Peker mot comeback

Økonomisk uro og galopperende priser er politisk sprengstoff. Én tidligere amerikansk president har all grunn til å smile.

Hva er likheten mellom Sri Lankas president Gotabaya Rajapaksa, Pakistans avgåtte statsminister Imran Kahn, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og tidligere president Donald Trump?

Svar: De får alle merke de politiske konsekvensene av høyere priser. Men bare en av dem har grunn til å smile.

I både Sri Lanka og Pakistan har en dyp politisk krise blitt forsterket av kraftige prisøkninger. Vi har ingen krise i Norge, men økte priser på strøm og drivstoff har landet med et brak også i vår politiske debatt – og det vil fortsette gjennom lommebokens år.

Over hele verden, inkludert Norge, må prognoser fra bare noen måneder tilbake kastes i søppelkurven. Sist ut var EU som i dag la frem en kraftig oppjustering av forventet prisvekst.

Makthavere i hele verden – så vel i demokratier som autokratier – biter nervøst negler. De vet at økonomisk uro gir politisk uro.

Én mann kan ha grunn til å smile for tiden: tidligere president Donald Trump. Til høsten skal amerikanerne velge ny Kongress. Alle piler peker mot et klart og markant republikansk forsprang.

Et vellykket mellomvalg fordi velgerne er misfornøyde med økonomien, er en strålende oppkjøring hvis «The Donald» virkelig ønsker seg tilbake i Det hvite hus.

At det er mulig, kan kanskje virke merkelig all den tid mye av vår USA-dekning fokuserer på den utvilsomt hårreisende utviklingen etter stormingen av Kongressen i fjor.

Det republikanske partiet blir stadig mer radikalisert. Donald Trumps løgner om at valget ble stjålet, blir trodd av mange – eller svelget som en erkeamerikansk, «deep-fried» kamel av politikere som er villige til å gjøre det som trengs for å tekke partiets desidert mektigste mann.

«Men det gjeng an å leve i kvardagen òg» som Olav H. Hauge skrev. Og i den hverdagen er prisstigningen kraftigere enn noen gang de siste førti årene, og bekymringen for inflasjon seiler raskt opp som det viktigste økonomiske spørsmålet før høstens valg.

Den amerikanske sentralbanken har varslet en kraftig rentekur, og mange frykter at økonomien må presses inn i en resesjon for å få inflasjonen ned. Det betyr kort og godt at økonomien vil krympe.

Hvis Donald Trump skulle ønske å stille til gjenvalg i 2024, gnir han seg nok i hendene nå.

Mye oppmerksomhet er viet den amerikanske kulturkrigen hvor spørsmål som abort, kristendom og woke-motstand er viktige ingredienser.

«I love the poorly educated», sa Donald Trump i 2016.

Siden amerikanere med lav inntekt og kort utdanning ofte er mer konservative i slike kultur- og moralspørsmål, har tanken vært at den amerikanske høyresiden forfører arbeiderklassen med moralske spørsmål for å få støtte til en økonomisk politikk som først og fremst gavner de velhavende.

Det er ingen tvil om at republikanerne, både strategisk og taktisk, har utnyttet mobiliseringskraften i kulturkrigen.

Men like slående er hvordan Donald Trump bygget sin kampanje og presidentperiode på økonomisk populisme. Han tok et parti hvis hovedstrømning var for globalisering, fri handel og storselskapene, og gjorde det til et anti-globaliseringsparti for økonomisk proteksjonisme og (i det minste retorisk) støtte til amerikanske industriarbeidsplasser.

Trumps appell handlet like mye om amerikanske stål som amerikansk moral.

Trump arvet en økonomi i vekst fra Barack Obama.

Han mislyktes med sentrale deler av politikken, for eksempel økte handelsunderskuddet med Kina. Men lyktes derimot strålende med ett viktig budskap: Mange amerikanere trodde at forretningsmannen var enestående kompetent til å håndtere økonomien.

Beviset for dét så de i lommeboken. USA gikk så det suste de første tre årene med Trump.

Selv etter en pandemi som gjorde stor skade på amerikansk økonomi, hadde Trump høy troverdighet i økonomiske spørsmål. Den har han beholdt.

På toppen av det hele var en av president Joe Bidens første og viktigste saker en massiv økonomisk tiltakspakke som kom på toppen av tidligere injeksjoner av penger inn i økonomien.

Hvor mye pakken har bidratt til inflasjonsproblemene i USA, er usikkert. Og det er i verste fall et bidrag og på ingen måte en grunnleggende årsak. Men republikanerne gjør nå alt de kan for å henge prisstigningen på Biden.

De ser ut til å lykkes.

Den demokratiske strategen James Carville var valgkampleder for Bill Clinton i 1992. På en plakat i kampanjens hovedkvarter skriblet han ned: «It’s the economy, stupid».

Vi har trolig bare sett begynnelsen på de politiske konsekvensene.