KOMMER TIL NORGE: Siste jul på Island
Da overfarten til Island begynte for 1100 år siden, fryktet Harald Hårfagre et folketomt Norge. Etter finanskrisen får han kanskje folket sitt tilbake. Hver tredje islending vurderer nå å flytte fra landet.
To forblåste containere står i regnværet i Reykjavik.
I den ene er det et levebrød, en bedrift og utstyret den trenger. I den andre er alt et ungt par med tre små barn har kjøpt inn til leiligheten sin i årene de har holdt sammen.
De to containerne sendes i morgen. Om noen uker er de fremme i Norge.
Alt raknet på Island.
For 9. januar flytter Halldór Egill Kristjánsson, kona Heiddís, sønnen Eric (7), døtrene Halldís (5) og Gládís (3) til Gjerdrum i Akershus for å finne en ny start på livet. Også Halldórs lillebror Kristján (17) skal være med. Det er slutt på Island nå.
–Jeg må passe på familien min, sier Halldór.
Sammen med faren hadde han gjort det godt med firmaet de bygget opp fra 1980-tallet. De skjærer betong og river ned bygninger. For et halvt år siden hadde de 20 mann i arbeid. I bransjen var de omtrent størst på øya. Så kom finanskrisen og det islandske sammenbruddet. Nå har han bare seks arbeidere igjen. Selv ikke de har nok å gjøre.
Verktøyet han har kjøpt inn, er det ikke bruk for lenger på Island. Bilparken står ubrukt i bakgården.
De har flyttet inn hos svigermor denne siste julen på Island. Gjesterommet er fylt av kofferter og barneleker. Leiligheten er ryddet og tømt.
Svigermor Alma Haraldsdóttir setter frem små sjokolader og kaffe når Aftenposten kommer på besøk. Mens eldstedatteren og svigersønnen alt har gitt opp fremtiden på øya, har hun sitt å stri med, hun også.
Valutagjeld.
Hun mistet den ene av de to jobbene hun hadde. I butikkjobben hun har igjen, er lønnen kuttet med rundt 5000 norske kroner i måneden. Og så var det bilen da. Som de fleste bilene her, ble også Haraldsdóttirs kjøretøy kjøpt med lånte penger. I utenlandsk valuta.
Da kronekursen stupte tidligere i år, ble et helt lite folk gjeldsslaver over natten. Haraldsdóttirs billån var opprinnelig på 1,5 millioner islandske kroner (den gangen rundt 150000 norske kroner). Med ett skyldte hun nesten tre ganger så mye.
–Det var bilforhandleren som ordnet lånet. Jeg fikk ikke engang tilbud om et islandsk lån. Jeg hadde heldigvis bare lån på bilen. Noen har det både på huset og hytta, sier hun.
Familiens inntekter holder ikke lenger tritt med kostnadene til leieboligen og matutgiftene som skyter i været i takt med kronesvekkelsen. De har fortsatt to jenter boende hjemme. Den yngste datteren er tre ganger islandsk mester i turn. Alma vil ikke at vi skal skrive om hvordan maten kommer på bordet.
Også Almas mor er rammet. Hun jobber i Landsbanki, og ble som alle andre ansatte lokket til å investere sparepengene sine i den nå fallerte banken. Verdiene er blitt mer enn halvert.
Galopperende gjeld.
Man kunne kanskje tro at valutalån er blitt delt ut på gatehjørnene i Reykjavik. Det er ikke langt unna. Kristjanssóns firma, Bortækni, kjøpte sine lokaler med lån i yen og sveitserfranc. Nå er gjelden mer enn doblet, mens oppdragene er borte.
Derfor sender Kristján V. Halldorsón halvparten av bedriftens verktøy og to sønner til Norge i håp om å sikre noen oppdrag. Finanskrisen kan føre til den største fraflyttingen i Islands historie. Polakkene er allerede dratt i tusentall. Etter kronefallet tjener de like godt hjemme.
Da landnåmsmennene seilte hit fra 870-tallet, fryktet Harald Hårfagre et folketomt Norge. Nå ser det ut til at gamlekongen kan få folket sitt tilbake. Og det med renter.
Avisen Morgunbladids spørreundersøkelse i høst viste at én av tre islendinger tenker på å flytte ut. Blant dem som har universitetsutdannelse, jobber i privat sektor eller er mellom 18 og 24 år, vurderer mer enn halvparten å sette seg på flyet fra Island.
Titusener kommer til å dra, spår analytiker Lars Christensen i Danske Bank.
Drømmen om Norge.
Og blant dem Aftenposten møter i Reykjavik, er det ingen tvil om at Norge er førstevalget.
–Det er gode mennesker i Norge. Dere har samme humør som oss. Det er utrolig hvor fint barna mine har tatt beskjeden om at vi skal flytte dit. Vi har snakket med dem om skogen og skiføret. Og vi gleder oss til å fyre med ved i ovnen, sier Kristjanssón.
