Fire tiår i oljens tjeneste

Eldar Sætre syntes det var helt uaktuelt å ta over sjefsstolen i Norges største selskap – helt til han fikk test-sittet den.

– Jeg ga alltid beskjed, ligg unna familien, barna mine, kona mi. Kom til meg hvis det er noe dere vil diskutere.

Eldar Sætre understreket det igjen da han i 2014 tok over sjefsstolen i Equinor. Men noen hadde han glemt: Familien på Vartdal i Sunnmøre. Journalistene fant moren hans på sykehjemmet og fikk spurt om hun var stolt over den nyslåtte konsernsjefsønnen.

– Hun snakker skikkelig sunnmøring, vet du. «Neei, neei, ikke stolt, kanskje litt i bakhodet. Men jeg breker nå ikke med det», sa hun.

Sætre ler godt. Søsteren fikk de også tak i før han hadde rukket å lære hvordan man håndterte mediene som plutselig var langt mer interessert i ham personlig. Hun hadde ingen kommentar utover at broren hadde blitt litt større i det siste – rent fysisk.

– Det stemte nok også det, ja. De klarte seg bra, sier Sætre i ukens episode av E24s podkast Voksenpoeng.

Hør hele intervjuet der du vanligvis finner dine podkaster, eller i spilleren under.

Digre regnskapsbøker

Sunnmøringen som tilbrakte hele sin yrkeskarriere i Statoil, senere Equinor, rakk syv år som øverste leder i selskapet før han pensjonerte seg i år.

Det hadde han aldri sett for seg. Men interessen for tall og systemer, den hadde han med seg fra tidlig av. I Vartdal jobbet faren i et bygningsfirma. Firmaet var lite – men regnskapsbøkene, de var digre.

– Det syntes jeg var så fascinerende at dette måtte jeg jo skjønne. Hva foregikk her?

Den tidlige interessen for økonomi til tross – han understreker at han ikke var noen nerd, selv om enkelte kanskje vil mene noe annet. Sætre var en habil fotballspiller i hjembygda, og ellers ganske normal. I dag går det mest i skogsturer, jakt og fiske på den fysiske fronten, mens fotballinteressen mest dyrkes fra tribunen.

– Nå drømmer jeg om å komme tilbake til Liverpool for å se en skikkelig kamp på Anfield, det har jeg planer om i nær fremtid.

Bla i galleriet eller følg Voksenpoeng_med_Nora på Instagram for å lese skoledagboken til Eldar Sætre.

Den unge sunnmøringen fikk gode resultater med seg fra videregående, og kunne velge fritt mellom de to hovedinteressene: Økonomi og geologi. Valget falt på å holde seg på vestlandet, og reisen gikk til Norges Handelshøyskole (NHH).

Hva han egentlig hadde tenk å bruke siviløkonomgraden tenkte han ikke så mye over. Sætre fokuserte på å være en god student, løse oppgavene han fikk på en god måte.

– En ufattelig kontantku

Da arbeidslivet ventet, fikk han flere jobbintervjuer rundt omkring i Statoil – og tilbud om samtlige jobber. Han valgte jobb som økonomikonsulent på hovedkontoret i Stavanger. Sætre så at olje- og gasseventyret som ventet Norge kom til å bety mye fremover, og ville gjerne være med.

Om det skulle forbli arbeidsplassen de neste 40 årene, tenkte han ikke mye på.

– Jeg tenkte sånn «én jobb om gangen». Jeg tillot meg kanskje å se rundt neste sving, men jeg var ikke sånn Aksel Lund Svindal, som om det var et utforrenn hvor du må ha gått gjennom løypa og vet nøyaktig hvor mål er, liksom, sier Sætre.

Han trivdes raskt i et Statoil i medvind. Etter flere magre år, begynte røde tall å bli svarte rundt tiden Sætre kom inn som nyutdannet. Statoil hadde akkurat hoppet fra baksetet i amerikanernes oljeoperasjoner, via passasjersetet, til førerhuset. De tok over operatørrollen i storfelt som Statfjord og Gullfaks.

En av Sætres første jobber var å følge opp nettopp Statfjord.

– Det var jo en ufattelig kontantku, sier Sætre og ler.

Han minnes at en del av jobben var å føre bilag for hver gang de solgte unna en oljelast. Sætre virker noe lettet når han forteller at disse oppgavene for lengst er tatt over av en datamaskin.

– Så var det noen ufattelige tall, vet du. Og dette satt du og førte for hånd. Bare å få disse tallene riktig, kan dette stemme, har jeg ganget opp riktig?

– Var det god stemning?

– Fantastisk god stemning. Det var noen fascinerende ledertyper og sterke personligheter som kom inn i industrien. Skarpskodde ingeniører og økonomer, sier han.

– Det er klart, å få alt til å fungere sammen var ikke alltid ... Det var mange sterke meninger om ting, men etter hvert ble dette bygget sammen til et sterkere system. Det ble liksom en maskin, en motor i å utvikle den norske delen av industrien.

