Forbrukerkapitalismen som våpen

Stadig flere selskaper trekker seg ut av Russland. Listen inkluderer en rekke virksomheter som ikke er omfattet av sanksjonsregimet. Koblingen til Putins land er blitt en gedigen risiko.

Svært mange selskaper har allerede varslet at invasjonen får konsekvenser for deres virksomhet i Russland.

Den svenske klesgiganten Hennes & Mauritz har stanset alt salg. Ikea har satt virksomhetens 17 varehus på pause, og for dem er Russland et betydelig marked. Store Hollywood-studioer, som Disney og Warner Bros, vil ikke vise nye filmer. Apple vil ikke selge sine produkter. Airbnb vil ikke leie ut leiligheter. Og så videre og videre.

De offisielle sanksjonene treffer hardt, men salg av klær og Billy-bokhyller er ikke inkludert. Ei heller utleie av leiligheter eller amerikanske filmer.

Putins Russland – og vanlige russere – rammes nå av det vi kan kalle private sanksjoner, på toppen av de statlige.

«Vi kommer til å føre en total økonomisk og finansiell krig mot Russland.» Det sa den franske finansministeren, Bruno Le Maire. Han måtte senere justere sine uttalelser, men meningsinnholdet sto, om ikke ordbruken.

For i denne konflikten er økonomiske muskler et viktig våpen

Sanksjonene mot Kreml er massive og retter seg først og fremst mot den russiske stats midler, Putins krigskasse.

Sanksjonene hindrer Russland i bruke store deler av sine utenlandsreserver (fordi de er plassert i andre land), hindrer tilgang til finansmarkedene og rammer de rikeste i landet, de såkalte oligarkene, hardt. Dessuten omfatter de vestlig eksport til sentral industri og strategiske næringer.

Kort fortalt sender sanksjonene en klar og tydelig melding: Risikoen ved å handle med Russland er skyhøy.

Moskvas børs har fortsatt ikke åpnet igjen.

Det er flere mål med et sanksjonsregime:

• Før krigen skulle trusselen om sanksjoner virke avskrekkende og bidra til å øke prisen for bruk av militære maktmidler.
• De skal svekke Putins mulighet til å finansiere krigen.
• De skal ramme makteliten rundt Putin og oligarkene. Slik kan de kanskje også bidra til å øke motstanden mot krigen blant elitene, noe vi har sett svært forsiktige tegn til.
• De skal sende et politisk signal om at Russlands adferd er uakseptabel.

Det er omdiskutert hvorvidt sanksjoner er et effektivt verktøy for å endre et regimes politikk.

Ofte vil man forsøke å målrette sanksjonene mest mulig mot samfunnstoppene. Men selv under mer omfattende sanksjonsregimer, er det et mål at de rike og mektige skal merke det på kroppen.

Et illustrerende eksempel er forbudet mot salg av luksusprodukter til Nord Korea og Syria. Sanksjonsregimene mot de to landene er langt mer omfattende enn dette, selvfølgelig, men en britisk liste over sanksjonerte goder illustrerer poenget. Blant dem er:

• fullblods hester
• kaviar som koster mer enn €20 for 100 gram
• trøfler
• dyre viner og sigarer
• dyr parfyme og kunst

Det er ikke hverdagsprodukter hverken for folk i det kommunistiske eremittdiktaturet Nord Korea eller i Assads lutfattige Syria.

Sanksjonene mot Russland vil ramme vanlige folk. Utenlandske varer vil bli dyrere fordi landet mangler utenlandsk valuta. Til slutt vil de kunne bli helt borte fra hyllene.

Private selskapers sanksjoner gjør situasjonen enda vanskeligere. Også de treffer russere flest.

Det er ingen dristig påstand at oligarkene neppe handler møbler på Ikea.

Store selskaper nærmest slipper alt de har i hendene og stikker fra en økonomi som, tross sine problemer, er verdens 11. største.

Det kan delvis skyldes selskapenes politikk knyttet til miljø-, sosiale- og forretningsetiske forhold (ESG på engelsk). Å drive videre i Russland har høy risiko, skaper ekstra jobb og mye papirarbeid.

Det kan selvfølgelig også være rene lønnsomhetsvurderinger bak, for eksempel at man ikke får tatt inntekter ut av landet.

Men selv om privat næringsliv må følge sanksjonsregimene de er underlagt, vil de ofte trå varsomt og bruke et diplomatisk språk i sin kommunikasjon. Nå er flere selskaper oppsiktsvekkende klare.

Den massive moralske fordømmelsen av Putins Russland er nærmest unison i Vesten. Det ser også selskapene. Dessuten sitter det mennesker også der, og de ser bildene av russisk aggresjon og ukrainske flyktningstrømmer.

Selskaper som ikke er – og kanskje heller aldri vil bli – omfattet av sanksjonsregimet, føler behov for å ta til motmæle. Selve assosiasjonen med Putins Russland er blitt en risiko.

Slik blir forbrukerkapitalismen et virkemiddel i striden.