høyrepopulistisk stil, ønsker han å bruke mer penger samtidig som han vil senke skattenivået. Det vil føre til enda større budsjettunderskudd i årene framover, på toppen av de økte kostnadene knyttet til en aldrende befolkning.

Planen til Clinton er sånn sett bedre . Tiltakene hun skisserer opp vil finansieres gjennom økte skatter. Problemet er at hun i liten grad sier noe om hvilke offentlige inntekter som må til for å finansiere framtidens økte offentlige utgifter knyttet til den aldrende befolkningen. En edruelig budsjettretorikk vil forklare for velgerne at også middelklassen må regne med høyere skatter i framtiden.

Et punkt der kandidatene i utgangspunktet har hatt ulike syn er i handelspolitikken. Bill Clinton var i sin tid pådriver for den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA og Hillary Clinton har tidligere gitt sin støtte til stillehavslandsavtalen TPP. Under påtrykk av grasrotbevegelsen til Bernie Sanders, samt høyrepopulismen til Donald Trump som også appellerer til en del arbeiderklassevelgere, har hun moderert sitt syn på amerikansk handelspolitikk. I dag taler hun for et strengere handelsregime og stiller seg skeptisk til TPP.

Noe av dette kan riktignok være valgflesk, og ting hun ikke ønsker å følge opp dersom hun vinner. Faren ved den handelspolitiske retorikken vi ser i dag, er at det kan skifte det åpne klimaet som tidligere har rådet i USA.

Trump og Sanders har delvis rett i sin kritikk av dagens åpne økonomi. Det er helt klart deler av befolkningen som er tapere i denne utviklingen. Det gjelder spesielt arbeidere i tradisjonell industri og andre som bor og arbeider i tradisjonelle industriområder. Det gjelder også andre yrker som direkte konkurrerer med utenlandske varer og utenlandsk arbeidskraft.

Globalisering har en tendens til å presse ned inntekter i visse næringer og for visse yrkesgrupper. Og internasjonaliseringen av produksjonslivet har bidratt til nedskalering av sysselsettingen i den tradisjonelle industrien, selv om den teknologiske utviklingen også har mye med dette å gjøre. Industriproduksjonen i USA har økt, men antall arbeidsplasser har falt som følge av automatisering.

De som føler seg forbigått og fremmedgjort i den nye amerikanske økonomien utgjør en gruppe mennesker som har liten sympati for etablerte politiske og økonomiske krefter. Mange av disse har stemt på Trump og Sanders i nominasjonsvalget.

Likeledes har betydelige deler av tusenårsgenerasjonen falt på utsiden av utviklingen. De var uheldige nok til å avslutte utdannelse under den økonomiske krisen, et tidspunkt da det var mangel på gode jobber. Dette har ført til at mange unge og godt utdannede mennesker ikke har kunnet leve opp til sitt potensiale.

Det er nettopp denne gruppen velgere som i stor grad ga sin støtte til Bernie Sanders. De legger skylden på Big Business og Wall Street for den økonomiske utviklingen og ønsker et regime-skifte i forhold til reguleringer av næringsliv generelt og finansvesen spesifikt. De ønsker en politikk som i større grad ivaretar interessene til studenter, også de som kommer fra familier med lavere inntekt.

I møte med dagens økonomiske utvikling preget av globalisering, automatisering og forskjeller i kompetanse og utdanningsnivå, både nasjonalt og globalt, vil det være noen vinnere og noen tapere. Det som er viktig for å skape legitimitet om markedsøkonomi og etablerte samfunnsinstitusjoner er å sikre at større deler av befolkningen blir inkludert. Tiltak her kan være omskolering for arbeidere i nedskalerte næringer og stønader i perioder der folk ser etter ny jobb.

