«Sandkasselederen»

Jan Grønbech har alltid vært tidlig ute. Allerede i sandkassen var han en leder, og han forsto tidlig potensialet til internett. Men Google-suksessen så han ikke komme. Ikke før han selv fikk jobb der.

  • Nora Rydne
Publisert:

– Vi satt og jobbet med dette hele dagen, og fant ut at den prisen kan overhodet ikke forsvares. Den er komplett idiotisk. Den forretningsmodellen der har vi ikke tro på i det hele tatt. Dette kommer ikke til å funke.

Året er 2004. Google skal noteres på børs.

Jan Grønbech, som bare et år senere skal bli sjef for selskapets norske avdeling, sitter sammen med en kompis som driver mye med investering og analyse, og vurderer å kjøpe de første aksjene som skal komme ut – til en stykkpris på 85 dollar.

Og de lander altså på å la være.

– I dag er kursen 2700 dollar, og så er aksjen splittet en gang, så den er egentlig 5400 dollar. Men lite visste vi om hvor stort dette skulle bli, sier Grønbech i ukens episode av E24s podkast Voksenpoeng.

Hør hele intervjuet der du vanligvis finner dine podkaster, eller i spilleren under.

Grønbechs karriere kan oppsummeres i to ting han skjønte før de fleste andre:

Internett blir en greie, og den blir stor. Og internettannonsering som bruker algoritmer og cookies til å rette seg mot riktig kundegruppe, kommer til å bli like stort.

Men så var det én ting han virkelig ikke så komme: Google.

– Det var ikke trampeklapp i redaksjonen

Grønbech fikk sitt første møte med internett mens han studerte økonomi ved Ohio State University i USA i 1992. Nettet som fantes der, kunne brukes til enkle banktjenester og bestilling av flybilletter. Studenten tenkte at dette kunne bli noe.

Derfor føk hånden hans i været på morgenmøtet i abonnementssalgsavdelingen i Aftenposten. Sjefen hadde spurt om noen ville være med å lage nettavis. Ingen visste egentlig hva nettavis var. Papiravisen, derimot, gikk så det grein.

Grønbech roser daværende konsernsjef i Schibsted, Kjell Aamot, for at han var modig nok til å kutte topplinjen kraftig for å satse på nett.

– Det var ikke trampeklapp i redaksjonen, det kan man trygt si. Jeg husker jeg sto i heisen med Einar Hanseid, en legendarisk redaktør i Aftenposten den gangen, som vi i kommersiell avdeling hadde enorm respekt for. Så sa han «Morsom den nettgreia di, Grønbech. Dere får stå på, men det er ingen hast».

Hast eller ikke – nettavis ble det. I 1996 sto den klar, og Grønbech skulle tilbake til å selge papiravis. Det var han middels motivert for.

Heldigvis ringte sjefen for Telenor Online akkurat da. De skulle utvikle sol.no, og trengte noen til å bygge opp annonsesatsingen deres.

– Det tok meg sånn cirka ett sekund å si ja takk. Den gangen var det ingen annonser på nett i Norge.

Dyr og dårlig teknologi

Teknologien var dårlig. Annonsene lå øverst på nettsidene, og var ikke mulig å klikke på. Og ingen ante hvor mange som hadde sett den.

– Prisen var det bare jeg som bestemte. Jeg tror jeg tok 200.000 kroner for to uker. Det var sannsynligvis en av de dyreste annonsene som noensinne er solgt, sammenlignet med effekten.

Og her kommer Grønbechs andre fremsynthet inn, i form av to amerikanske forretningsmenn. John Barabino og Barry Salzman kom på døren til Sol.no for å presentere teknologien til selskapet sitt Doubleclick.

– Hvis du hører om noe som er for godt til å være sant, så er det sannsynligvis det. Dette var den eneste gangen det virkelig var feil, sier Grønbech.

Bla i galleriet eller følg Voksenpoeng_med_Nora på Instagram for å lese skoledagboken til Jan Grønbech.

