Forsyningskrisen som truer selv julenissen

Varer kommer ikke frem til jul. En ny spillkonsoll kan det ta år å skaffe seg. Familiebilen kan komme etter babyen. Logistikkproppene i verden er arven etter pandemien.

Husker du da containergiganten “Ever given” satt fast som en sommerpropp i Suezkanalen, og blant annet forsinket leveringen av sykler og dekk til Norge?

Vi trodde vi hadde et problem da. Men det strandede kjempeskipet var bare toppen av isfjellet – og et potent symbol på hva som var i vente.

For verden står nå i en logistisk trafikkork uten like. Varer kommer sterkt forsinket frem dit de skal. Om de når frem i det hele tatt. Treplank til terrassen er svinedyr. Brødposer til butikkene står fast i containere.

Og kanskje må du vente til våren for å få tak i barnesykkelen eller grafikkortet til poden. Samtidig som familiebilen dere bestilte kommer lenge etter den nye babyen.

Og Playstation 5 fra julenissen? Glem det. Med mindre du er villig til å bla opp en månedslønn for en brukt en på Finn.

Det er mulig å forstå litt av de kompliserte flaskehalsene som nå bremser verden. Vi kommer tross alt fra en helsekrise med inngripende smittevernregler. Folk og land, havner og anlegg ble stengt ned.

Da er det ikke bare å slå på en lysbryter når ansatte igjen entrer fabrikkporten og kontorlokalet. Det tar tid å få maskiner, rutiner og mennesker opp i femtegir igjen.

Spesielt fordi verdensøkonomien er så tett sammenvevd. En Mercedes skrudd sammen i Stuttgart er prisgitt utallige presist ankomne og kvalitetssikrede deler fra en rekke land. Bilen blir ikke klar om en eneste underleverandør svikter.

Og selv energikrisen er mulig å forstå. Under pandemien stupte investeringene i olje og gass. Når så folk flest igjen tar bilen til tante eller flyr med venner til Mallorca, klarer ikke energiprodusentene å følge opp.

For vind, sol, batterier og hydrogen er det dessverre fremdeles altfor lite av til å dekke fossiltomrommet. Og når heller ikke oljekarteller, fraktrutene eller været står oss bi, går prisene i taket.

De fleste vil nok likevel innrømme at forsinkelsene og proppene og priseksplosjonene alt har pågått lenger enn det var mulig å forutse.

Blant annet fordi mange ennå ikke har fått vaksineskudd i armen. I nord bremses vaksineringen av skepsis, i sør av tilgangsmangel. Dermed stopper stadig grenser og smittevernregler den frie flyten av varer og transportarbeidere.

Skip, lastebiler og containere er også fremdeles vanskelige å flytte på. Varer hoper seg opp. Utenfor Los Angeles eller kinesiske Shenzhen ligger containerskip i ukekøer før de slipper i havn. Loser i Kina må fortsatt i karantene mellom hvert oppdrag.

Samtidig har corona også gjort oss langt mer digitale. Nå forventes det at en skjerm kan fikse det meste. Selv bestemor fant ut at sokker og matvarer levert rett på døren er beleilig.

Og da trengs stadig flere sjåfører og spesialiserte fraktruter. På en klode der vi alt har kvittet oss med mange lagre, og gjerne produserer varene først ved bestilling. Før vi sender de gjennom kritiske flaskehalser i verdensomspennende forsyningskjeder.

Det er heller ikke enkelt å helle tannpastaen tilbake på tuben. Bare spør bensinkøende briter. De sliter med å lokke Brexit- og virusflyktende polske sjåfører tilbake til øyriket. Krystof har alt funnet seg til rette som lærer i Gdansk.

Koordinerte internasjonale tiltak for å løse flokene er også mangelvare. Samtidig florerer stadig ymse straffetoller. De gryende tendensene til handelsproteksjonisme tok slett ikke slutt da president Trump motvillig slepte seg ut av Det hvite hus.

Vil det bli bedre? Åpenbart. Sakte vil verden finne tilbake litt av rytmen. Vareboomen vil roe seg. Det er grenser for hvor mange turjakker og hodelykter vi har plass til innerst i skapet.

Samtidig lokker fly, teater og restaurant – alt vi ble nektet under pandemien.

Men fremdeles kan det bli verre før det blir bedre. Noe vil det også ta lang tid å riste av seg. For eksempel kan den ekstreme mangelen på mikrobrikker bare løses opp gjennom årelange, enorme milliardinvesteringer.

For nå er appetitten på disse avanserte minihjernene som får mobiler, biler og tusenvis av duppeditter til å fungere ellevill. På få år er snakkende høyttalere og minihjerner som skrur av motoren ved et rødt trafikklys blitt allemannseie.

Lenger frem kan forsyningsproblemene og energikrisen i dag også utløse mer trøbbel. Tenk bare på hva sterkt klimaskadelige gjenåpnede kullkraftverk verden over gjør med global oppvarming.

Eller på hva skyhøye strømpriser kan bety for maten. Gjødselprodusenter som norske Yara har alt stengt ned en rekke energisultne anlegg. De er ikke lønnsomme med dagens skyhøye gasspriser.

På sikt kan det utløse en global matmangel. Eller i det minste enda dyrere familiemiddager. For fattige som alt bruker store deler av lommeboka på mat, kan hverdagen bli enda tøffere.

I det hele tatt ligger ikke pandemiens sluttregning på bordet ennå. Langt ifra. Selv uten nye mutanter er vi ikke kvitt de økonomiske konsekvensene. Arven vil henge med oss lenge.

Og ta det for gitt at en god del barnebarn får den oktoberbestilte julegaven først i januar denne gang. Julenissen kan få et forklaringsproblem.