– Jeg er en veldig bekymret type

På jobb er hvilepulsen lav. På privaten er sjeføkonom Kjersti Haugland (43) en katastrofetenker som stadig bekymrer seg for at en tragedie skal inntreffe.

  • Elin Reitan
Publisert:

– «All work and no play makes Jack a dull boy».

Sjeføkonom Kjersti Haugland ler. Forteller at uttrykket, som ble allment kjent via Jack Nicholsons rollefigur i skrekkfilmen «Ondskapens hotell», er som et mantra for henne.

– Jeg føler at jeg er en veldig kjedelig utgave av meg selv, og det har jeg vært en stund.

Årsaken er tidsklemma. Til daglig sjonglerer hun nemlig jobben som sjeføkonom i DNB med en familietilværelse med to små barn på tre og fem år. Den ettertraktede stillingen ble hun tilbudt kun uker etter at hun hadde fått sitt første barn.

– Rent fysisk var jeg i ulage. Hormonene var «all over the place».

Haugland mimrer tilbake.

– Den dagen vi kom hjem fra sykehuset, kom nyheten om at Øystein Dørum hadde sagt opp.

Dørum hadde da vært sjeføkonom i 18 år.

– Jeg skjønte umiddelbart at jeg kunne være en aktuell kandidat til stillingen. Det viste seg at jeg hadde rett i den følelsen – og ganske kort tid etter var prosessen i gang.

Hun var aldri i tvil om at hun skulle takke ja til jobben.

– Men det var en ganske pussig opplevelse å skulle ta stilling til en så stor avgjørelse når man var i såpass ulage.

– Nå er stillingen som sentralbanksjef ledig, og navnet ditt har kommet opp i den forbindelse. Du siktet deg ikke inn der?

– Det er ikke en jobb man søker på.
– Jeg føler at det er kandidater der som har lik bakgrunn som meg, men de har kanskje noe ekstra i tillegg.

Hun mener hun aldri var aktuell for jobben – i denne omgang.

– Men kanskje på et senere tidspunkt.

– Du er ikke redd for at du er litt defensiv ved ikke å søke?

– Det er en spennende tankegang. Men når man har jobbet i det miljøet, har man lært hvordan det fungerer. Det er ikke bare å søke.

– Du hadde takket ja om du hadde fått tilbudet?

– Om jeg hadde blitt spurt, så hadde jeg sagt ja – som Jens Stoltenberg sa, svarer Haugland og ler.

Hun henviser til ryktene om at Nato-sjefen visstnok hadde uttalt at han ville ha takket ja til jobben som sentralbanksjef om han hadde fått tilbudet. I ettertid viste det seg at Stoltenberg faktisk sendte inn en jobbsøknad.

Les også

Jens Stoltenberg vil bli ny sentralbanksjef

Kjersti Haugland synes Ida Wolden Bache er den riktige kandidaten til toppjobben i Norges bank.

Haugland har imidlertid sin egen klare oppfatning om hvem som bør få toppjobben i Norges Bank.

– Jeg synes at Ida Wolden Bache har den beste bakgrunnen for å bli sentralbanksjef. Hun er en naturlig kandidat å velge.

– I så fall blir stillingen som viseadministrerende ledig. Kan den være interessant for deg?

Haugland ler.

– Hva skal man si til det ... Det jeg kan si er at jeg er veldig glad i jobben min, og jeg har ikke hatt den så lenge at jeg begynner å bli lei.

– Jeg har ikke kommet dit at jeg har grodd fast.

Kjersti Haugland er en bygdejente fra Ølen, som måtte reise til Barecelona for å finne ut at Oslo er byen i hennes hjerte.

– Jeg er en katastrofetenker

Kjersti Haugland vokste opp i det lille tettstedet Ølen, i Rogaland. Her hadde hun det trygt og godt, skjermet for de aller største farene.