Amerikanernes teknologi gjorde det mulig å se hva forskjellige internettbrukere var interessert i basert på hva de hadde klikket på før. De kunne tilpasse hvilke annonser ulike brukere så. Og de kunne se hvor mange som faktisk så og klikket på annonsene.

Med andre ord: De hadde teknologien omtrent all digital reklame bruker i dag. Selvfølgelig ville Sol.no kjøpe den.

Doubleclick ble en enorm suksess, og Grønbech startet opp en norsk avdeling av selskapet. Men da dotcom-boblen sprakk i kjølvannet av 9/11, fikk selskapet kalde føtter. Flere avdelinger ble solgt unna.

Samtidig begynte tidligere forretningskolleger å jobbe i Google. Grønbech skjønte ikke forretningsmodellen. Men han så det interessante i selskapet, som var startet av to motvillige gründere som egentlig bare hadde startet et forskningsprosjekt.

Han meldte fra til kontaktene sine at de måtte ringe når Google kom til Norge.

Les også

– Føler meg litt som han rockestjernen i Love Actually

Ble ikke milliardær

I 2004 – før børsnoteringen – ble han kontaktet. Riktignok om å starte opp Google i Sverige.

– Da sa jeg at vet du hva, jeg hadde ikke flyttet til Sverige om dere hadde gitt meg ti millioner dollar.

Grønbech har en funksjonshemmet datter, og å rykke henne løs fra et trygt og forutsigbart opplegg var uaktuelt. Og å pendle med to små barn hjemme, fristet heller ikke.

I ettertid har han innsett at ti millioner dollar var nettopp det Google hadde tenkt å tilby – i form av opsjoner i Google. Grønbech humrer bare av tanken på at han teknisk sett kunne vært steinrik nå.

– Det hadde jo vært noen milliarder i dag, for å si det mildt. Men det er flere måter å se det på. Hvis det hadde skjedd, så hadde jeg helt sikkert ikke jobbet i Google i 15 år, så da hadde jeg ikke fått være med på den morsomme reisen, sier Grønbech.

Han minnes også noe komiker Trond-Viggo Torgersen sa om å miste faren sin da han var 21 år gammel. Faren var en suksessrik forretningsmann.

– Så sa han at hvis faren hans ikke hadde dødd, så hadde han vokst opp og blitt skikkelig rik, men sikkert også skikkelig ufordragelig. Hvem vet, kanskje jeg også hadde blitt det. Så jeg liker ikke å angre på ting jeg ikke gjorde.

Et år senere var Google klar for Norge – hvis han kunne starte opp i Danmark først. Noen måneder med ukependling skulle han få til. Da kontoret der var bygget opp med ti ansatte, dro Grønbech hjem og startet norgesavdelingen. Først helt alene, så med én ansatt.

– Vi var sånn, «skal vi ha julebord?».

Grønbech ler.

– Vi ble enige om å bare ta en julelunsj. Rett etter jul fikk vi på plass fem-seks stykker, og så vokste vi jevnt. Vi var vel 80 da jeg sluttet.

Lo av Google

Grønbech skjønte fortsatt ikke helt forretningsmodellen til Googles annonsesalg. Det var han ikke alene om. Konkurrentene latterliggjorde den nye aktøren i det norske markedet.

Erfaringen hans fra å selge annonser var at han «closet» 30 prosent av kundemøter. Google forventet 100 prosent. Grønbech trodde det var en spøk. Helt til han skjønte verdien av å kjøpe plasseringer i søkeresultater, og hvor mange flere som fikk tilgang til markedet når prisene gikk ned.

Les også

Den «nye» manageren

Han trekker frem det da ferske flyselskapet Norwegian. De hadde ikke råd til å annonsere på print eller TV. Den billigste annonseringen du kunne få i mediene, var en halvside på print til 150.000 kroner. Reklamemarkedet var reservert rundt 400 annonsører med millioner i markedsbudsjett.