Med tanke på framtidens deltagere i det økonomiske livet er investeringer i innbyggernes humankapital avgjørende. Dette dreier seg om tilgang på gode helsetjenester for hele befolkningen, finansiering av studier også for folk som kommer fra familier med lav inntekt, og generell satsing på kunnskap og utdanning.

For at alt dette skal være mulig, samtidig som man tar hensyn til framtidens budsjettmessige inndekningsbehov, må skattenivået opp. Dette gjelder ikke bare USA, men de fleste av industrilandene som gjennomgår en lignende demografisk utvikling. Dette trenger ikke nødvendigvis bli en demper på innovasjon og investeringsvilje hvis det gjøres i forbindelse med fornuftige skattereformer.

Skattepolitikk

Omfattende skattereform er nødvendig både av hensyn til effektivitet og rettferdighet. Man kan gjerne kutte i bedriftsskatten, for å bedre konkurranseevnen, men man bør samtidig styrke andre offentlige inntektskilder. Ut fra rettferdighetshensyn bør man søke å skattlegge lønnsinntekt og kapitalinntekt noenlunde likt. Og ut fra effektivitetshensyn kunne man foreslått å opprette en føderal forbruksskatt (merverdiavgift), framfor dagens lappeteppe av ulike skattesatser fra delstat til delstat.

Inntektsskatt og forbruksskatt er to sentrale inntektskilder for staten. Og disse bør forenkles. De fleste fradrag bør fjernes og man bør innføre et allment og stort bunnfradrag for å sikre progressivitet i bunn av skattesystemet.

Helsereform

Republikanerne har vært innbitte motstandere av demokratenes helsereform (Obamacare) helt fra starten av. Da Bill Clinton var president på 90-tallet gikk Hillary Clinton i bresjen for sin egen helsereform (Hillarycare), noe som gjorde henne svært upopulær blant politikere og velgere på høyresiden.

Konservative amerikanere mener det nasjonale helsesystemet fungerte godt før Obamacare. Sannheten er at USA bruker nesten dobbelt så stor andel av bruttonasjonalprodukt på helse som det vi gjør i Norge. Faktisk er det slik at offentlig sektor i USA brukes nesten like mye på helse som det offentlig sektor gjør her (som andel av BNP). Private kostnader kommer på toppen av det.

Hvis man hadde klart å reformere helsevesenet i USA ville det kunne frigjøre muligens 6-7 prosent av bruttonasjonalprodukt. Eller for å si det på en annen måte: Man kunne ha økt BNP med 6-7 prosent. Omfattende helsereform burde derfor vært høyt prioritert. Av ulike grunner er amerikanske folkevalgte lite villige til å ta tak i dette. Noen er uvillige av ideologiske grunner, mens andre ser det som lite realistisk å gjennomføre en altomfattende reform på dette området. Istedenfor omfattende helsereform får man lappeteppelovforslag av typen Obamacare som kommer som nye lag med reguleringer på toppen av et allerede komplisert og lite effektivt system.

Hva slags politikk vil vi se framover?

Hva kan vi forvente av den økonomiske politikken i neste presidentperiode? Dersom Hillary Clinton vinner, vil vi sannsynligvis se en pragmatisk tilnærming i handelspolitikken og et sterkere sosialpolitisk fokus, med ønske om å styrke studiefinansiering og gjøre det lettere for familier å få barn. Likevel er det viktig å huske at Clinton er konservativ i norsk forstand, så de store grepene vil nok utebli.

Skulle Trump mot all formodning vinne, er det uvisst hva som vil skje. Han har hatt en tendens til å skifte standpunkt med jevne mellomrom. Han vil slite med å samarbeide med både demokrater og republikanere i Kongressen, som jo er der politikken faktisk vedtas. Trumps retorikk vil kunne bidra til økte gnisninger internasjonalt med fare for handelskriger. Han vil sannsynligvis bidra til en mindre stabil global utvikling for den neste fireårsperioden og vil sånn sett være en fare for verdensøkonomien (og verdensfreden).