Det er islendinger uten utdannelse som vegrer seg mest for å flytte, ifølge undersøkelsen. Sturla Jónsson er blant dem. På Café Paris i Reykjavik drikker han kaffe. Pengene har han fått av kona, som klipper hår av kjæledyr. Det holder, inntil videre. Selv har han ikke hatt arbeid siden 10. oktober.
Dysleksien gjorde det vanskelig å gå på skolen, men nevene var han flink med. Hardt arbeid, en lastebil og en gravemaskin har gitt ham et godt liv. Om halvannen uke tar banken både gravemaskinen og lastebilen. 42-åringen har ikke maktet å betale lånerentene de siste to månedene. Nedturen er kommet brått. I fjor var Jónssons familie fem uker på juleferie i Florida.
Han hadde jobbet lenge for å ha det godt. Og for tre år siden, etter syv års arbeid, fikk han egenkapital nok til å få fjernet klausulen om at banken kunne ta huset hans også, om gjeldsrentene ikke ble betalt.
–Jeg kjøpte den siste gravemaskinen i september 2006. Frem til august i fjor hadde jeg jobbet 2500 timer på den maskinen. Samtidig kjørte jeg 30000 kilometer med lastebilen. Det er var 3000 timers arbeid på ett år. Nå ser jeg ti års arbeid bli kastet ut av vinduet. Det gjør vondt, sier han.
Han vet hvor bilen og gravemaskinen ender. Lasteskipene går i skytteltrafikk til Nederland med maskineri islendingene ikke lenger kan beholde. Av og til er kaia så full av pant at containere blir stående igjen, forteller han.
–Føles helt riktig.
Gårsdagen var spennende for Halldór og Heiddís. Da fikk de nemlig overrakt nøklene til sitt nye hus i Norge. Huset ligger i Gjerdrum i Akershus, og der var det skikkelig norsk vinterstemning i går.
–Førsteinntrykket er veldig bra, vi ser virkelig frem til å flytte til Norge og starte ett nytt liv her, sier paret.
De tror ikke livet blir så altfor forskjellig fra livet på Island.
–Men økonomien her er mer stabil, det er i alle fall større sjanse for å få oppdrag og jobb her, sier Halldór optimistisk.
Heiddís skal være hjemmeværende med barna, og de er forberedt på at husleien blir drøy.
–Den islandske kronen er ikke mye verdt om dagen, vet du, sier Halldór.
Det er klart at familien synes det er litt skummelt å ta med seg hele livet sitt til ett nytt land.
–Barna våre har skole og venner på Island, men vi vet allerede om én familie som har bestemt seg for å flytte, og mange som tenker på det samme. Dessuten er alle veldig redde her. Folk er mye gladere i Norge, sier Heiddís.
Gatedemonstrasjoner.
Mens Island tømmes for verdier, markerer noen sin misnøye. Onsdag kveld, i en forlatt blokk ved havnen i Reykjavik, sitter et 20-talls mennesker. De snakker om lederbonuser, korrupsjon og forakt. Inn fra kulden og uværet ute bæres kontormøbler. Lokalene har de fått låne gratis. Nå bygger de opp en bevegelse mot Regjeringen og kapitalkreftene som har kjørt landet i grøfta.
Dagen etter er de på gaten. Denne gangen med en anmeldelse mot myndighetene for lovbrudd da banken Glitnir ble overtatt av Regjeringen. Litt over 50 deltar i protestmarsjen. Tidligere i høst var det flere tusen som marsjerte i Reykjavik.
–Alle kan flytte, og landet kan dø. Men vi vil jo ikke det, sier Lilja Skaftadottir, en av kvinnene på gaten.
Etter alt å dømme blir det mer å heve røsten mot, og mer å flykte fra, utover vinteren. Når oppsigelsestidene løper ut for de mange tusen som har mistet jobben de siste månedene, strammer skruen seg til enda et hakk på Island. Flere frykter at butikkene vil stenge når julehandelen er over.
Det betyr ikke så mye for Kristján Ingi Kristjánsson, han som skal bli med storebroren til Norge. 17-åringen gruer seg mest til å flytte fra vennene sine etter nyttår. Men er han heldig, blir han ikke helt alene i sitt nye hjemland.
–Jeg kjenner fem familier som tenker på å flytte til Norge. Enten har far eller mor mistet jobben, eller så har begge mistet jobben. Og så kjenner jeg én som drar neste år. Først han, og så skal faren komme etter, sier han.
Svigerinnen Heiddís tenker på eldstesønnen, syvåringen. Også han kan få med venner på flyttelasset til Norge. Foreldrene til en av Erics klassekamerater på skolen setter snart kursen over havet.
–Jeg håper de slår seg ned i nærheten. Så kan Eric besøke vennen sin, sier hun.
