Spekter-leder Anne-Kari Bratten: - Må forberede oss på at det blir mye tøffere

– Vi skal være sikre på at hvis vi tviholder på å gjøre ting på den måten vi gjør i dag, så kommer vi ikke til å fikse det.


<p><b>I STORMEN:</b> Spekter-leder Anne-Kari Bratten representerer 215.000 arbeidstakere.</p>

I STORMEN: Spekter-leder Anne-Kari Bratten representerer 215.000 arbeidstakere.

Er rakettene skutt opp og julematen fortært?

Nå vil Spekter-leder Anne-Kari Bratten at du skal ta inn over deg at det ikke ordner seg.

– Det er et generelt trekk ved Norge at vi ikke har tatt inn over oss at det blir strammere, og at det på sikt ikke vil være mulig å løse alle utfordringer med offentlige midler, sier Bratten, som står i spissen for en arbeidsgiverforening hvor medlemsbedriftene har 215.000 arbeidstakere - først og fremst innen helse, transport og kultur.

Hun har stått i vinden i 2016, med mange opprivende konflikter. Og medlemsbedrifter som har blødd både penger og jobber.

– Vi må alle sammen forberede oss på at det blir mye tøffere i årene fremover.
Det viktigste man kan gjøre som medlem av samfunnet, er å ta inn over seg at det vil bli vanskeligere å prioritere, for vi får mindre ressurser til å finansiere alle velferdsoppgavene.

Det er den hun kjemper for.

Velferdsstaten altså.

– Noen må gjøre denne jobben, svarer hun på spørsmål om hvorfor hun gidder - etter en høst der den ene streiken har avløst den andre, og der debatten om arbeidskonfliktene utartet med krasse personangrep på Bratten i sosiale medier og i kronikks form.

– Jeg har frivillig tatt på meg dette. Også har vi snakket med Spekters medlemmer om hva som er viktig for å berge velferdsstaten.

– Det er det som er målet?

– Mitt fremste mål er å sikre rammebetingelsene til medlemmene i Spekter som er virksomheter som går døgnkontinuerlig og driver velferdsstaten, ja.

Og disse rammebetingelsene - jo, de handler jo på mange måter om de store økonomiske spørsmålene i vår tid.

Flest, mest, lengst

For når statens inntekter faller, og utgiftene bare øker, så har vi et problem.

– Det går ikke i hop, messer hun.

Og hun gjentar hver gang hun får anledning - også i dette intervjuet - at den eneste løsningen på problemet er at flest mulig må jobbe mest mulig, lengst mulig.

Og det er her hun vil at norske arbeidstakere skal våkne, eller «realitetsorientere seg», som er ordet hun egentlig bruker.

For folk flest går jo ikke rundt og reflekterer over slike ting som at det i 1958 var sju arbeidstakere bak hver pensjonist, mens det om få år vil være 1,7 arbeidstakere for hver pensjonist. Eller at det er mange hundre tusen som står helt utenfor arbeidslivet i Norge. Eller at frafallet i videregående skole bare øker, samtidig som absolutt all teknologisk og digital utvikling viser at det blir stadig færre jobber for dem som ikke har kvalifisert kompetanse å bidra med.

– Og de går i alle fall ikke rundt og tenker at de har noe ansvar for å rydde opp i dette, eller?

– Nei, og det er veldig lite taktisk. Tiden er inne for å være mer taktisk og ta mer ansvar for seg selv, sier Bratten.

– Gullklokkens tid er forbi

Når hun sier "ta ansvar for seg selv", mener hun å være proaktiv på vegne av egne ferdigheter fra starten av yrkeslivet - ja, gjerne før man velger utdanning - til slutt. Det gjelder folk i alle aldersgrupper og yrker.

For som de store omveltningene på Vestlandet i kjølvannet av oljenedturen har vist, så kan en type kunnskap og kompetanse bli fort utdatert eller overflødig.

– Her ser vi store grupper som har hatt hele sin kompetanseutvikling knyttet til et spesifikt område, og som nå sendes på kurs for å lære CV-skriving og basic IT-kunnskaper, beskriver Bratten.

– Men én ting er fallende oljepris. Noe annet som vi faktisk kan forutse, er hvor fort den digitale og teknologiske utviklingen går, sier hun.

Og her er kanskje tiden i ferd med å løpe fra mange. Det at noe har gått bra før, betyr jo ikke at det kommer til å være et marked for det i fremtiden.