– Jeg er en veldig bekymret type – jeg er en katastrofetenker. Hver gang jeg setter meg inn i en bil tenker jeg på hvor farlig det egentlig er. Jeg ser ofte for meg at det skal begynne å brenne i huset mitt eller at jeg, eller noen i familien, skal bli rammet av alvorlig sykdom.

Hun sukker.

– Terror ...

Hun lar ordene henge i luften.

– Jeg er veldig dårlig på å la sånt prelle av. Jeg blir veldig bekymret for sånt.

En hypokonder vil hun imidlertid ikke kalle seg.

– Nei, ikke i det hele tatt. I pandemien, for eksempel, ble jeg bekymret – men jeg tok ikke av på bekymringen.

Hun mener hennes anlegg for å bekymre seg ikke har noen innvirkning på jobben som sjeføkonom. Hun drar et tydelig skille mellom potensielt alvorlige situasjoner, som trafikkulykker og terror, og hendelser der det ikke er fare for liv.

– Jeg føler jeg har ganske lav hvilepuls på jobb, og at jeg klarer å holde roen. I kriser, som i pandemien, i finanskrisen eller i ruskete perioder, er jeg ikke anlagt slik at jeg ikke får sove på grunn av det som skjer i markedene.

Kjersti Haugland var i fødselspermisjon da hun fikk tilbud om jobben som sjeføkonom i DNB.

– Krangle så busta fyker

– Hva er det mest skremmende med å være sjeføkonom?

– Jeg synes ikke det er så skremmende å være sjeføkonom.

Haugland trekker på skuldrene, smiler.

– Hadde du spurt meg før jeg begynte som sjeføkonom, hadde jeg kanskje svart annerledes. For det er en klar forskjell på denne rollen, og den jeg hadde før – som en del av et team. Som sjeføkonom skal du ha en mening. Du skal ikke bare beskrive hva du tror kommer til å skje, du må også ha en mening om hva som er rett og galt.

– Det var noe jeg måtte bli vant med – å kvesse min egen kniv og være litt mer tydelig på de tingene.

Rollen krever også at Haugland stadig uttaler seg i mediene.

– Ja, jeg er eksponert for en viss type publikum. Men det er ikke akkurat slik at hele Norge vet hvem jeg er – for å si det mildt.

Kjersti Haugland omgir seg gjerne med folk som er uenig med hennes analyser. På den måten får hun testet argumentene sine.

– Lar du deg stresse av oppmerksomheten?

– Jeg føler jeg er trygg nok i meg selv. Jeg vet jeg kan gjøre feil, og jeg vet at jeg kan bomme litt på et argument.

Dersom hun får servert et godt motargument, er hun også i stand til å skifte mening.

– Jeg sier ikke at det skjer hele tiden. Men det er ikke noe jeg synes er et personlig nederlag.

Faktisk er hun opptatt av å omgi seg med folk som er uenig med henne.

– Det har jeg veldig stor glede av. Om tilliten er stor mellom oss, kan vi krangle så busta fyker. Da føler jeg at jeg får testet argumenter ganske grundig.

Hun medgir at det er en viss konkurranse mellom de ulike sjeføkonomene.

– Ja, det mener jeg at det er. Det er absolutt noe man bør føle. Men bare i den grad at jeg alltid vil levere mitt beste sammen med teamet mitt og sørge for at vi blir sett på som det tyngste miljøet, og de som kommer med de beste ideene og de mest tankevekkende observasjonene.

– Jeg sier ikke at vi alltid lykkes med å vinne den kampen, men jeg tror at vi likevel ligger i en god posisjon.

Kjersti Haugland drømte om å bli journalist, men fikk etterhvert kalde føtter.

Skulle bli journalist

Det var ikke samfunnsøkonom, men journalist Haugland egentlig hadde planer om å bli.

– Jeg var veldig glad i å skrive, og så var jeg samfunnsengasjert. Den kombinasjonen der tenkte jeg var perfekt for journalistyrket.

