Fredrik Solstad

Drømmen om å gjøre noe stort

Da Nasreen Begum kom til Norge, ga hun fort opp drømmen om jobb. Etter 20 år som frivillig har hun bygd et stort nettverk og blitt sjef for egen organisasjon. – Det kommer fra hjertet og fra mine egne erfaringer.

  • Nora Rydne
  • Fredrik Solstad (foto)
Publisert: Publisert:

– Her er det kjempefint om sommeren. Veldig grønt, masse epletrær.

Nasreen Begum ser utover Verdensparken i Furuset i Oslo, som i dag er både iskald, grå og snødekt. Her har hun bodd siden hun flyttet fra Pakistan som 20-åring. Og her startet karrieren – på biblioteket rett ved Furuset senter begynte de første møtene til Bydelsmødre, den ideelle organisasjonen Begum startet i 2016.

Organisasjonen, som kurser mødre med minoritetsbakgrunn i alt fra foreldreskap til jobb og helse, har vokst jevnt de siste årene. Nå er hun sjef for et titalls ansatte. Og selv om coronaen har sørget for at de ikke får være på kontorene på Tøyen, betyr ikke det rolige dager for Begum.

Hjemme i leiligheten er det alt fra hjemmeskole til hjemmeuniversitet til hjemmekontor for henne og de seks barna hennes. Ektemannen er pensjonert, men også satt i arbeid – Begum har hjulpet ham med å starte samtalegruppe for lokale fedre. Han er også engasjert i det nye prosjektet om å starte Bydelsfedre.

– Det er bra for ham, og bra for de andre fedrene, sier Begum.

Måtte slutte på skolen

Hun hadde alltid en drøm om å gjøre noe stort – eller i alle fall om å få en karriere, forteller hun i ukens episode av E24s podkast Voksenpoeng.

– Det var ikke så mange yrker man kunne velge mellom da jeg vokste opp i Pakistan. Jenter jobbet mest som lærer eller på sykehusene. Så jeg så opp til lærerne og tenkte at jeg kanskje kunne bli lærer, men det tenkte jeg bare inni meg, sier Begum.

Hør hele intervjuet der du vanligvis finner dine podkaster, eller i spilleren under.

Hun var nære ved å måtte slutte på skolen flere ganger, men moren kjempet for at hun skulle få fortsette. Men da hun var ferdig på ungdomsskolen, måtte hun slutte. Videregående skole var dyrt, og langt unna landsbyen Begum bodde i.

– Jeg gråt etter 10. klasse, for jeg ville fortsette. Jeg kjedet meg.

Moren kjøpte inn stoff hun kunne brodere for å holde Begum opptatt med noe.

– Jeg var ikke interessert i å brodere, jeg måtte bare bruke tiden min. Jeg var en jente som kanskje hadde lyst til å gjøre noe stort, men ... Og så kom jeg til Norge.

– Det er ikke for oss

Begum giftet seg med fetteren sin, som hadde bodd i Norge siden han var 10 år. Da tenkte hun at hun kanskje skulle gjøre noe mer. Men med et nytt språk og ny kultur ble det vanskelig. Alt det nye og ukjente skremte henne.

– Det var veldig utfordrende. Jeg var litt lei meg i begynnelsen, jeg tenkte mye og gikk mange runder med meg selv. Jeg tenkte at alle jenter som gifter seg kanskje har det samme livet som jeg har, sier Begum.

Hun fikk fire barn de første fire årene, gikk på norskkurs – men ikke med sikte på å finne en jobb. Hun følte seg isolert. Når skolen til barna tok kontakt om møter, ekstra hjelp til barna eller fritidsaktiviteter, visste ikke Begum hvordan hun skulle håndtere det. Skriv om å begynne med fritidsaktiviteter gikk rett i søppelet. «Det er ikke for oss, bare norske som går på det», sa hun til barna.

Bla i galleriet eller følg Voksenpoeng_med_Nora på Instagram for å lese skoledagboken til Nasreen Begum.

Etter hvert begynte hun å tørre å si ja isteden.

– Jeg tenkte at nå er jeg mor, jeg må være sterk og gå ut i samfunnet jeg bor i og lære om det, for å hjelpe barna mine som vokser opp i Norge.