Men Norwegian kunne kjøpe søkeordet «flybillett Oslo-Bergen». Og så «Bergen-Oslo», da de så effekten av det første søkeordkjøpet.

– Så det Google gjorde, var på en måte å demokratisere tilgangen til kundene, og la dem med et budsjett på 20 eller 10 kroner dagen slippe til og gjøre seg tilgjengelig for dem som hadde søkt på akkurat det de hadde å selge. Og det fungerte veldig bra. Google i Norge har kanskje 30.000 kunder.

Folk sluttet å le av Google, ettersom det vokste seg fra halvstor scale-up til et av verdens største og mektigste selskaper.

Kjempeveksten ble også starten på slutten for Google-sjefen i Norge. Nå begynte ting å endre seg. Stordriftsfordeler skulle utnyttes. Plutselig rapporterte fem av Grønbechs ansatte til noen i Amsterdam, fordi det var best for Google «as a whole».

– Og det skjønner jeg, jeg hadde sikkert tatt den samme beslutningen hvis jeg satt i California. Men da hadde jeg vært med på en sånn sammenhengende opptur i 15 år, og bygget opp, opp, opp. Det var en egen kultur, et team jeg var veldig glad i. Og så ser jeg det teamet gå litt i oppløsning, og at her er det på tide med en stor omorganisering. Og den omorganiseringen hadde jeg ikke lyst til å være med på, sier Grønbech.

Han understreker at man uansett kanskje ikke bør sitte i samme jobb i 15 år. Nå er han tilbake til gründerstemningen. Han har investert i et titalls oppstartsselskaper, og er kommersiell direktør i oppstartsselskapet Dcompany, som utvikler juridiske tjenester ved hjelp av kunstig intelligens.

What would Google do?

Han liker å være tilbake i oppstartsmodus. Og mye av lærdommen fra ledelse i Google hjelper på.

Eller, det skal sies: Grønbech er en «sandkasseleder». Der mange snubler inn i ledelse og på den måten oppdager at de egner seg, visste Grønbech det fra barnehagealder. Likte å ta initiativ i kompisgjengen i ungdommen. Satte pris på å finne ut hvordan han skulle engasjerte dypt umotiverte, sure soldater under pliktåret i militærtjenesten i Kirkenes.

– Jeg er på langt nær noen mikromanager, i den grad at det er mange som sier at jeg kanskje delegerer for mye og involverer meg for lite i detaljene. Men det er noe jeg tok med meg fra forsvaret, tanken om frihet under ansvar.

Én ting delegerer han dog aldri.

– Når folk sier man kan delegere ansvar får jeg helt frysninger, for det kan du ikke. Er du toppleder, så er du toppleder. Går ting til helvete og det er noen nede i organisasjonen som har gjort noe feil, så er det ditt ansvar hvis det er du som har delegert den oppgaven og ikke fulgt opp at den er blitt gjort skikkelig, sier Grønbech.

Siste lærdom: «What would Google do?». Eks-kollegaen som begynte i Facebook fortalte Grønbech at hun stilte seg det spørsmålet hver gang hun møtte på problemer.

– Og så bare «Ah, of course!» Det har jeg også opplevd flere ganger. Det er mange av utfordringene vi kommer bort hvor igjen svaret kan finnes i hvordan Google ville løst det.

Vil du lese flere voksenpoengsaker? Her finner du alle.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Toppmøtet
  2. Ledelse
  3. Podkast
  4. Teknologi
  5. Google
  6. Internett
  7. Karriere

Flere artikler

  1. Betalt innhold

    “ Litt sånn romantisk komedie

  2. Betalt innhold

    – Det er litt sånn hakuna matata

  3. Ny fremtidsvisjon for Facebook: – Bare tåkeprat

  4. Betalt innhold

    Her fant HA-presi­denten og båtflykt­ningen hver­andre

  5. – Mange ting er uvant og litt ukjent