– Gullklokkens tid er forbi. Det er veldig få som kan regne med å jobbe i den samme bedriften hele livet. Og det hjelper ikke at arbeidstakere kjemper for rettigheter som forplikter arbeidsgivere til å tilrettelegge for oss, når den arbeidsgiveren kanskje ikke er der om ti år, sier hun.

Saken fortsetter under annonsen.

Dette, kombinert med at sikkerhetsnettet som skal passe på oss dersom ulykken først er ute eller jobben din forsvinner, blir stadig dyrere å finansiere, er dilemmaet som Bratten vil at folk skal skjønne.

– Har vi råd?

Det er et krevende dilemma vi står overfor, mener Bratten.

For en tredel av mantraet «flest mulig, mest mulig, lengst mulig» handler tross alt om å øke andelen i befolkningen som deltar i arbeidslivet. Slik det er nå, står det mange hundre tusen utenfor.

– Vi er på et tidspunkt der vi egentlig behøver å øke produktiviteten blant dem som jobber, samtidig som vi jobber for å integrere store grupper som tradisjonelt har lav produktivitet, i arbeidslivet. Dette er ganske krevende.

Samtidig finnes det uforløst arbeidskraft i arbeidsstyrken: Bratten peker på at to tredeler av deltidsarbeidende sier de kunne jobbet heltid hvis man åpnet for mer fleksible arbeidstider.

– Det sterke sikkerhetsnettet vi har er en utpreget fordel ved det norske samfunnet. Men utfordringen fremover blir spørsmålet: «Hvem kan være sikre på at vi har nok økonomiske midler til dette sikkerhetsnettet og velferdssystemet? Hvem er sikre på det?»

En av de gruppene Bratten snakker om, er de stadig flere ungdommene som faller fra i videregående skole.

– Uansett hvem som er kunnskapsminister, så blir partene i arbeidslivet invitert til å diskutere hva vi skal gjøre med frafallet. Vi går helt i sirkel på det der, sier Bratten som har vært ansatt i Spekter siden 2001, som leder siden 2013.

– Det er en ting som bare blir tydeligere for meg, og det er at det er bare en ting som vil hjelpe disse ungdommene, flest gutter dessverre, inn i jobb. Det er å sørge for at de har kompetanse og kvalifikasjoner - for det kommer ikke til å være nok manuelle jobber.

Så nå kan du legge til enda ett ledd i Brattens mantra:

– Løsningen er flest mulig i arbeid, mest mulig arbeid, lengst mulig arbeid - med riktig kompetanse.

– Saken er for god

Det er denne typen problemstillinger som ligger på bordet når de store linjene meisles ut. Og da er det lett for Bratten å konkludere med at saken er for god til å gi seg, selv når mailboksen er full av hets og debatten surner når det står om helt andre spørsmål i lønnsoppgjør og meklinger.

– Noen ville nok gjerne hatt en annen motpart, sier hun.

– Men det er jo også litt misforstått. For det er jo ikke min personlige agenda jeg kjemper for. Jeg har et styre, medlemmer, et mandat. Det er jo ikke noe jeg finner på der og da å si nei til et krav i et lønnsoppgjør.

Heldigvis, sier Bratten, er det tradisjon i Norge for at når saken er avgjort, enten i forhandlinger, mekling eller ved lønnsnemnd, så legger man konflikten bak seg, og ser fremover.

Det gir mer tid til å jobbe med de store spørsmålene.

– Jeg tror vi klarer å løse velferdsstatens utfordringer. Jeg tror vi klarer å sikre sikkerhetsnettet. Men vi skal være sikre på at hvis vi tviholder på å gjøre ting på den måten vi gjør i dag, så kommer vi ikke til å fikse det.

– Men de fleste tror jo at det går bra? Med god grunn kanskje: de aller fleste som har mistet jobben på Vestlandet er plukket opp av systemet og det er satt inn store tiltakspakker som koster milliarder, mot arbeidsledigheten?

– Ja, det kommer til å stoppe på ett eller annet tidspunkt. En dag har vi ikke råd til det lenger.

Vis kommentarer

Kjære kommentarfeltbruker!

Vi ønsker dine argumenter og meninger velkommen. Vær saklig og vis omtanke, mange leser det du skriver. Gjør debatten til en bedre opplevelse for både andre og deg selv.

Les mer om våre regler her.

På forsiden nå