Foto: Siv Dolmen

Ingen planer om å holde kjeft: «Det verste er jo å bli glemt»

Kommunikasjons-ringrevens store kjeft har skaffet ham både sjefsjobber og mediestormer. Nå er han mest bekymret for at samfunnet blir for redde for å diskutere.

  • Nora Rydne
  • Siv Dolmen (foto)
Publisert:

– Denne får årets ansatte, og den vinner jeg hvert år. Jeg bestemmer, det er fordelen med å være eier, sier Hans Geelmuyden.

Han står ved siden av en gigantisk pokal i Geelmuyden Kieses lokaler ved Solli plass i Oslo. E24 lurer på om det er en intern spøk at han gir den til seg selv årlig.

– Nei da, den går til årets eksil-GK-er. Julie Brodtkorb og Tor Mikkel Wara har vunnet den, blant annet.

Han lurer på om ikke Brodtkorb skal få den igjen, for sin innsats i konflikten rundt ansettelsen av Nicolai Tangen som oljefondssjef. Han konkluderer ikke før han spaserer videre inn i lokalet, forbi små møterom rom fulle av fargerike post-it-lapper med ideer – en praksis Geelmuyden selv ikke har noen tro på – forteller han.

Kontoret har en mindre imponerende utsikt mot bakgården, og er stappfull av papirer og nips. En utstoppet rev som Geelmuyden bedyrer at ble drept i trafikken, men ikke av ham selv, har fått prima plassering på bokhyllen. På veggen henger det papiravisforsider, fortrinnsvis med negative oppslag om kommunikasjonsbyrået.

– Vi tar oss veldig nær av det, som du kan se, sier han med et glis.

– Det verste er jo å bli glemt.

Ville bli gynekolog

PR- og kommunikasjons-ringreven har fint sørget for å ikke bli glemt oppigjennom. Han er ikke kjent for å være stille om egne meninger – og lite tyder på at han ville vært den stille typen selv om valget hadde falt på et annet yrke.

For som barn var drømmen å bli gynekolog – som en av tre brødre syntes han kvinnen var et mysterium.

– Jeg tenkte at det var en interessant innfallsvinkel for å finne ut mer. Jeg understreker at dette var som barn – på et tidspunkt våkner man jo opp, sier Geelmuyden i ukens episode av E24s podkast Voksenpoeng.

Lytt til hele intervjuet med Hans Geelmuyden der du vanligvis finner dine podkaster, eller i spilleren under.

Tanken om å gå inn i legestanden, ble ikke borte bare fordi gynekolog-ideen svant hen. Nevrolog-onkelen så nevøens gode karakterer som eneste mulighet til å føre navnet videre i legestanden. Han tilbød seg å sponse studiene hvis valget falt på medisinstudiet.

Det fikk gründerfaren med seg.

– Han satte seg veldig alvorlig ned med meg og sa «Hans, jeg hørte hva onkel sa til deg, men det tror jeg er en ganske dårlig idé. Det å være lege er et omsorgsyrke, og omsorg er ikke det som preger deg mest. Dessuten kommer norsk helsevesen til å forbli offentlig, og jeg tror ikke man blir noe glad av å jobbe i staten».

Det ble Norges Handelshøyskole i Bergen isteden. Han følte seg malplassert og vurderte å slutte flere ganger.

– Jeg var jo kanskje den eneste som var helt uinteressert i penger. Men en sommer leste jeg et intervju med Mick Jagger, han fikk spørsmålet «Why did you choose rock’n’roll?» og han svarte «Because it is the best way to get laid». Jeg tenkte okei, kanskje handelshøyskolen også er en god måte å komme seg gjennom på. Og det tror jeg også, for det er en eliteinstitusjon, og den gang kunne du gjøre akkurat hva du ville hvis du hadde gått der, sier Geelmuyden.

Slutt på «surringen»

Da han var i midten av tyveårene syntes kompisen Peter Anker det var på tide at han sluttet å surre rundt. Geelmuyden hadde da vært innom IBM i New York, og gjort unna to år i forsvaret før han flyttet til Frankrike for en jobb som glapp da sjefen døde i en bilulykke.

Så hadde han tre jobbmuligheter: Produktsjef for majones i Forenede Margarinfabrikker, jobb med fiskesalg for eksportrådet, eller finansjournalist i magasinet Farmand.

Bla i galleriet eller følg Voksenpoeng_med_Nora på Instagram for å lese skoledagboken til Hans Geelmuyden.

Han valgte det siste. Til tross for noe høyere snittalder hos de ansatte enn han kunne ønske seg, trivdes han med friheten. Det faktum at magasinet stadig var på randen av konkurs, men hadde mange venner i mediebransjen, gjorde at han fikk bli kjent med mange av de største presseprofilene som var innom – blant annet daværende redaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv.

