Putin står ikke alene

Vi kan lett la oss blende av vårt eget verdensbilde.

Sett fra Norge kan det se ut som om hele verden har reist seg i høylytt protest mot Russlands aggressive invasjon av Ukraina.

Da FN, i en ekstraordinær sesjon tidlig i mars, stemte over en resolusjon som fordømte Russlands folkerettsstridige invasjon, var det bare fire enslige land som støttet Putin: Syria, Nord Korea, Eritrea og Hviterussland.

Syrias diktator, al-Assad, kan takke Russland for at han fortsatt sitter med makten etter landets blodige borgerkrig. Hviterussland er i praksis et russisk lydrike. Eritrea er blant annet preget av den tidligere krigen mot Etiopia, som står USA nær. Nord-Korea er ... vel ... Nord-Korea.

FN-voteringen ble i vestlig presse og opinion lest som et massivt nederlag for Putins Russland.

Men en annen liste fikk mindre oppmerksomhet.

I psykologien har de noe som kalles en Rorschach-test. Pasienten får seg forelagt en serie bilder – som oftest blekkflekker som ikke forestiller noe spesielt. Hva vedkommende ser i disse flekkene (en sommerfugl? en demon? svigermor?) skal så si noe om personen.

Det er veletablert at vi mennesker søker bekreftelse på vårt eget verdensbilde. I den digitale tidsalderen, hvor vi alle til en viss grad er henvist til våre egne ekkokamre og styrt av algoritmer som vet hva akkurat jeg liker, er faren større enn tidligere.

Men også på samfunnsnivå kan bildet bli skjevt. Vi vektlegger lettere historier som passer inn i våre etablerte forestillinger. Vi liker klare linjer og tydelige konflikter. Det som gjør bildet mer nyansert kan lett tillegges mindre vekt. Enten bevisst eller ubevisst.

Vi er for raske til å anta at verden støtter Vesten mot Russland, advarte Edward Luce i Financial Times.

At 141 av 193 medlemsland i FN stemte for resolusjonen som fordømte Russland, er selvfølgelig massivt. Men bak overskriftene lurte også et annet tall: 35 land var avholdende. I FN-sammenheng innebærer også det en aktiv stemmegivning.

Det er flere ting å merke seg ved listen over disse landene.

• Svært mange afrikanske land var avholdende. Statenes holdninger speiler sannsynligvis også befolkningens, viser en serie meningsmålinger det engelske tidsskriftet The Economist fikk utført i et utvalg afrikanske land.
• Listen inkluderte Kina, verdens nest største økonomi og en stormakt i rask vekst.
• Listen inkluderte også India, verdens største demokrati, og Indias tradisjonelle arvefiende, Pakistan.

Til sammen utgjør landene som stemte med Russland eller var avholdende, et flertall av verdens befolkning.

På det afrikanske kontinent var det 28 land som stemte for resolusjonen, 17 som stemte avholdende og åtte som ikke stemte.

Årsaken til stemmegivning vil selvfølgelig variere fra land til land, men den illustrerer at bildet er langt mer brokete enn vi kan få inntrykk av.

Listen speiler også tre områder hvor Russland virkelig er en tungvekter. Landet er på tross av sin geografiske størrelse og stormaktsstatus, bare verdens 11. største økonomi. Men innen olje- og gass, mineralressurser og våpen er Russlands posisjon svært sterk.

• Russland er den største eksportøren av våpen til det afrikanske kontinentet.
• India er en storhandler av russiske våpen og militærteknologi.
• Kina er Russlands største handelspartner og importerer store mengder oljer og mineraler.

Det er indikasjoner på at Russlands invasjon heller ikke var ventet i Beijing, men like fullt har ukevis med blodig krig tilsynelatende ikke svekket det langsiktige, strategiske partnerskapet mellom de to landene.

Kina har i praksis valgt russisk side.

Russisk oljeeksport til India har økt kraftig etter invasjonen, på tross av amerikansk misnøye. De to landene ser også på mulighetene til å handle i rupier og rubler for å unngå vestlige valutasanksjoner.

Det er ingen tvil om at de økonomiske sanksjonene fra USA, EU og andre vestlige allierte som Australia og Japan, treffer Russland hardt. Økt oljeeksport til India og Kina vil ikke være i nærheten av å utligne effekten av sanksjonene.

Politisk er bildet likevel kanskje ikke så mørkt for Putin som man kan få inntrykk av.

En av Putins analyser er at Sovjetunionens fall og USAs unipolare øyeblikk skapte grobunn for amerikansk arroganse og overmot. USA ville forme verden i sitt bilde, men skapte også en verdensorden hvor de selv var hevet over reglene. Uten den sovjetiske blokken som balanserende faktor, kunne ingen tøyle den eneste gjenværende supermakten.

Å beskrive kollapsen til et menneskefiendtlig system som kommunismen slik, er litt som å beskrive en elefant som et dyr med en tynn hale.

Men Putin er lite opptatt av moral og idealisme. Han tenker geopolitikk. Motstanden mot USAs dominans ligger som en like klar, rød tråd i hans utenrikspolitiske analyser som tanken om Russlands interessesfære (i praksis en rett til å dominere sine naboer).

Synet på vestlig arroganse og overmot har klangbunn også i andre regimer, ja, det er en fane som flere land i verden kan stille seg under. Ikke bare autoritære styresett.

Krigen i Ukraina har vist at Vesten er i stand til å mobilisere sammen med våre allierte, men konflikten har også vist at motstanden har betydelig styrke. Sanksjonene mot Russland er en klar påminnelse om at ingen kan gjøre som de vil uten konsekvenser.

Den påminnelsen ligner mer på en advarsel for mange land, en advarsel de har egeninteresse av å svekke kraften i.

OPPDATERING KLOKKEN 09.16: Lagt inn tall over hva afrikanske land stemte samt en lenke til en analyse fra CSIS. Justering i bildetekst for å få frem antall land.