Da hun oppdaget at det gikk fint, begynte hun å spre informasjon til andre. Begum bygget opp et enormt nettverk ved å være den som kunne svare på spørsmål om alt fra hvordan man søkte om barnehageplass til å skaffe videreutdannelse og arbeid. Telefonen begynte å ringe til alle døgnets tider. Hun gikk ingen steder uten vesken full av brosjyrer hun kunne dele ut. Bydel og kommune begynte å headhunte henne til prosjekter.

– Det ga meg glede og styrke når jeg kunne hjelpe en mor med å fylle ut et skjema, sende et barn i barnehage eller hjelpe en mor med videreutdannelse. Jeg er blitt mer selvstendig og oppegående, sier Begum.

Delegerer mer hjemme

Hun så at for å hjelpe mødre, måtte hun egentlig kartlegge og hjelpe hele familien.

– For vi med en annen bakgrunn har en annen likestilling hjemme. Mor har enda større ansvar enn i en norsk familie – hun har ansvar for barna, å følge med på skolen, økonomiansvar og mye annet. Men jeg så at de hadde drømmer om utdannelse og jobb. En del av dem måtte ha hjelp med barrierene de hadde i hele familien, sier Begum.

I hennes egen familie ble det nødvendig å delegere ansvar, da det ble mer og mer jobb på Begum. Det er delegering det handler om i mange familier, forteller Begum.

Etter 20 år som frivillig foreslo kommunen at hun skulle starte noe selv. Konseptet Bydelsmødre fantes allerede i andre land. Kunne hun tenke seg å starte opp i Norge? Med lang erfaring og stort nettverk skulle det gå fint – men å ta imot midler for første gang ble en overgang. De første tre månedene av Bydelsmødre fikk hun ikke sove.

– Jeg tenkte bare nå har du fått økonomiansvar, nå må du stå på. Så jeg måtte jobbe hele tiden for å skape resultater, gjøre det jeg lovet.

Kunnskapen om hvor viktig det var å få hele familien med for å hjelpe mødre, skapte også ideen om å starte samme tilbud for fedre. Det ble også etterspurt av fedrene i bydelen hennes. Begum understreker at det er viktig at fedrene også får oppleve at de er viktige hjemme.

– Vi vil gi dem styrke i at de er viktige for barna sine, har noe å komme med og kan gjøre en stor forskjell i familiens liv. Vårt mål er å styrke lokalsamfunnet og fedrene som føler på utenforskap, sier hun.

Vekket barna for å øve på foredrag

På en måte fikk hun oppfylt barndomsdrømmen om å være lærer – i tillegg til en slags altmuligkvinne lokalt og etter hvert i sin egen organisasjon. Men å bli sjef, det hadde ikke Begum sett for seg eller drømt om. Likevel er hun ikke så overrasket over at hun var et egnet lederemne.

– Jeg har åtte søsken så jeg har hatt økonomiansvar hjemme hos mamma da jeg var ung. Da jeg kom til Norge tok jeg lederrollen hjemme også, for å spare, kjøpe leiligheter, alt mulig. Så jeg tenkte ikke at jeg skulle bli leder, det bare skjedde.

I begynnelsen var hun mer stresset og nervøs. Før foredrag vekket hun barna sine om natten for at de skulle høre på henne øve. Nå lar hun dem sove.

– Nå har jeg blitt så kompetent, hehe! Så jeg forteller andre mødre, man skal bare begynne fra et sted. Bare hopp ut i ting.

Kontakten med det stadig voksende nettverket har hun ikke sluttet med, selv om hun har flere ansatte og frivillige under seg. Telefonen ringer fort klokken 11 om kvelden fortsatt.

– Jeg tar telefonen, for det gir meg energi. Jeg er glad for å gjøre den jobben, så jeg blir ikke sliten av det. Det kommer fra hjertet og fra mine egne erfaringer, sier Begum.

Publisert:

Her kan du lese mer om

  1. Voksenpoeng
  2. Podkast
  3. Nettverk
  4. Likestilling
  5. Karriere
  6. Jobb
  7. Ledelse

Flere artikler

  1. Mitt Voksenpoeng: Nasreen Begum

  2. Betalt innhold

    Tre grep: Slik beskytter du de ansatte mot utbrenthet

  3. – Unge jenter skal se at de har mulighet

  4. Too good to go-sjefen ble fanget i «the corporate trap». Så fikk hun sparken

  5. – De fleste jeg kjenner i finans, inkludert meg selv, er vel egentlig relativt nerdete

  6. Hun skjønte ingenting første gang Rune Bjerke tok kontakt: – Var ikke logisk for meg