Emosjonell leder

Sætre ble raskt løftet opp i selskapet. Første lederstilling fikk han etter et og et halvt år. Siden gikk det slag i slag. Kun én gang søkte han aktivt på en stilling. Den fikk han ikke.

– Hvilken jobb var det?

– Det får du ikke vite! Det var tilbake på 80-tallet. Men for å si det sånn, det var en jobb jeg mente jeg skulle hatt, sier Sætre.

Etter det tenkte han at å søke, det skulle han aldri gjøre igjen.

– Den opplevelsen var ikke særlig god, så alle jobbene jeg har fått har kommet til meg. Andre har liksom sett at jeg kunne være aktuell. Det passet meg veldig greit, jeg er litt trygghetssøkende på en måte, sier Sætre.

Konsernsjefjobben tenkte han dog alltid at var uaktuell. Eksponeringen den medførte tenkte han at ikke passet personligheten hans. Likevel sa han ja til å være fungerende konsernsjef da Helge Lund sluttet i stillingen – men de måtte lete videre etter en som skulle ta over permanent.

Men noe skjedde mens han fungerte. Han beskriver det som å begynne å like å få bruke synspunktene sine, styre selskapet i retningen han mente var riktig.

– Det er som gammelost. Det ser ikke noe særlig ut og lukter litt ille, men hvis du får smaken på det er det faktisk veldig godt.

Sætre ler hjertelig.

– Så ble det litt sånn «jo pinadø». Fjerde februar var jeg klar til å gå inn i rollen permanent.

Mannen som aldri var opptatt av å være en stor leder, ble sjef for Norges største selskap.

Men en god leder, det har han lenge jobbet med å bli. To ting måtte han jobbe med. Som innadvendt, måtte han også bli trygg. Og som «veldig emosjonell» måtte han bli en leder som ikke hadde totalt gjennomsiktig kroppsspråk. Samt å kontrollere tårene.

Som når det skjedde ulykker som Turøy, hvor 13 mennesker mistet livet i en helikopterulykke på vei tilbake fra en rigg.

– Og min personlighet som på en måte bare lar seg rive med i den situasjonen, det var ganske krevende. Så lærte man seg å håndtere det. Men det å vise følelser, det gjør at avstanden mellom den du er og det folk ser, blir mye kortere. Det opplever jeg ikke som en ulempe.

Det tok riktignok litt tid å bli trygg på akkurat den delen, når han skulle snakke for en forsamling, ble rørt, og kjente stemmen begynne å skjelve og kinnene riste.

– Og du kjente «åååh, pinlig øyeblikk». Men etter hvert tenkte jeg nei, herregud, det er meg.

Kalkunskandale og klimakrise

Sætre har fått mange store saker på konsernsjefbordet. Oljekrise og påfølgende omstilling i bransjen, høring om forsvunne penger i Angola, kalkunskandale i USA, og ikke minst – klimakrisen.

Mer om sistnevnte, og kanskje største, straks. Men først, en liten kalkunoppklaring.

– Det er nesten uvirkelig at det kunne bli en stor sak. I USA er ikke skattesystemene sånn som i Norge at alt går via staten, så det var en måte å sponse. Det er nesten som om skiene til Northug skulle havne på en TV-aksjon. Noen som jobber hos oss i dag har faktisk finansiert studiene gjennom den type kalkunauksjoner, så dette var noe helt annet enn det man kunne få inntrykk av, sier Sætre.

Tilbake til klimakrisen: Det hadde foregått jobb med klimaomstilling i Statoil en stund da Sætre tok over sjefsstolen – men «litt ute i organisasjonen», som Sætre definerer det. Han flyttet raskt omstilling inn som kjernevirksomhet i konsernet.

– For meg var dette en grunnleggende erkjennelse. Dette er alvor, dette er fundamental for hva dette selskapet skal drive med fremover.

Noen kritiske spørsmål kom internt, men Sætre peker ikke på det som noe stort problem. Han tror tilliten han vant gjennom å være en intern sjefsrekruttering, kom godt med.

– Jeg var veldig opptatt av å ikke skape et A- og B-lag, at nå er det det nye og det gamle, noe skal ut noe skal inn. Det er de samme menneskene, den samme kompetansen vi skal bruke, så jeg kunne ikke nøre opp under den forskjellen.

Sætre bedyrer at han ser optimistisk på at verden skal få til et grønt skifte, og håper det kommer resultater ut av klimatoppmøtet COP26 i Glasgow.

– Men jeg synes jo verden må ta seg sammen. Hvis man får til å komme seg utover hva hvert enkelt land kan gjøre hver for seg, men se det vi kan gjøre sammen, det blir viktig.

Han ønsker seg globale systemer for pris på karbonutslipp, gjøre det lettere å flytte tiltak og ressurser til der det gir størst effekt.

– Jeg er optimistisk av natur, men man må også være litt realist. Og jeg frykter nok at mange kan bli skuffet av det som kommer ut av den jobben som må og bør gjøres i Glasgow.

Vil du lese flere voksenpoengsaker? Her finner du alle.