– Da jeg ble redaktør selv, tilhørte jeg Valebrokk-redaksjonen. Store frihetsgrader, kjempet alltid for journalistenes rett til å begå ethvert overtramp. Men jeg var nok mer edru enn Kåre. Jeg kunne aldri følge ham på det punktet, sier Geelmuyden.

Sparket fra Morgenbladet

Redaktørjobben ble, kanskje ikke overraskende, et resultat av at Geelmuyden var stor i kjeften. På et nachspiel. Der fortalte han generalsekretæren i stiftelsen Libertas, som den gang eide Morgenbladet, at hun måtte gjøre noe med «det gamle liket» i porteføljen.

– Da ser hun på meg og sier at skal du være så stor i kjeften, skal du få lov til å prøve selv.

Avisen ble lagt om, fikk med seg nye folk, og ble til slutt kjøpt av Frp-politiker Hroar Hansen, som også eide tabloidavisen «Søndag Søndag». En skikkelig harryblekke fra Drammen, i Geelmuydens egne ord. Samarbeidet surnet da Hansen endret forsiden og trakk en lederartikkel han var uenig i, mot Geelmuydens viten og vilje. Det løste seg ved at Geelmuyden fikk sparken og en erstatning på en årslønn.

Det ble startkapitalen da Jo Kiese, som han hadde møtt på et pressetreff tidligere, ringte og mente at nå måtte de starte noe sammen.

– De får sitte der med angsten sin

Det nye kommunikasjonsbyrået gikk utmerket i mange år – helt til en emisjon i 1997, da Geelmuyden plutselig fikk 40 millioner kroner i fanget av fire store investorer: Christian Ringnes, Jens Ulltveit-Moe, Einar Nagell-Erichsen og Morits Skaugen.

– Vi skulle ekspandere fritt frem i alle retninger, var mitt slagord. Det var veldig dumt, rett og slett. Vi hadde ikke styringsstrukturer til å klare det. Jeg har bedt investorene om unnskyldning mange ganger, de fikk bare halvparten av pengene sine igjen.

Pengesluk til tross, Geelmuyden lærte noe om flere ting – blant annet ledelse. Selv om han sier seg enig med den franske filosofen Jean-Paul Sartre i at «helvete er andre mennesker», har han alltid likt å ta ansvar. Da ekspansjonstabben gjorde at han følte skifteretten puste ham i nakken, ble han sittende alene på kontoret og gruble. En av de ansatte kom inn og lurte på om det ikke hadde slått ham at han hadde ansatte som ville hjelpe til.

– Hun foreslo at jeg skulle kalle inn på allmøte, fortelle hvordan jeg hadde det, kle meg naken for å mobilisere til endring. Det var en viktig ledererfaring.

– Hvordan var det for deg? Du liker jo å ha rett?

– Nei, jeg er ikke så opptatt av å ha rett. Jeg liker å diskutere fordi jeg vil komme frem til et standpunkt som er bedre – for jeg tror dialektikk er den beste måten å opplyse en sak på. Men jeg er en person som gjennom mitt liv har god erfaring med at mine egne beslutninger står seg, sier Geelmuyden.

Han merker seg at det har blitt stadig vanskeligere å diskutere, at generasjonene etter ham har mer angst. Geelmuyden vedgår at de kanskje også har mer å være redd for enn hans egen generasjon, med klimakrise og større økonomisk usikkerhet hengende over seg.

– Men jeg gir meg ikke. De får sitte der med angsten sin, for dialektikken er så viktig. Hvis vi skal la «woke» og «cancel culture» få liv til å dominere grunnen, da blir jeg bekymret for de liberale vestlige demokratiene. Greier du ikke si noe tydelig, er det ingen som responderer, og hvordan skal samfunnet komme videre da?

Følg E24 på sosiale medier:
«Voksenpoeng med Nora»
Facebook
Instagram
LinkedIn

Publisert:

Her kan du lese mer om

  1. Podkast
  2. Jobb
  3. Næringsliv
  4. Norges Handelshøyskole
  5. Kommunikasjon
  6. Geelmuyden Kiese

Flere artikler

  1. Mitt voksenpoeng: Hans Geelmuyden

  2. Geelmuyden Kiese sikret økt resultat etter permitteringer

  3. – De fleste jeg kjenner i finans, inkludert meg selv, er vel egentlig relativt nerdete

  4. Hun skjønte ingenting første gang Rune Bjerke tok kontakt: – Var ikke logisk for meg

  5. Betalt innhold

    Slik håndterer du en ansatt som underpresterer uten å være klar over det

  6. Betalt innhold

    Forsker: Dette er vinnerne og taperne på hjemmekontor