Men selv med gode karakterer fra videregående, måtte Haugland samle tilleggspoeng for å komme inn på Journalisthøgskolen. Ferden gikk til Universitetet i Bergen, der hun studerte sammenlignende politikk.

– Etter at jeg hadde gått der i ett år begynte jeg å få litt kalde føtter.

– For journalistyrket?

– Ja. Det er litt morsomt, fordi på den tiden hadde jeg et veldig sterkt inntrykk av at dersom du skulle være journalist, så måtte du sitte veldig mye på Tostrupkjelleren (tidligere utested, red.anm.) og drikke øl. Mitt inntrykk var at du måtte sitte der nærmest døgnet rundt – for hvis ikke ble du ikke en god journalist.

Haugland ler.

– Jeg tenkte jeg måtte ha litt mer struktur enn et yrke der man måtte farte rundt, litt sånn sliten. Alltid med en blokk i hånden og en sigg i munnen – alltid på jakt etter en god sak.

Hun bestemte seg for at hun heller ville ha en kontorjobb. Hennes mor foreslo sosialøkonomi – et studie Haugland ikke engang hadde hørt om.

– Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk, men etter en stund skjønte jeg at jeg hadde funnet faget mitt. Det var veldig tilfredsstillende – og jeg var ikke i tvil. Da festet jeg blikket på Norges Bank, Finansdepartementet og de jobbene der.

Kjersti Haugland festet tidlig blikket mot Norges Bank.

Miserabel i Oslo

Og slik skulle det gå. Hauglands første jobb ble nettopp i Norges Bank. Møtet med Oslo ble imidlertid ikke helt som hun hadde tenkt.

– De første månedene jeg bodde her følte jeg meg fullstendig alene og forlatt – i en kald og ufyselig by – uten vennlige mennesker.

– Du hadde hjemlengsel?

– Ja. Det synes jeg ikke var noe kjekt. Jeg satt i en liten sokkelleilighet på Lilleaker. Da følte jeg meg miserabel. Jeg følte meg litt som han fyren i «Sult», bare at jeg ikke var sulten. Jeg var bare miserabel, svarer hun og henviser til Knut Hamsuns gjennombruddsroman.

Det måtte et studieopphold i Barcelona til for at Haugland skulle trives i Tigerstaden. Dit reiste hun for å ta en master i pengepolitikk.

– Det var et strålende år, mimrer Haugland.

– Det var det tøffeste året jeg har hatt faglig. Men det er også det året jeg var mest sosial.

Kjersti Haugland trives i asfaltjungelen på Barcode.

Hun blir engasjert.

– Da jeg kom tilbake så jeg Oslo med nye øyne. Da var det plutselig en liten, koselig by, og etter det har jeg elsket Oslo. Nå er det min by.

Nettverket hennes ble også stadig større.

– Etter hvert fikk jeg et veldig godt og sterkt nettverk i Norges Bank, for det var veldig godt miljø der. Og vi var veldig sosiale.

At hun er oppvokst på bygda har hun sett på som en fordel – også karrieremessig.

– Kanskje tenker noen at de som jobber i Norges Bank må være nærmest uovervinnelig flinke. Men når du kommer inn der så skjønner du at folk er flinke, men folk er folk. Du får ting ned på jorden når du er der.

Hun smiler.

– Kanskje var det fordi Norges Bank var fjernt for meg, og så langt vekk fra det jeg vokste opp med. Men nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg var så redd.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Kjersti Haugland
  2. DnB
  3. Norges Bank
  4. Jobb
  5. e24profiler
  6. E24+

Flere artikler

  1. Sjeføkonom tror Jens Stoltenberg får sentralbanksjef-jobben

  2. Jens Stoltenberg vil bli ny sentralbanksjef

  3. Syv sentralbanktopper i eurosonen har vært minister

  4. Kritisk til Stoltenbergs kandidatur: – Åpenbare bindinger

  5. Nye støtteordninger, renteheving og kamp om å bli sentralbanksjef